3 november 2017 var det nøyaktig 60 år siden hunden Laika ble skutt ut i universet av vitenskapsmenn som visste at de sendte henne inn i døden. Fastspent i et trangt avlukke døde hun av overoppheting helt alene. I de siste film-snuttene man har offentliggjort av henne ser man at hun bjeffer frenetisk av det økende ubehaget før sendingen blir brutt. Man kan bare forestille seg resten.

I begynnelsen løy man og sa at hun døde av oksygenmangel etter 6 dager. Sannheten kom først fram mye senere. Den døde kroppen hennes seilte i orbit til 14 April 1958. Hun kom tilbake som en forkullet klump. Oleg Gazenko, en av de ledende forskerne i prosjektet, uttaler: “Jo lenger tid det går, dess mer lei meg er jeg over det. Vi skulle ikke ha gjort det.”

Laika  var en terriermix de hadde funnet i Moskvas gater, hun ble utvalgt som den mest egnede av hundene som var med i eksperiementet fordi hun viste stor motstandsdyktighet mot de påkjenningene hun ble påført i forkant.  – Så klart, hun hadde jo terrierblod i seg. Terriere er kjent for sin utholdenhet, motstandsdyktighet og mot.

Bilder av Laika får meg til å tenke på min egen lille fox terrier Tingeling, som likner henne mye. Tingeling ble sendt med fly i en liten transportkasse som valp, og jeg har tenkt at det er grunnen til at hun får angst både av å være alene men også kjøre bil, hvor hun må sitte i bur eller være fastspent. Så vi har trent mye for å gjøre det positivt å være med i bilen.

Vi har hatt det gøy og trent søk etter godbiter, sovet og hvilt i bilen, spist masse godt og kost oss. Hun hopper gladelig inn i bilen, og alt virker greit. Helt til motoren starter. Da kommer det angstfylte draget over blikket hennes med det samme. Hun begynner å pese, skjelver, stresser og halen forsvinner mellom bena. Sitte i bur bak er værst. Sitte fastspent i sele på passasjersete ved siden av meg er litt bedre, men bare litt. Jeg tror at helst ville hun ha krøpet inn under klærne mine og forsvunnet et eller annet sted eller kanskje helst innunder huden på meg og blitt der til bilturen var over.

Jeg tror vi har prøvd alt. Gradvis tilvenning til det ser ut som det går bedre, men om jeg så en dag går fra henne i bilen, om det bare er for å fylle drivstoff eller ta en ørliten tur innom en postkasse, kommer alt sammen tilbake igjen, og vi må begynne helt på nytt.  Hver gang. Og sånn har vi holdt på i 11 år.

Så kommer 60 årsmarkeringen for Laikas ferd ut i rommet. Laika likner i grunnen mye på Tingeling, og plutselig slår tanken meg – tenk om Tingeling er en reinkarnasjon av Laika… Hun har forresten en sønn som er akkurat lik. Kanskje har det kommet med en dråpe av Laikas sjel i ham også? Ja, jeg vet at mange mener at hunder hverken har sjel eller at sjelen deres er individuell, og at man heller ikke tror på reinkarnasjon i seg selv. Men om vi sier, bare som et tankeeksperiment, at vi så for oss at det virkelig er tilfellet at Tingeling er en reinkarnasjon av Laika, eller at en liten del av Laikas sjel er gjenfødt og lever her hos meg?

I så fall vet jeg akkurat hva jeg vil gjøre.

…

Uansett hva man tror, det spiller ingen rolle hva som er fakta i denne sammenhengen. Hva som betyr noe er hva vi gjør med de dyrene vi har ansvar for. Jeg kan ikke endre Laikas historie eller den skjebnen hun fikk. Men jeg kan forstå hunden min, og behandle henne med den respekt og medfølelse hun fortjener. Og som Laika skulle fått!

Jeg vil fortsette å gjøre bilturer så komfortable som mulig for henne, de gangene hun må være med å kjøre bil. Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for at jeg har lyttet til henne såpass som jeg har, selv om jeg kanskje ikke har forstått dybden av hennes angst. Jeg skal ikke påstå eller mene noe om hunder og reinkarnasjon. Det jeg kan, er å se den hunden jeg har og gi henne de beste forutsetninger for et godt liv. Og tenke på at det er mange skjebner – som kunne vært Tingeling sin.

Vi mennesker bruker og forbruker dyr fortsatt. I forskning, i «forlystelse», i matproduksjon, tortur satt i system,  og privat, skjult misbruk og vold mot dyr som ikke en gang gir bøter. Jeg vet ikke hvilken unnskyldning som skulle rettferdiggjøre noen av disse handlingene.

Å tenke på at Tingeling skulle gjennomgå hva Laika gjorde er grusomt. Fordi min egen lille hund betyr mye for meg. Men vi må evne å se lenger enn det, lenger enn det som er vårt eget. Empati er den viktigste veien til respekt for andre mennesker og hvilket som helst slags vesen i en annen form enn vår egen.

Så lenge vi setter vår egen eksistens og betydning over andres, vil vi fortsette å distansere oss følelsesmessig og mentalt og utnytte og til og med ønske å utslette andre, det være seg dyr eller mennesker. Det er akkurat dette som gjør oss i stand til å begå handlinger vi aldri ville utsette «våre egne» for, og som skaper konflikter og i ytterste konsekvens, krig. Det er en sammenheng mellom hvordan vi tillater oss å behandler dyr, og senere overfører på andre mennesker så vi kan distansere oss fra dem – «de er jo bare som dyr, som beist» – og dem trenger vi ikke ha medfølelse for. Jo, det gjør vi. Vi trenger å bry oss om andre veseners ve og vel. Verden trenger mer empati. Vi kan kanskje ikke avslutte alle konflikter akkurat i dag, men dyreforsøk er en av de tingene det er på tide å sette punktum for.