Det er skummelt å leve

Hvor mye skal jeg frykte – Hvor mye kjærlighet tåler jeg å miste?

Det er skummelt å leve. Det er som å gå ut i et svart tjern om natten, for første gang. Hver dag. Du aner ikke hva som er der. Hva som venter, om det er her du vil møte døden. Det er skummelt å gå innover i livet, som din egen skjebnes gallionsfigur. Forrest i baugen, helt forrest i ditt eget liv, ubeskyttet og eksponert for alt som kommer. Du kjenner ikke historien enda. Du er spissen på kula som skyter inn i fremtiden. Det er hjertet som treffer først, hendelser i din egen skjebne foran deg. Det gjør ofte vondt når noe treffer.

Er det en skjebne som venter, eller blir den til etter hvert? Hvem vet noe helt sikkert om dette? Hvis du kunne fly høyt over ditt eget liv og se ned på det, ville det å vite gjøre livet mindre truende, mindre vondt? Hvis du visste at du hadde mange år igjen, ville du føle deg tryggere da? Valgt annerledes? Eller hvis du så at du står rett foran slutten. Hvis du så deg selv møte døden når du la på svøm i natten. Eller at stormen ville rive gallionsfiguren fra baugen. Eller at kula ville treffe en venn. At du skader en annen.  At det venter deg smerte før du endelig dør der lengst foran i ditt eget liv. Hvis du flyr over livet ditt og ser det selv, så du vet hva som kommer – vil du føle deg mer trygg da?

Når jeg kjenner på alt det som kan såre og true meg i livet, da merker jeg at jeg trenger å skyve det vekk. Beskytte meg mot det. Så bruker jeg krefter på å late som det går an å beskytte seg. Jeg ble såret allerede som liten, da jeg ikke hadde noe forsvar enda. Da jeg var helt åpen for verden og tok alt inn. Men så sluttet jeg med det. Begynte å bygge forsvar. Nå skal ingen få såre meg mer, tenkte jeg. Ikke skuffe eller svikte meg.  Jeg skyr unna når jeg merker det kommer. Bygger murer, skiller mellom deg og meg. Vi og de andre. Slik prøver jeg å unngå det som truer. Unngå å være i livet, unngå å være forrest i baugen på mitt eget liv. Unngå at hjertet sitter foran på kulespissen. Unngå at livet er rått og nakent. Jeg prøver heller å være forutseende, kanskje jeg kan gå rundt det svarte tjernet? Eller bare late som jeg svømmer? Jeg blir avhengig av sikkerhetsnett og rutiner. Legger dem utenpå, så jeg slipper å kjenne, og tror jeg er trygg. Jeg blir nummen. Gjør som andre. Følger på. Unngår å kaste meg ut i det. I morgen, sier jeg. I morgen skal jeg gjøre det. Eller når jeg har tjent meg opp nok penger. Når jeg har nok venner. Nok tid. Nok forsikringer. Eller når det blir «nødvendig», en dag. Når den dagen kommer, da skal jeg begynne å leve igjen. Da skal jeg tørre. For jeg kjenner lengselen. Lengselen etter det ekte, utilslørte, levende livet.

Jeg ser meg rundt. Hvordan mennesker går omkring og unngår å kjenne på livet og hverandre.  Vi går inni bomullen vår, vår lille boble, og unngår å møtes på ordentlig. Vi hører ikke helt, ser ikke alt. Vi kjenner ikke etter savnet lenger, savnet etter det levende livet som vil erfares og leves. Vi legger lokk på det. Gjemmer det i mørket. Der nedi tjernet, hvor vi ikke tør å dykke. Vi drikker. Vi ser TV. Vi kjøper masse ting. Og slik blir vi ensomme, innvendig. For sammen med det levende livet begraver vi også oss selv. Den levende, glade ungen vi en gang var, åpen for alt som livet bringer.

