Stikkordarkiv: leve

Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet

Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!

~* ~

Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?

I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg  følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?

Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.

Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?

Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette,  eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De,  – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.

Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?

Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?

Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?

Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.

Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.

Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.

Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…

Vintersolverv

Vindstille morgenstemning. Tar pusten fra meg. Og enda er den som renselse for syn og lunger. De reneste iskrystaller, formet ut av luften. Møter solen som stiger. Vintersolverv. Fra nå går det mot lysere tider. Hestene gumler. Små fuglelyder rundt meisebollene. En blåmeis på en kvist får det til å drysse krystaller over meg. Der jeg står og trekker inn lyset, luften, stillheten og de små lydene i virkeligheten rundt meg. I dag er ingen dag for stress. I dag er en dag full av øyeblikk som inviterer til å kjenne på livet, på hva som betyr noe for meg, hva jeg innerst inne mest av alt ønsker meg. Og så bare søke dit, eller hit, og så bare være i det. Sånn at det alltid er her. Nå. Hele tiden.

 

Det er skummelt å leve

Hvor mye skal jeg frykte – Hvor mye kjærlighet tåler jeg å miste?

Det er skummelt å leve. Det er som å gå ut i et svart tjern om natten, for første gang. Hver dag. Du aner ikke hva som er der. Hva som venter, om det er her du vil møte døden. Det er skummelt å gå innover i livet, som din egen skjebnes gallionsfigur. Forrest i baugen, helt forrest i ditt eget liv, ubeskyttet og eksponert for alt som kommer. Du kjenner ikke historien enda. Du er spissen på kula som skyter inn i fremtiden. Det er hjertet som treffer først, hendelser i din egen skjebne foran deg. Det gjør ofte vondt når noe treffer.

Er det en skjebne som venter, eller blir den til etter hvert? Hvem vet noe helt sikkert om dette? Hvis du kunne fly høyt over ditt eget liv og se ned på det, ville det å vite gjøre livet mindre truende, mindre vondt? Hvis du visste at du hadde mange år igjen, ville du føle deg tryggere da? Valgt annerledes? Eller hvis du så at du står rett foran slutten. Hvis du så deg selv møte døden når du la på svøm i natten. Eller at stormen ville rive gallionsfiguren fra baugen. Eller at kula ville treffe en venn. At du skader en annen.  At det venter deg smerte før du endelig dør der lengst foran i ditt eget liv. Hvis du flyr over livet ditt og ser det selv, så du vet hva som kommer – vil du føle deg mer trygg da?

Når jeg kjenner på alt det som kan såre og true meg i livet, da merker jeg at jeg trenger å skyve det vekk. Beskytte meg mot det. Så bruker jeg krefter på å late som det går an å beskytte seg. Jeg ble såret allerede som liten, da jeg ikke hadde noe forsvar enda. Da jeg var helt åpen for verden og tok alt inn. Men så sluttet jeg med det. Begynte å bygge forsvar. Nå skal ingen få såre meg mer, tenkte jeg. Ikke skuffe eller svikte meg. Jeg skyr unna når jeg merker det kommer. Bygger murer, skiller mellom deg og meg. Vi og de andre. Slik prøver jeg å unngå det som truer. Unngå å være i livet, unngå å være forrest i baugen på mitt eget liv. Unngå at hjertet sitter foran på kulespissen. Unngå at livet er rått og nakent. Jeg prøver heller å være forutseende, kanskje jeg kan gå rundt det svarte tjernet? Eller bare late som jeg svømmer? Jeg blir avhengig av sikkerhetsnett og rutiner. Legger dem utenpå, så jeg slipper å kjenne, og tror jeg er trygg. Jeg blir nummen. Gjør som andre. Følger på. Unngår å kaste meg ut i det. I morgen, sier jeg. I morgen skal jeg gjøre det. Eller når jeg har tjent meg opp nok penger. Når jeg har nok venner. Nok tid. Nok forsikringer. Eller når det blir «nødvendig», en dag. Når den dagen kommer, da skal jeg begynne å leve igjen. Da skal jeg tørre. For jeg kjenner lengselen. Lengselen etter det ekte, utilslørte, levende livet.

Jeg ser meg rundt. Hvordan mennesker går omkring og unngår å kjenne på livet og hverandre.  Vi går inni bomullen vår, vår lille boble, og unngår å møtes på ordentlig. Vi hører ikke helt, ser ikke alt. Vi kjenner ikke etter savnet lenger, savnet etter det levende livet som vil erfares og leves. Vi legger lokk på det. Gjemmer det i mørket. Der nedi tjernet, hvor vi ikke tør å dykke. Vi drikker. Vi ser TV. Vi kjøper masse ting. Og slik blir vi ensomme, innvendig. For sammen med det levende livet begraver vi også oss selv. Den levende, glade ungen vi en gang var, åpen for alt som livet bringer.

Men så en dag, helt plutselig, faller jeg kanskje uti. Jeg mister en jeg er avhengig av. Noen dytter meg. Eller jeg bare rett og slett snubler. Sklir.  Teppet blir revet bort under føttene mine. Fundamentet forsvinner. Jeg faller uti dypet, og da er det for sent. Da ligger jeg der, og kaver. Midt i det svarte tjernet, midt i det livsfarlige livet. Jeg fikk aldri øvd, bare latet som jeg levde. Latet som jeg svømte. Latet som jeg kunne. Men jeg skjønner det nå, når jeg ligger her, at det er først nå jeg kjenner det på kroppen, kjenner vannet. Kjenner livet omslutter meg på alle kanter. Så virkelig, så ekte! Så rått. Jeg roper. Jeg kaver. Jeg dukker under, klarer ikke svømme. Svelger vann. Livet tett på, både rundt meg og på innsiden. Jeg dør, tror jeg da. Jeg dør helt sikkert nå.

Er det for sent å velge da? For sent å velge mellom redsel og aksept? Eller kan jeg fortsatt lære å svømme? Kan jeg fortsatt lære å leve, når jeg dør? Når det er for sent? Når kan jeg, midt i livet, «øve» på å leve? Når tør jeg å begynne? Er det ikke det som kommer til å ta knekken på meg til syvende og sist, – å leve, mener jeg? Å være gallionsfiguren, som  tar imot stormene foran i baugen? Å være meg, og gå min egen skjebne i møte, legge på svøm uansett hva… Når tør jeg det? Hva skal få meg til å slippe kontrollen, trosse frykten og bare kaste meg uti, FØR jeg faller uti ved et uhell? Rett og slett bare legge på svøm, uten at noe plutselig skjedde, uten at noe tvang meg? Hvordan skal jeg klare å gå mine egne veier uten velsignelse fra noen, bare fordi jeg selv føler en dragning til det? Hvordan skal jeg klare å trosse alle advarsler og gjøre noe ingen andre rundt meg gjør, og føle meg trygg ved det valget jeg tar, og stole på det? Helt av meg selv, helt alene?

Langt, langt inne, nederst på dypet, kjenner jeg en jubel stiger. Endelig. Endelig trenger jeg ikke skyve det foran meg lenger. Endelig kan jeg bare gi slipp.

Og når jeg våkner igjen, er jeg ikke dø. Jeg er bare enda mer levende.

Det er natt. Jeg vil ikke vente til jeg faller uti, jeg vil velge det selv. Jeg bestemmer meg. Lengselen etter livet overdøver frykten og alle advarslene. Jeg legger normene og dogmene fra meg ved vannkanten og lar meg senke ned i tjernet, mørkt i augustnatten men oppvarmet fra solen. Jeg sparker fra med foten. Kjenner vannet omslutter meg. Det strømmer mellom fingrene når jeg legger på svøm. Når det er første gangen, da vet jeg ikke om det går an, om jeg flyter eller synker, om det kommer noe fra dypet og trekker meg ned. Men jeg svømmer. Jeg svømmer fritt, blir modigere og dykker opp og ned; og hvis jeg skulle holde på å drukne, kanskje noen rekker meg hånden og trekker meg opp? Jeg vet det ikke. Jeg kjenner ikke været i morgen. Jeg vet ikke om stormer er på vei. Men jeg svømmer.

Det er som å bli født en gang til. Jeg kan ikke la være, jeg må det bare. Og jeg gjør det, i tillit.

Når jeg tør, når jeg velger tilliten istedenfor frykten og lar nysgjerrigheten drive meg, lar lysten til å oppleve vinne, lar lengselen etter å kjenne på livet seire, da er jeg kanskje redd, men allikevel frydefull. Jeg velger å møte det som kommer. Uansett hva det er. Det er jo det som er livet. Det kan ikke øves, det kan bare leves. Og jeg velger å leve. Jeg velger å elske det som er. Kanskje er nettopp det, det eneste som kan gjøre meg trygg – at jeg elsker det som kommer. Det som er. Kanskje er det bare det, som lar meg nyte vannet mellom fingrene. Mot huden. Det varme øverste laget og det kjølige lenger ned. Når jeg slutter å bevege armene og lar kroppen synke litt, kjenner jeg nye lag av vann som solen ikke har varmet opp. Jeg opplever tjernet. Jeg kjenne livet strømme. Tett på og gjennom meg. Som det er, levende og virkelig. Ingen ting imellom. Det er jo jeg som ER livet, når jeg lever.
Kanskje møter jeg døden nettopp nå. Kanskje var livet mitt bare så kort. Kanskje skulle jeg bare hit. Det var tjernet og meg. Og det er nok. Kanskje er bildene og forventningene til morgendagen bare det, – forventinger, men ikke virkelighet. Kanskje er bare dette virkelig. Bare dette, at jeg svømmer i det mørke tjernet akkurat nå. Bare dette, at jeg møter døden nå. Eller lidelse. At jeg dør i frykt. At jeg drukner. Kanskje var det hele poenget, å oppleve det. Å dø i det svarte tjernet en varm augustnatt. Kan jeg elske også det? Kan jeg legge på svøm selv om jeg vet at dette er slutten, fordi jeg også elsker slutten? Kan jeg legge på svøm uansett, villig til å møte alt, fordi jeg elsker alt som møter meg, uansett hva det er? Kan jeg det? Er ikke det, det eneste som kan gjøre meg fryktløs i livet? At jeg elsker det som kommer, uansett hva det er? Fordi det å kjenne på livet, det er å leve. Det er å være levende.

