Kategoriarkiv: Blog

Blog

Den lille JA-gutten

Legg igjen en kommentar

Jeg vil nå fortelle en historie. Om en liten gutt, med lyse krøller, bollekinn og store brune øyne. Da han var 4 år og satt på skuldrene til pappa i kirken på julaften, så han på menneskene rundt seg og ga komplimenter til dem. “Så fint slips du har”, sa han til en mann. Jeg husker det godt. Han ga komplimenter til flere. Bare 4 år og så åpen, blid og sosial. Et tvers igjennom “JA”-barn. For en gave et sånt barn er i verden. For en rikdom for sine omgivelser! Håper livet farer mildt med ham, husker jeg at jeg tenkte.

Men mor og far ble skilt, og far sviktet hele veien. Møtte ikke opp, uteble, var ikke der, bare skuffet sønnene sine igjen og igjen. Det var hardt å oppdra mange gutter alene. Skuffede gutter. Sårede gutter. Og etter hvert rebelske gutter. Så det ble søkt om hjelp, litt avlastning i helgene, og en hyggelig mann ble besøkshjem og tok med den lille gutten på turer, på kino, spanderte godteri og gjorde morsomme ting sammen med ham. Endelig har han fått en mannsfigur å se opp til som kan erstatte faren, tenkte alle. Men det hjalp lite på sinnet og frustrasjonen hos gutten, den ble værre og han fikk problemer på skolen. Det ble så ille at man til slutt prøvde med å bytte skole, men der ble det bare enda værre. Han passet ikke inn. Ble ikke sett. Ingen av lærerne tok tak. De prøvde med tvang, stengte ham inne. Men han ble jo ikke bedre av det. Og når dagen var omme gikk alle bare hjem til sitt. Den lille, åpne “JA-gutten” ble til slutt helt umulig. Moren orket ikke mer og klagde, for ente gang til BUP, for å få litt bedre hjelp, det var jo noe som ikke stemte.

Noe kokte inni henne. En anelse, en uro, en tvers igjennom uutholdelig frykt – for at noe var helt galt. Den hyggelige mannen var besøkshjem for flere gutter. Noen ganger var de på telttur sammen uten at hun fikk vite hvor. De dro til og med til utlandet en helg, uten at hun fikk vite noe før etterpå. Hun var fortvilet. Og gutten ble mer og mer destruktiv, og mørk i blikket. Moren følte at hun måtte få ham vekk fra dette. Vekk fra den hyggelige mannen, vekk fra hele situasjonen. Om det så skulle være ved å gi ham fra seg helt. Hun gråt om natten. Det var ingen hjelp å få. Barneværnet hadde gitt den lille familien denne løsningen, som moren følte gjorde gutten vondt. Ingen beviser, bare intuisjon. Og ingen ville høre. Ingen ville ta ansvar. Ingen kunne vel tro at noen som var så hyggelig på overflaten, kunne være noe annet i det skjulte?

Men hun klarte det, hun klarte å få ham til et forsterhjem. I en annen by. Gullgutten hennes, han som var så åpen og alltid sa JA! Han som hun hadde så sterke bånd til – han måtte hun gi fra seg. Men hun gjorde heller det. Heller det enn å mistenke og frykte, at den hyggelige mannen egentlig ikke var bare hyggelig.

