Stikkordarkiv: ærlighet

Jeg vil takke alle hunder

En hundesjel – hva bor i den? Et liv uten hund – er et fattigere liv… Jeg vil takke alle hunder som har beriket mitt liv, for at de har lært meg å elske mer. Leke mer. For at jeg har kunnet speile meg i dem og lært meg selv å kjenne bedre. Når jeg ser inn i et par hundeøyne, ser jeg mye kjærlighet. Det er egentlig ingen grenser for den kjærligheten. Den tåler mer, tilgir mer, og er alltid fornyet. Hver dag. Og sakte men sikkert, litt og litt, lærer jeg å elske mer som dem. Jeg vil takke alle hunder – som har beriket mitt liv.

 ~ * ~

(Hunden som er avbildet er Merry Pippins Bristol King. Foto: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet

Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!

~* ~

Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?

I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg  følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?

Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.

Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?

Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette,  eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De,  – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.

Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?

Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?

Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?

Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.

Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.

Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.

Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…

Tiden vi lever i

Hva skal man tenke om den tiden vi lever i. Grådighet uten grenser, ubegripelig terror. Og juleshopping. Ytterligheter uten sidestykke. Mon tro om vi er kommet til tiden Rudolf Steiner skrev om – alles kamp mot alle. Nå gjelder det å møte hverandre med et åpent hjerte. Vannmannens tidsalder gjør at alt det skjulte nå kommer for en dag. Globalt så vel som personlig. Det ser vi jo tegn på. Så selv om det er lett å føle avmakt, legger jeg mitt håp i at universet gjenskaper balansen og at mennesker må komme til fornuft. Huske at vi alle har det felles at vi har rødt blod og deler en liten klode midt i et uendelig univers. At vi er avhengige av hverandre. Av naturen. Av at jorden holdes frisk. Vi kan ikke leve av asfalt og penger og granater og kuler. Eller av å drepe barn. Av å utnytte naturen og hverandre. Av å ignorere problemene. Vi kan bare leve av å ta vare på. Pleie, stelle og ta vare på. Ikke for å tjene penger, men fordi vi trenger hverandre.

Spør Gud om misunnelse

Skal du misunne antilopen for dens eleganse? Løven for fordi den er flott? En popstjerne fordi han er berømt? Naboen fordi hun «fikk det til»? Vil du ikke heller nyte Meg, i all Min prakt?


¨  *  ¨

Kjære Gud – hvorfor lar du noen stråle og andre ikke?
– JEG gjør ikke det. Jeg lyser i alle. Men ikke alle lar det slippe ut.

Gud, hvorfor oppfant du misunnelse?
– JEG gjorde ikke det. Misunnelse er følelsen som kommer når du glemmer hvem du er. At du er i Meg. At du er av Meg. At alt er Meg og at du er VI. At det lys de ser, ikke er en annens men MITT. Som er ditt å ta av. Ikke fra en annen, men fra MEG. At det ikke er noen konkurranse fordi alt lys er felles. Det finnes i alle, det er det vi er laget av. Menneskene oppfant konkurransen om MEG. Hvem som kunne kontakte og formidle Meg. Men Jeg kan ikke eies eller patenteres. Ikke begrenses og ikke drepes. Jeg ER. Til Alle. Alltid. All tid og utenfor.

Gud, misunnelse begrenser. Misunnelse unner ikke. Misunnelse tar fra, minimerer og bremser. Hvordan skal vi få bukt med den?
– Når du forstår at alt uttrykk er uttrykk for Meg. Når du rommer også det. Når du rommer også den, som misunner. Når alle rommer det. Når alle kjenner at det ikke er konkurranse og et spørsmål om lite eller mye, men at livet er en sang. En hyllest. En feiring av alt Jeg kan være. MEG i alle mine former. Mange tråder i en vakker vevnad. At det er når dere er sammen i alle ulikhetene at dere gjenspeiler Meg i mitt mangfold.

Alle skal få. Det er nok til alle.

Når dere kjenner det. Da opphører sammenlikningen og konkurransen. Når han kjenner at hun er jevnbyrdig, alle sammen, i all deres fargerike mangfold. Når dere lar det synke inn at alle skal få. At det er nok til alle. Da opphører misunnelsen.

 

 

Tekst: Tonje Nové Sønsteby

~ * ~

Foto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no

 

Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Senere så jeg på tv en by med høye bygninger sett ovenfra, og kjente med ett det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg inn i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.

Hundemorgen

Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )

 

Når livet ebber ut

Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)