Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Reklamer

Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet

Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!

~* ~

Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?

I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg  følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?

Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.

Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?

Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette,  eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De,  – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.

Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?

Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?

Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?

Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.

Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.

Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.

Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…