De fem tibetanske riter

Jeg vet det. jeg burde gjøre dem hver dag, alle de fem øvelsene enogtyve ganger hver. Det gjør meg godt. Det innvirker ikke bare på kroppen rent fysisk, men på helsa ellers også, velværet og humøret. Så hvorfor gjør jeg det ikke? Er jeg simpelt hen lat? Jeg har prøvd det ut så mange ganger, jeg kan ligge på rundt 15 av hver og føle meg helt fin og myk. Det er godt. Blodet strømmer som det skal. Jeg kjenner ikke vondter her og der. Men så sklir det visst bare ut, og jeg gjør dem ikke lenger. Nå føler jeg meg helt råtten i kroppen. Våkner tung i hodet og stiv i kroppen og helt uten spenst noe sted. Leddene kjennes mest som om de var laget av sprøtt, rustent jern og helt uten springkraft. Er jeg på vei til å bli gammel, er det derfor jeg er så stiv når jeg våkner om morgenen? Hvordan skal jeg klare å komme meg opp på hesten etter hvert? Skal hesten virkelig måtte bære rundt på en stiv og tung, rusten jernstolpe? En markspist jernbanesville?

Jeg bestemmer meg. Det er jo så enkelt. Teppet ligger klart, har gjort det hele tiden. Jeg gjør fem av hver. Lenge siden sist. Jøss så tungt det er.  Kjenner det strekker i musklene. Har jeg blitt SÅ stiv siden sist!!??

Allerede etter fem av hver kjenner jeg hvordan blodet strømmer gjennom blodårene i bena og de blir varmere. Jeg blir varmere. Alle leddene og knoklene i føttene som var stive og vonde kjennes ok, de fungerer liksom igjen. Ryggen føles bedre. Tyngden i hodet letter. Jeg trenger ikke å ta en paracet allikevel. Og det bare for de fem enkle yogaøvelsene, gjort fem ganger av hver. Bare fem ganger!

For hver dag øker jeg. Min grense ligger på 15 ganger av hver, ikke fordi jeg ikke orker 21, men fordi 15 er det tallet som gjør at jeg får gjort dem. 21 tar liksom for lang tid, det blir en for stor greie, og da blir det lett til at jeg ikke gjør dem.  Da er det bedre at jeg bare gjør de 15.

Jeg kunne også gjort 10 om morgenen og 11 om kvelden, men jeg er litt glad i 15. Foreløpig. Det skal jo være morsomt. Ikke tvang, ikke kjedelig, men godt og lystbetont. 12 er også bra. 12 er mye bedre enn ingen ting. 5 er bedre enn ingen ting. Noen ganger kan jeg strekke det til 17. Eller 19, og da er jeg storfornøyd. Og kroppen også. Og har jeg tid og lyst, gjør jeg 21. Da kjenner jeg at strikken strekkes, og er veldig, veldig fornøyd. Det er noe med de fem øvelsene som tøyer og vitaliserer alt det nødvendige. Så liten innsats, som gir så mye.

Muskelfibrene strekkes så cellene får tilgang på næring og mulighet til å kvitte seg med avfallsstoffer. Spenst kommer tilbake i den gamle skrotten, og den føles ikke så mye skrott lenger men litt mer som en levende kropp. Kjære kropp, dette unner jeg deg jo, unnskyld for min latskap. Unnskyld for min glemsomhet og umåtelige bedagelighet. Jeg vil jo ikke straffe deg, eller vil jeg det? Er det derfor jeg glemmer hvor godt det gjør, er det derfor jeg liksom ikke gidder? Vil jeg ett eller annet sted straffe deg fordi du blir eldre og ikke tjener meg som du en gang gjorde? Eller straffer jeg deg for alt i livet som ikke ble som jeg hadde tenkt? Det er jo tåpelig i så fall. Det er jo bare mitt eget velvære det går ut over, jeg er jo helt avhengig av at du fungerer, jeg bor jo tross alt inni deg så lenge jeg lever. Alt jeg gjør for deg gjør jeg jo for meg. Som å spise hjemmebakt brød eller hjemmedyrkede grønnsaker. Det kjennes tvers igjennom godt. Det er jo du som gjør at jeg kan være her. Oppleve livet. Dra på ridetur. Danse, synge, leke. Uten deg er jeg ikke her i det hele tatt. Etter en stund føler jeg meg så fin at jeg glemmer hvorfor. Glemmer at jeg trenger å ta vare på deg og opprettholde mykheten og gleden i kroppen. Og så stivner jeg igjen. Smerter, ømmer og knirker igjen.

Men nå er det nok. Nok sløvhet, nok lathet. Åh, kjære kropp som du har glede av de fem tibetanske riter! Alt strømmer bedre, bena blir varmere, muskelspenningene blir borte, jeg våkner lett i hodet, skuldrene kjennes som etter massasje, myke. Jeg er varm og behagelig. Magen blir flatere. Lårene strammere. Hvorfor glemmer jeg dette gang på gang? Men nå, nå skal jeg ikke glemme det mer. Så enkle. De er så enkle, men gir så mye.

Reklamer

Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier

I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og  gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i  min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.

I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.

Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.

Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.

Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?

Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?

Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?

Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?

Når det ikke er grunnlag for krig lenger.

Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?

SAMSUNG

Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".