Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Senere så jeg på tv en by med høye bygninger sett ovenfra, og kjente med ett det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg inn i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.

Reklamer

Drømmen om løgnen og tillit til MEG

En natt hadde jeg en drøm hvor jeg fikk besøk av en beskjeden kvinne som ikke gjorde så mye ut av seg, og en mann som gikk rundt og pekte rundt seg, og på meg, og hadde meninger om alt han så. I neste scene ser jeg han stryker hånden over ryggen min. Han finner bunter med lange hår, plutselig har jeg hårklynger her og der med en lengde på rundt 10 cm. Han tar tak i dem og holder dem opp, og da ser jeg dem også. Når jeg stryker hånden over huden for å finne dem igjen, er de ikke der. Han finner sånne hårklynger rundt omkring på meg. Men jeg har da aldri hatt sånne hår? Hvor kom de plutselig fra?! Jeg reiser meg opp og ser på ham. Jeg kjenner at sinnet stiger. Det går gradvis opp for meg at han finner feil på meg som jeg ikke har. Jeg står et øyeblikk og kjenner etter hva det ville gjort med meg, å føle at jeg har disse “feilene”. Det ville gjøre at jeg krøp innover i meg selv. Det ville gjort meg liten. Jeg ville bli en “feilvare”, og etter hvert et “offer”. Hvis jeg trodde på ham. Hvis jeg lot det han sa, få lov å bety noe. Bli en sannhet. Hvis jeg lot hans løgn være sant, da ville jeg bli feil.

Hva så om jeg hadde hatt bunter med lange hår på ryggen!? Ga det ham lov til å si at det var “feil”? At de burde tas vekk? Være grunn til latterliggjøring av meg? Skulle det bety at jeg ble tatt mindre alvorlig, at det jeg sa hadde mindre betydning? Ville det at jeg hadde bunter med lange hår på ryggen gjøre at han hadde makt over meg? Eller det at jeg bare TRODDE jeg hadde bunter av hår på ryggen? Skulle han ha lov til å herske over meg fordi jeg TRODDE han hadde rett i noe som var en løgn? Jeg oppdaget noe stort her. Vi lar oss lure av løgner. Vi tror på andres “sannhet” og sviker oss selv.

Jeg hevet armen og pekte på døra. “Forsvinn ut herfra!” Sa jeg høyt. “Forsvinn! Kom deg ut!” Jeg merket kraften i min egen stemme steg da jeg gikk mot ham og gjentok “UT!” Han rygget bakover og folrot drømmen min.

Da jeg våknet, og det gjorde jeg i det han forlot drømmen, kjente jeg seier. Seier bor i brystet mitt. Og så tenkte jeg, at om jeg ikke hadde valgt bort den kjærligheten som ville fange og kontrollere, som egentlig ikke var kjærlighet men frykt, for å være alene, for å bli forlatt i universet uelsket og helt uten beskyttelse, men isteden turte å falle, turte å gå ut i det ukjente og la vinden røske i meg, hvis jeg ikke hadde foretatt det valget gang etter gang, så hadde jeg ikke klart å jage den mannen – løgnen – ut av drømmen. Jeg hadde ikke klart å la vær å tro på løgnen. Jeg hadde latt løgnen få patent på sannheten og forrådt meg selv. Jeg kjenner seier i brystet fordi jeg valgte MEG. Fordi jeg valgte å være ærlig mot MEG. Fordi at i det å velge den STORE kjærligheten, den som lever sitt eget liv og flyter fritt i luften som en vind du ikke kan fange, den som ikke trenger å forutse utfallet, den som er fri og større enn du kan romme, i det valget ligger TILLIT. Tillit til MEG. Når jeg har tillit til MEG lever jeg inni den vinden. Den vinden røsker i meg vilt og fritt og noen ganger tror jeg ikke at jeg kan makte det, men jeg er her enda. Jeg står her. Og jeg kjenner at jeg har kraft til å be løgnen forlate livet mitt. Jeg trenger ikke lenger å tro på han som forteller meg løgner fordi han har behov for å manipulere. Fordi han er redd. Fordi det han savner, er den samme frie vinden og ikke den lille, innestengte kjærligheten som aldri får luft, som bare blir en tiger i et altfor lite bur.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Teksten er også publisert på http://www.jonschau.com )

Jeg velger naiv

Synonymordboken sier om NAIV: Uskyldig, usofistikert, enfoldig, blåøyd, storøyd, glad, enkel, naturlig, upåvirket, upretensiøs. – Altså, alt som er rent, enkelt og naturlig.

Mc Millan dictionary sier: Lettlurt, tillitsfull, godtroende, dum, uerfaren, utrent, analfabet, uinnvidd, ufaglært, uprøvd. – Mange er redd for å ses på som denne typen naiv.

Hvordan velger JEG å se på Naiv? Hva tenker DU?

Som jeg ser det er det akkurat Naiv verden trenger, det er mangelen på Naiv som gjør verden vond og hard. Hvis alle fulgte Naiv, ville ingen gå i krig.

Naiv er hærlig. Naiv er ikke ensbetydende med dum. Jeg velger å være naiv. Naiv er enkel, ren og tilitsfull. Hva er bedre enn å være naiv og vis?

Naiv gir rom for undring, å kunne åpne øynene om morgenen og oppleve på nytt. Naiv er åpen. Jeg kan ikke være en kjeltring når jeg er naiv. Ikke slem eller utspekulert heller. Men jeg kan være gammel og klok.

Jo, naiv er hærlig. Naiv er Ærlig!

Jeg vil være naiv. Jeg har jobbet for å finne tilbake til naiv. Jeg vil ikke være redd for å bli sett som naiv. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å beholde naiv.

Ikke miste evnen til å begynne på nytt, se med nye øyne. Være åpen, se fargene klart og bevegelsene bak livet enkelt. Jeg vil jobbe for at naiv skal følge med meg videre.

Jeg velger naiv, helt bevisst. Så kan de kalle meg hva de vil, for jeg har en vennlig og ærlig stifinner og følgesvenn, som holder meg åpen og gjør meg glad.

I HJERTET er jeg alltid naiv. Hurra for naiv!

 

– Av Tonje Nové

 

(PS. Les gjerne hjerte alle steder hvor det står naiv 😉  )

 

Hundemorgen

Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )