7 juli 2016

Denne etappen går fra Vådan gård til Nidarosdomen, og er for de som ikke roter seg bort, på ca 10 km.

Det er til sammen tre klyveled de første to kilometrene, hvor leden går gjennom noen saue- og kubeiter. For den som vil er det lett å følge veiene og ri rundt, det er ingen andre spesielle hindringer. Man følger fortau og smågater nedover til man kommer ned i bykjernen, men her er det naturligvis mye trafikk. Trikker, busser, masse folk og mye støy…

Jeg velger etter litt om og men å la Octhavia stå igjen på Vådan. Det blir en liten morgenrunde i skogen på en usedvanlig stressa hest, før jeg setter henne ut i paddocken igjen. Hun er sikkert brunstig, og har vært det siden Løkken verk tror jeg. Så fort hun kommer ut ved siden av de andre hestene er hun sitt sedvanlige engle-selv, stille og rolig som et speilblankt tjern. Hun har det godt der hun er. Sikkerhet kommer først, jeg er blitt for gammel til å ta sjanser.

Det kjennes lett, luftig og fritt å vandre den siste mila uten hest og vi har det kjempe fint hele veien. Og sommerfuglene, de som lå som en urolig klump i magen, de flagrer ut som latter og flyr fritt og slurper nektar fra blomstene langs pilegrimsleden.

Rota oss bort fra leden, og fikk tatt et turistbilde i alle fall.

Det gamle tukthuset i Trondheim.

Vi roter oss bort fra leden nede i bysentrum og havner ved statuen av An-Magritt (hovedpersonen i «Nattens Brød» av Johan Falkberget) og forbi tukthuset, men er snart tilbake på leden igjen og kommer fram i lettskyet pent vær og rett inn til en orgelkonsert i Nidarosdomen.

Slitne men snart framme.

Så var vi framme…

Pilegrimer får gratisbillett, og skal gå tre ganger rundt domen før de går inn, og det gjør vi. Trøtte føtter til tross (vi skjønner ikke hvordan vi skal klare det og kunne ikke tatt ett steg til når vi endelig er inne).

På mine runder rundt domen rakk jeg å forelske meg i stein. Domen står der så stødig og tung, av eldgammel stein og noen nye, fulle av detaljer. Og ruver, eller kanskje brer den noen usynlige vinger over de vandrende og inviterer dem inn. Jeg har vært her flere ganger før, men har aldri følt meg så berettiget som nå. Det er som om den er til for meg, for oss, denne domen. Akkurat nå. Jeg føler meg velkommen, og beskyttet.

Det er ikke fritt for at det kommer en tåre, etter alt slitet og sorgen på denne vandringen, som startet for over 4 år siden. Når orgelet trøkker til og lyset skinner inn gjennom de mangefargede blyglassvinduene, kan jeg ikke føle annet enn at dette er stort. Livet er stort. Sorgen, fortvilelsen og hverdagen er stor. Livet kan rives bort i et pust, i et smell, på et blunk. Jeg tenner lys i takknemlighet. Jeg er framme, og hesten min har det bra.

*

___________________________________________________________________________

Det viser seg at det ikke er helt uvanlig at pilegrimer kommer fram til Nidaros på hesteryggen. Det skjer hvert år, ofte i hele grupper som har fulgt bl.a. leden fra Sverige.

Alle blir registrert, med alder, kjønn, hvor langt de har vandret og hvordan de tok seg fram, noen kommer også på sykkel. Så får alle som har lyst og som har vandret minimum de siste 10 milene inn til Nidaros, Olavsbrevet.

Vi innkvarteres på Nidaros pilegrimsgård (vi har forhåndsbooket, det er lurt spesielt i høysesongen), og jeg finner en seng med utsikt over Nidarosdomens mektige steinvegger skimtvis mellom bladverk og gamle trestammer. Vi får vafler og kaffe. Pilegrimer blir alltid tatt godt imot. Så bærer det ut i byen, for å feire at vi er i mål. Og Trym, han får fylt magen med belønningen han har drømt om på hele vandringen…

_________________________________________________________________________

Refleksjoner: Kommer.