Kanskje et sted i meg elsker jeg bare. Å oppleve dette. Kaste meg ut i det og se hvor mye jeg tåler. Hvor mye jeg kan klare. Kjenne vinden røske i meg mens master knekker og tau ryker. Hvor mye kan jeg stå imot? Hvor mye kan jeg revne, før jeg dør av det? Hvor mye kan jeg elske også det. Hvor mye kan jeg frykte. Hvor stor kan jeg la frykten bli, og hvor mye kjærlighet kan jeg tåle å miste?

Hvis jeg unngår å kjenne på livet, fordi jeg er redd for hva det kan gjøre med meg, hvordan vil det da være å dø? Når den dagen en gang kommer og jeg vet at det var hit jeg kom – helt hit. Jeg hadde egentlig ikke trengt å frykte noe, for alt førte hit, og veiene var lange. Eller korte. Men de var der, og frykten hindret meg i å nyte dem. Frykten hindret meg i å leve, i å legge på svøm. Vil jeg være fornøyd med det? Vil jeg føle meg mett på livet, på hendelser og opplevelser, hvis jeg gjorde alt for å unngå å oppleve dem? For å unngå å komme hit, til døden? Unngå å leve av frykt for å dø. År etter år. Bortkastet tid. Bortkastet liv. For døden kommer uansett. Og når den kommer, er livet størst. Og jeg vil ikke vente helt til da med å oppdage det, vil jeg vel?

Nei, jeg vil leve. Nå. Med alt som hører med. Smerte, sorg, frustrasjon, glede, latter, skyld, svik, skuffelse – det er der alt sammen. Det er i livet vi kan oppleve det. Og så blir jeg sliten, og må hvile litt bare. Samle krefter for å møte livet igjen. Det er også livet. Å være utslitt. Og så en dag er jeg igjen klar – for å stå foran i livet og møte skjebnen som gallionsfiguren møter stormene, gjennom tåke og over stille hav. Klar til igjen å legge på svøm en augustnatt og møte det som venter meg. Synke ned i kjølig tjern og høre fisken vake. Kanskje drukne. Kanskje var det i dag, kanskje var dette dagen. En vakker augustnatt. Hit førte skjebnen meg. Jeg kan elske det. Jeg kan romme det om det skjer. Men kanskje skjer det ikke i natt, kanskje har jeg 20 år til med  spennende netter og hærlige stormer og deilig sol. 20 år til med nye, ukjente muligheter. Vil jeg flykte fra dem, eller gå dem i møte?
Det er MITT valg.
Kanskje har jeg bare i natt. Ingen flere netter, bare denne. Vil jeg da virkelig kaste den bort ved å gjøre meg nummen overfor den, fordi jeg frykter den? Fortjener min siste natt ikke hele min oppmerksomhet, alle mine sanser, hele mitt hjerte? Skal jeg ikke da kaste meg inn i den, og leve den for alt den er værdt? Og jeg vet jo ikke, hver natt vet jeg ikke – om det er den siste. Jeg vet at en natt er den siste. Bare ikke hvilken. Det kan være denne. Og når jeg kjenner etter det, da kjenner jeg at denne natten er umåtelig verdifull. Jeg vil ikke spare meg. Jeg vil ikke frykte eller unngå den av redsel for hva den kan bringe. Jeg vil gå inn i den som den store natten, den største natten av dem alle. Natten da jeg er tettest på livet, fordi jeg ser hvor verdifullt det er.

Når universet synger

Å høre farger og se musikk – synestesi, kaller de det.

Å spise mil og be med føttene – pilegrim, kaller de det.

Å lese tegnene og høre universet synger – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tørre selv om det er skummelt – modig, kaller de det.

Å si det selv om de ikke vil høre – opprørsk, kaller de det.

Å følge hjertet som hvisker – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å spille munnharpe i skogen, mens fuglene lytter – rar, kaller de det.

Å kaste puter og hoppe i høyet – leken, sier de.

Å oppdage det, ville det, og gjøre det – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tro det beste og begynne på nytt – naiv, kaller de det.

Å se det enkelt, som det er bak fasaden – barnlig, kaller de det.

Å være ærlig med hvem jeg er – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)

Hva gjør en Stemmegaffel

Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe som lyser GJENNOM meg? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové

Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Noen dager senere satt jeg og så tv, med en scene over en by med høye bygninger sett i fugleperspektiv – og med ett kjente jeg det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg innover i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.

Når livet ebber ut

Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)