Men så en dag, helt plutselig, faller jeg kanskje uti. Jeg mister en jeg er avhengig av. Noen dytter meg. Eller jeg bare rett og slett snubler. Sklir.  Teppet blir revet bort under føttene mine. Fundamentet forsvinner. Jeg faller uti dypet, og da er det for sent. Da ligger jeg der, og kaver. Midt i det svarte tjernet, midt i det livsfarlige livet. Jeg fikk aldri øvd, bare latet som jeg levde. Latet som jeg svømte. Latet som jeg kunne. Men jeg skjønner det nå, når jeg ligger her, at det er først nå jeg kjenner det på kroppen, kjenner vannet. Kjenner livet omslutter meg på alle kanter. Så virkelig, så ekte! Så rått. Jeg roper. Jeg kaver. Jeg dukker under, klarer ikke svømme. Svelger vann. Livet tett på, både rundt meg og på innsiden. Jeg dør, tror jeg da. Jeg dør helt sikkert nå.

Er det for sent å velge da? For sent å velge mellom redsel og aksept? Eller kan jeg fortsatt lære å svømme? Kan jeg fortsatt lære å leve, når jeg dør? Når det er for sent? Når kan jeg, midt i livet, «øve» på å leve? Når tør jeg å begynne? Er det ikke det som kommer til å ta knekken på meg til syvende og sist, – å leve, mener jeg? Å være gallionsfiguren, som  tar imot stormene foran i baugen? Å være meg, og gå min egen skjebne i møte, legge på svøm uansett hva… Når tør jeg det? Hva skal få meg til å slippe kontrollen, trosse frykten og bare kaste meg uti, FØR jeg faller uti ved et uhell? Rett og slett  bare legge på svøm, uten at noe plutselig skjedde, uten at noe tvang meg? Hvordan skal jeg klare å gå mine egne veier uten velsignelse fra noen, bare fordi jeg selv føler en dragning til det? Hvordan skal jeg klare å trosse alle advarsler og gjøre noe ingen andre rundt meg gjør, og føle meg trygg ved det valget jeg tar, og stole på det? Helt av meg selv, helt alene?

Langt, langt inne, nederst på dypet, kjenner jeg en jubel stiger. Endelig. Endelig trenger jeg ikke skyve det foran meg lenger. Endelig kan jeg bare gi slipp.

Og når jeg våkner igjen, er jeg ikke dø. Jeg er bare enda mer levende.

Det er natt. Jeg vil ikke vente til jeg faller uti, jeg vil velge det selv. Jeg bestemmer meg. Lengselen etter livet overdøver frykten og alle advarslene. Jeg legger normene og dogmene fra meg ved vannkanten og lar meg senke ned i tjernet, mørkt i augustnatten men oppvarmet fra solen. Jeg sparker fra med foten. Kjenner vannet omslutter meg. Det strømmer mellom fingrene når jeg legger på svøm. Når det er første gangen, da vet jeg ikke om det går an, om jeg flyter eller synker, om det kommer noe fra dypet og trekker meg ned. Men jeg svømmer. Jeg svømmer fritt, blir modigere og dykker opp og ned; og hvis jeg skulle holde på å drukne, kanskje noen rekker meg hånden og trekker meg opp? Jeg vet det ikke. Jeg kjenner ikke været i morgen. Jeg vet ikke om stormer er på vei. Men jeg svømmer.

Det er som å bli født en gang til. Jeg kan ikke la være, jeg må det bare. Og jeg gjør det, i tillit.

Når jeg tør, når jeg velger tilliten istedenfor frykten og lar nysgjerrigheten drive meg, lar lysten til å oppleve vinne, lar lengselen etter å kjenne på livet seire, da er jeg kanskje redd, men allikevel frydefull. Jeg velger å møte det som kommer. Uansett hva det er. Det er jo det som er livet. Det kan ikke øves, det kan bare leves. Og jeg velger å leve. Jeg velger å elske det som er. Kanskje er nettopp det, det eneste som kan gjøre meg trygg – at jeg elsker det som kommer. Det som er. Kanskje er det bare det, som lar meg nyte vannet mellom fingrene. Mot huden. Det varme øverste laget og det kjølige lenger ned. Når jeg slutter å bevege armene og lar kroppen synke litt, kjenner jeg nye lag av vann som solen ikke har varmet opp. Jeg opplever tjernet. Jeg kjenne livet strømme. Tett på og gjennom meg. Som det er, levende og virkelig. Ingen ting imellom. Det er jo jeg som ER livet, når jeg lever.
Kanskje møter jeg døden nettopp nå. Kanskje var livet mitt bare så kort. Kanskje skulle jeg bare hit. Det var tjernet og meg. Og det er nok. Kanskje er bildene og forventningene til morgendagen bare det, – forventinger, men ikke virkelighet. Kanskje er bare dette virkelig. Bare dette, at jeg svømmer i det mørke tjernet akkurat nå. Bare dette, at jeg møter døden nå. Eller lidelse. At jeg dør i frykt. At jeg drukner. Kanskje var det hele poenget, å oppleve det. Å dø i det svarte tjernet en varm augustnatt. Kan jeg elske også det? Kan jeg legge på svøm selv om jeg vet at dette er slutten, fordi jeg også elsker slutten? Kan jeg legge på svøm uansett, villig til å møte alt, fordi jeg elsker alt som møter meg, uansett hva det er? Kan jeg det? Er ikke det, det eneste som kan gjøre meg fryktløs i livet? At jeg elsker det som kommer, uansett hva det er? Fordi det å kjenne på livet, det er å leve. Det er å være levende.

