22 juni 2012

Dagens ritt går fra Budsjord og passerer Bønnealteret og Allmannarøysa på Dovre og går til Fokstugu, ca. 14 km.

Vi tar det pent og starter dagen med lang og god frokost bestående av alt mulig godt, som nybakt brød og hjemmelaget müsli med nyristede nøtter og økologisk akasiehonning. Må bare nevne dette med maten her på Budsjord, fordi den er helt spesiell. Etter at jeg kom hjem måtte jeg kjøpe både Hesjeøl og økologisk akasiehonning, men det har aldri smakt så godt i ettertid som det gjorde her…

Det går greit å følge leden på denne etappen helt fram til elva Hundyrju, herfra er det ufremkommelig med hest langs leden og den gamle kongevegen, så man må ta stien nedover langsmed elven ned til grusveien og Nordsætre og ut på E6.

Fra Budsjord begynner vi med å krysse en bekk og kommer inn på et kubeite. Frøya og jeg blir stående og vente på følget vårt, som lukker grinda etter oss. Kuene begynner å stimle mot oss og jeg føler meg utilpass. En av dem ser mistenkelig ut og jeg synes hun blir mer og mer grim i blikket. Når hun så senker hodet på en helt spesiell måte tar panikken meg. Jeg roper ut til Svein: -«Kom med staven! Kom med staven!» Jeg ser for meg at kua styrter inn i siden på hesten og synes Svein beveger seg som i sakte film,  jeg får meg ikke en gang til å hoppe ned av hesten, jeg bare fryser til – men endelig når han fram og får kua på andre tanker, når det er et menneske imellom med stav i hånden. Jeg tror ikke den kua hadde så mye til overs for hester. Det er ikke alltid bare okser som kan være olme. Men takk og lov det gikk bra denne gangen også!

Vi kommer oss ut fra kubeitet og resten av turen er fin med sauer som beiter og vakker natur, det er god stigning oppover her og jeg tar ryggsekken til Svein opp på hesten. Litt ubehagelig å ri med diger ryggsekk, men det går da et stykke…

Fjellet har i alle tider vært kjent for å være lunefullt og ved Bønnealteret pleide man fra middelalderen av å be for en trygg vandring videre. Vi tar en liten pause her før turen går videre til Allmannarøysa.

Almannarøysa blir stadig større og består av stein på stein som vandrere opp gjennom tidene har lagt igjen her. Det heter seg at du kan ta med en stein hjemmefra,  bære den fram hit og legge den fra deg her, sammen med en bør du ikke lenger vil bære på. Noe tungt og trist, noe du vil bli kvitt, noe du vil forandre på. Legg fra deg børen her sammen med steinen og gå videre som et fornyet menneske…

Det er stedvis fortsatt is og snø. Noen av pilegrimsmerkene har veltet og ligger gjemt under snøen, da kan det være vanskelig å se hvor leden går. Men det er ikke så ille her enda, det blir værre senere…

Jeg tror det er ved Hundyrju, når vi skal over der og jeg ser Svein stå rådløs og ikke ane hvordan han skal klare å komme tørrskodd over, at det brister for meg. Det må ha bygd seg opp noe innvendig etter 12 dagers sammenhengende vandring, eller kanskje gjennom de siste 40 åra? Når jeg ser den figuren står der og bare skjønner at dette kommer ikke til å gå, begynner jeg å le. Det er ikke morsomt. Og helt upassende. Jeg har ridd tørrskodd over, og ser meg tilbake. Mener ikke å være skadefro men det er umulig å la vær. Jeg ler så jeg griner og hele ansiktet vrenger seg. Og når jeg ser på ham får jeg ny latterkrampe oppå latterkrampen, det gjør rett og slett vondt og jeg får til slutt ikke puste. Tårene spruter og jeg ser ikke hvor jeg rir, må bare stole på Frøya i det ulendte terrenget der jeg forsøker å ri i ring for å vente på ham. Jeg henger i salen og prøver å se gjennom tåresløret. Jeg tenker at nå må jeg slutte, helt på alvor, men synet av han som står der like alvorlig og uten å fortrekke en mine gjør det bare enda værre. Det går lang tid før jeg klarer å slutte å le. Jeg tror ikke det ga seg helt før jeg hadde sovnet den kvelden. Sorry Svein.

På Fokstugu får vi en liste hvor vi kan krysse av for hva vi ønsker oss å spise, en slags handleliste. Etterpå kommer vertinna med varene i en kurv. Jeg blir bedt om å legge igjen saltaskene på utsiden av huset, på trappa hvor regnet for øvrig aldri regner, fordi når det regner kommer vinden alltid fra en annen kant og da ligger trappa i le. Det er naturligvis mye og skiftende vær på Dovre, og de som har bygd og de som bor her kjenner forholdene og vet å innrette seg etter det. Men altså, på grunn av allergener fra hesten får tingene mine ligge ute, og jeg tar bare det viktigste med inn. På innsiden av døren står en skohylle med innesko som alle må bruke. Samtidig med oss var det flere ornitologer som visstnok var stamgjester, de var kommet for å studere og fotografere fuglelivet.

Vi får vite at det skal bli bra vær på St. Hansaften. Yippiiii!

…

Refleksjon for dagen: En god latter forlenger livet heter det jo, men det å dø av latter har nå fått en ny mening. Plutselig forstår jeg hvordan det faktisk kan gå an å dø av latter. Men siden jeg ikke døde, tror jeg at jeg må ha tjent meg opp fire – fem år ekstra levetid denne ettermiddagen.

__________________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 15, Fokstugu – Hjerkinn.