Gutten vokste seg stor mens han bodde i forterhjemmet. Og klar for den store verden, med ny jobb og egen bolig, så han en dag den hyggelige mannen kjøre forbi i en bil. Ved siden av satt en liten gutt. Ikke ham selv denne gangen, men en annen liten gutt. Da sprakk den tunge hemmeligheten han hadde båret på gjennom barndommen fram til nå. Det sprakk i hodet på ham med et brak. Alt kom med ett tilbake, alle minnene, skammen og skyldfølelsen han kjente, og en voldsom smerte og vilt raseri. Det ble politisak av det. Rettssak. Anke. Ny rettssak. Og endelig en dom. En streng dom som ikke kunne ankes. Mange gutter hadde kommet fram med sine historier, mens andre ikke orket. De bærer rundt på sin hemmelighet enda. Så sitter det fortvilte foreldre rundt omkring i sine hjem og lurer – hvordan kunne det la seg gjøre, hvordan kunne barnevernet sende barna deres rett i klørne på en pedofil mann? Hvordan er det mulig? Hvorfor så ingen det? Hvorfor ble ingenting gjort før den ene av disse guttene, etter å ha blitt voksen, ikke orket å se enda et nytt uskyldig lite offer kjøre rundt i den samme jævla bilen?

Den en gang lille gutten og nå en ung mann, som hadde gjort det eneste han kunne gjøre, meldt fra til politiet, ble heller ikke etter dette helt trodd rundt omkring. Han hadde måttet sitte i vitneboksen og fortelle. De mest utrolige ting, som ingen forstår kan være mulig. Og minnene, bildene, skyldfølelsen jager denne unge mannen som en mare, dag og natt. Han takler det ikke. Han drikker. Han ruser seg. Sterkere og sterkere stoffer. Han mister kontrollen under rus og stjeler biler, kjører i ruset tilstand og får samfunnsstraff. En mild dom, for alle liker ham. Han er like ren og åpen og ærlig nå som han var den gangen. Han gir fortsatt komplimenter. Han sier fortsatt JA. Han er så alt for lett å få med på alt mulig, dessverre. Så positiv og god. Alle ser det og merker det, alle vil gi ham en ny sjanse. Igjen og igjen. Alle liker ham untatt han selv. Han klarer ikke leve med minnene. Alle bildene som dukker opp. Alle de uutholdelige følelesene. Men rusen, rusen den døyver det. Heroinen blir det eneste han orker. Rehab hjelper ikke. Han havner i fengsel naturligvis. Gjentatte ganger. For vold og tyveri og småtteri. Og blir funnet i en park, eller et portrom, og i siste liten reddet fra å dø av overdose. Tre ganger. Til sist blir han funnet av moren sin bevisstløs og med bæsj i buksene. En voksen mann, en liten gutt – som har falt mellom alle stoler. Som ingen kan hjelpe. Bare en mor, som gråter ut alle tårene hun har og til slutt er helt tørr. Som ligger og gnisser tenner om natten og våkner som om hun skulle vært i krigen. Og det er jo det hun har, hver dag og hver natt kjemper hun for gutten sin. Gutten som hun en gang måtte gi slipp på for å redde, men for sent. Denne gangen klarer hun ikke slippe. Vil ikke godta at hun en dag må gå til graven hans med blomster. Hun frykter den dagen mer enn sin egen død. Hun holder seg i live nesten bare for å redde ham. Men kan han reddes? Kan disse barna reddes, som blir sviktet så grovt fra de er små?

Vil de store, brune øynene hans igjen smile?

Vil han, mens han fortsatt er i live, se at han er og alltid vil være like ren og uskyldig i sjelen som da han var 4 år og smilte i kirken? Vil han rekke å oppleve lys innvendig, vil han leve lenge nok til å glede flere, kanskje hjelpe noen som har opplevd akkurat det samme? Eller vil han ikke oppleve fred før han vandrer over, og først da kjenne at han er værdig å bli elsket og alltid har vært det?

Hans mor ber. Hvert hjerteslag er en bønn. Og jeg ber, om at hun må bli hørt. At alle mødre som ber for sine barn nå må bli hørt.