Kanskje et sted i meg elsker jeg bare. Å oppleve dette. Kaste meg ut i det og se hvor mye jeg tåler. Hvor mye jeg kan klare. Kjenne vinden røske i meg mens master knekker og tau ryker. Hvor mye kan jeg stå imot? Hvor mye kan jeg revne, før jeg dør av det? Hvor mye kan jeg elske også det. Hvor mye kan jeg frykte. Hvor stor kan jeg la frykten bli, og hvor mye kjærlighet kan jeg tåle å miste?

Hvis jeg unngår å kjenne på livet, fordi jeg er redd for hva det kan gjøre med meg, hvordan vil det da være å dø? Når den dagen en gang kommer og jeg vet at det var hit jeg kom – helt hit. Jeg hadde egentlig ikke trengt å frykte noe, for alt førte hit, og veiene var lange. Eller korte. Men de var der, og frykten hindret meg i å nyte dem. Frykten hindret meg i å leve, i å legge på svøm. Vil jeg være fornøyd med det? Vil jeg føle meg mett på livet, på hendelser og opplevelser, hvis jeg gjorde alt for å unngå å oppleve dem? For å unngå å komme hit, til døden? Unngå å leve av frykt for å dø. År etter år. Bortkastet tid. Bortkastet liv. For døden kommer uansett. Og når den kommer, er livet størst. Og jeg vil ikke vente helt til da med å oppdage det, vil jeg vel?

Nei, jeg vil leve. Nå. Med alt som hører med. Smerte, sorg, frustrasjon, glede, latter, skyld, svik, skuffelse – det er der alt sammen. Det er i livet vi kan oppleve det. Og så blir jeg sliten, og må hvile litt bare. Samle krefter for å møte livet igjen. Det er også livet. Å være utslitt. Og så en dag er jeg igjen klar – for å stå foran i livet og møte skjebnen som gallionsfiguren møter stormene, gjennom tåke og over stille hav. Klar til igjen å legge på svøm en augustnatt og møte det som venter meg. Synke ned i kjølig tjern og høre fisken vake. Kanskje drukne. Kanskje var det i dag, kanskje var dette dagen. En vakker augustnatt. Hit førte skjebnen meg. Jeg kan elske det. Jeg kan romme det om det skjer. Men kanskje skjer det ikke i natt, kanskje har jeg 20 år til med  spennende netter og hærlige stormer og deilig sol. 20 år til med nye, ukjente muligheter. Vil jeg flykte fra dem, eller gå dem i møte?
Det er MITT valg.
Kanskje har jeg bare i natt. Ingen flere netter, bare denne. Vil jeg da virkelig kaste den bort ved å gjøre meg nummen overfor den, fordi jeg frykter den? Fortjener min siste natt ikke hele min oppmerksomhet, alle mine sanser, hele mitt hjerte? Skal jeg ikke da kaste meg inn i den, og leve den for alt den er værdt? Og jeg vet jo ikke, hver natt vet jeg ikke – om det er den siste. Jeg vet at en natt er den siste. Bare ikke hvilken. Det kan være denne. Og når jeg kjenner etter det, da kjenner jeg at denne natten er umåtelig verdifull. Jeg vil ikke spare meg. Jeg vil ikke frykte eller unngå den av redsel for hva den kan bringe. Jeg vil gå inn i den som den store natten, den største natten av dem alle. Natten da jeg er tettest på livet, fordi jeg ser hvor verdifullt det er.

Reklamer

6 kommentarer om “Det er skummelt å leve”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s