Blog

De fem tibetanske riter

Bilde Legg igjen en kommentar

Jeg vet det. jeg burde gjøre dem hver dag, alle de fem øvelsene enogtyve ganger hver. Det gjør meg godt. Det innvirker ikke bare på kroppen rent fysisk, men på helsa ellers også, velværet og humøret. Så hvorfor gjør jeg det ikke? Er jeg simpelt hen lat? Jeg har prøvd det ut så mange ganger, jeg kan ligge på rundt 15 av hver og føle meg helt fin og myk. Det er godt. Blodet strømmer som det skal. Jeg kjenner ikke vondter her og der. Men så sklir det visst bare ut, og jeg gjør dem ikke lenger. Nå føler jeg meg helt råtten i kroppen. Våkner tung i hodet og stiv i kroppen og helt uten spenst noe sted. Leddene kjennes mest som om de var laget av sprøtt, rustent jern og helt uten springkraft. Er jeg på vei til å bli gammel, er det derfor jeg er så stiv når jeg våkner om morgenen? Hvordan skal jeg klare å komme meg opp på hesten etter hvert? Skal hesten virkelig måtte bære rundt på en stiv og tung, rusten jernstolpe? En markspist jernbanesville?

Jeg bestemmer meg. Det er jo så enkelt. Teppet ligger klart, har gjort det hele tiden. Jeg gjør fem av hver. Lenge siden sist. Jøss så tungt det er.  Kjenner det strekker i musklene. Har jeg blitt SÅ stiv siden sist!!??

Allerede etter fem av hver kjenner jeg hvordan blodet strømmer gjennom blodårene i bena og de blir varmere. Jeg blir varmere. Alle leddene og knoklene i føttene som var stive og vonde kjennes ok, de fungerer liksom igjen. Ryggen føles bedre. Tyngden i hodet letter. Jeg trenger ikke å ta en paracet allikevel. Og det bare for de fem enkle yogaøvelsene, gjort fem ganger av hver. Bare fem ganger!

For hver dag øker jeg. Min grense ligger på 15 ganger av hver, ikke fordi jeg ikke orker 21, men fordi 15 er det tallet som gjør at jeg får gjort dem. 21 tar liksom for lang tid, det blir en for stor greie, og da blir det lett til at jeg ikke gjør dem.  Da er det bedre at jeg bare gjør de 15.

Jeg kunne også gjort 10 om morgenen og 11 om kvelden, men jeg er litt glad i 15. Foreløpig. Det skal jo være morsomt. Ikke tvang, ikke kjedelig, men godt og lystbetont. 12 er også bra. 12 er mye bedre enn ingen ting. 5 er bedre enn ingen ting. Noen ganger kan jeg strekke det til 17. Eller 19, og da er jeg storfornøyd. Og kroppen også. Og har jeg tid og lyst, gjør jeg 21. Da kjenner jeg at strikken strekkes, og er veldig, veldig fornøyd. Det er noe med de fem øvelsene som tøyer og vitaliserer alt det nødvendige. Så liten innsats, som gir så mye.

Muskelfibrene strekkes så cellene får tilgang på næring og mulighet til å kvitte seg med avfallsstoffer. Spenst kommer tilbake i den gamle skrotten, og den føles ikke så mye skrott lenger men litt mer som en levende kropp. Kjære kropp, dette unner jeg deg jo, unnskyld for min latskap. Unnskyld for min glemsomhet og umåtelige bedagelighet. Jeg vil jo ikke straffe deg, eller vil jeg det? Er det derfor jeg glemmer hvor godt det gjør, er det derfor jeg liksom ikke gidder? Vil jeg ett eller annet sted straffe deg fordi du blir eldre og ikke tjener meg som du en gang gjorde? Eller straffer jeg deg for alt i livet som ikke ble som jeg hadde tenkt? Det er jo tåpelig i så fall. Det er jo bare mitt eget velvære det går ut over, jeg er jo helt avhengig av at du fungerer, jeg bor jo tross alt inni deg så lenge jeg lever. Alt jeg gjør for deg gjør jeg jo for meg. Som å spise hjemmebakt brød eller hjemmedyrkede grønnsaker. Det kjennes tvers igjennom godt. Det er jo du som gjør at jeg kan være her. Oppleve livet. Dra på ridetur. Danse, synge, leke. Uten deg er jeg ikke her i det hele tatt. Etter en stund føler jeg meg så fin at jeg glemmer hvorfor. Glemmer at jeg trenger å ta vare på deg og opprettholde mykheten og gleden i kroppen. Og så stivner jeg igjen. Smerter, ømmer og knirker igjen.

Men nå er det nok. Nok sløvhet, nok lathet. Åh, kjære kropp som du har glede av de fem tibetanske riter! Alt strømmer bedre, bena blir varmere, muskelspenningene blir borte, jeg våkner lett i hodet, skuldrene kjennes som etter massasje, myke. Jeg er varm og behagelig. Magen blir flatere. Lårene strammere. Hvorfor glemmer jeg dette gang på gang? Men nå, nå skal jeg ikke glemme det mer. Så enkle. De er så enkle, men gir så mye.

Blog

Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier

Legg igjen en kommentar

I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og  gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. Lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i  min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.

I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.

Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.

Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.

Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?

Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?

Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?

Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?

Når det ikke er grunnlag for krig lenger.

Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?

SAMSUNG

Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".
Blog

Hvordan er det mulig å være en Gud

2 kommentarer

Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?

Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.

Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?

 

~ * ~

 

Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no

Blog

Hva gjør en Stemmegaffel

2 kommentarer

Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe som lyser GJENNOM meg? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové

Blog

Spør Gud om misunnelse

Legg igjen en kommentar

Skal du misunne antilopen for dens eleganse? Løven for fordi den er flott? En popstjerne fordi han er berømt? Naboen fordi hun «fikk det til»? Vil du ikke heller nyte Meg, i all Min prakt?


¨  *  ¨

Kjære Gud – hvorfor lar du noen stråle og andre ikke?
– JEG gjør ikke det. Jeg lyser i alle. Men ikke alle lar det slippe ut.

Gud, hvorfor oppfant du misunnelse?
– JEG gjorde ikke det. Misunnelse er følelsen som kommer når du glemmer hvem du er. At du er i Meg. At du er av Meg. At alt er Meg og at du er VI. At det lys de ser, ikke er en annens men MITT. Som er ditt å ta av. Ikke fra en annen, men fra MEG. At det ikke er noen konkurranse fordi alt lys er felles. Det finnes i alle, det er det vi er laget av. Menneskene oppfant konkurransen om MEG. Hvem som kunne kontakte og formidle Meg. Men Jeg kan ikke eies eller patenteres. Ikke begrenses og ikke drepes. Jeg ER. Til Alle. Alltid. All tid og utenfor.

Gud, misunnelse begrenser. Misunnelse unner ikke. Misunnelse tar fra, minimerer og bremser. Hvordan skal vi få bukt med den?
– Når du forstår at alt uttrykk er uttrykk for Meg. Når du rommer også det. Når du rommer også den, som misunner. Når alle rommer det. Når alle kjenner at det ikke er konkurranse og et spørsmål om lite eller mye, men at livet er en sang. En hyllest. En feiring av alt Jeg kan være. MEG i alle mine former. Mange tråder i en vakker vevnad. At det er når dere er sammen i alle ulikhetene at dere gjenspeiler Meg i mitt mangfold.

Alle skal få. Det er nok til alle.

Når dere kjenner det. Da opphører sammenlikningen og konkurransen. Når han kjenner at hun er jevnbyrdig, alle sammen, i all deres fargerike mangfold. Når dere lar det synke inn at alle skal få. At det er nok til alle. Da opphører misunnelsen.

 

 

Tekst: Tonje Nové Sønsteby

~ * ~

Foto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no

 

Blog

Lys levende møtte jeg plutselig døden

Legg igjen en kommentar

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Noen dager senere satt jeg og så tv, med en scene over en by med høye bygninger sett i fugleperspektiv – og med ett kjente jeg det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg innover i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.

Blog

Hundemorgen

Legg igjen en kommentar

Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )

 

Blog

Når livet ebber ut

1 kommentar

Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)