15 juni 2012

Dagens etappe starter fra Berget i Fåvang og går til Gildesvollen i Ringebu, og er på ca. 10 km.

En ren «pynteetappe»! Frydetappe! Hvileetappe! Men allikevel med noen uforutsette hendelser…

Det ligger noen flotte storgårder oppover langs Gudbrandsdalen, en av dem er nabogården til Berget, hvor jeg lovte å stikke innom. Dessverre var ingen hjemme da jeg kom og jeg vet ikke om hun så det, men i grusen på tunet skrapte jeg et HEI! før jeg fortsatte på dagens etappe mot Gildesvollen i Ringebu.

Bautasteinen på Uppistad Listad.

Jeg rir gjennom skogen oppi lia og kommer til det stedet, hvor sagnet forteller at det opprinnelig stod to kampesteiner, en bauta i hver sin ende av gravstedet til trollkjerringa Ulvei som da bodde på berget Skutellen. Da hun hørte kirkeklokkene kastet hun to store steiner mot Lista–kirka. Steinene nådde ikke fram, men en av dem står på Uppistad Lista den dag i dag. Er det denne? Eller denne? Jeg ser meg om og ser flere kampesteiner. Litt av en trollkjerring det må ha vært, hun må ha vært sint mer enn en gang…

Leden går forbi bygdeborgen på Høgkleiva, og jeg synes jeg må ta meg en avstikker opp stien for å se den.

Bildet nedenfor sier lite, når man står der i virkeligheten kan man ane at det er en kant, og jeg tenker at du skal være arkeolog for å kjenne igjen at her er det rester etter en steinmur i terrenget. Spennende er det i alle fall å tenke på at opp her dro de når de trengte å forsvare seg, her holdt de utkikk og kanskje varslet via varder oppover og nedover i landet om det ble behov for det.

Ved Lunde syd for Fåvang svinger leden opp til høyre mot Nordrum gård, hvor det er pilegrimsovernatting, men da det er ufremkommelig med hest langs stien litt lenger inn, fortsetter vi på  Riksveg 375, Fåvangvegen, og kommer inn i Fåvang sentrum hvor det er butikker. Jeg gleder meg til å kjøpe gammelt brød og friske gulrøtter til Frøya, og noe så luksuriøst som caffe latte iskaffe fra Tine til meg, – men tror du ikke, i det jeg skal til å stige ned av salen, stiv og støl som jeg er, og med vann i munnen av tanken på iskaffe, at hele dritten av en framsvissel sier «KNEKK» akkurat i det jeg lener meg på den og skal til å svinge benet over…?! En bølge av panikk er det første som farer gjennom meg. Hva skjedde nå?! Har jeg ikke sal mer? Hva gjør jeg nå!?

Jeg kommer meg ned og tar et overblikk over skaden. Det viser seg at framsvisselen er skrudd på salen med fire skruer, og to av dem er knukket. De andre to er skrudd inn midt mellom det myke og det harde materiale den er laget av.  Dette er jo en sal for akademisk ridekunst, den beste jeg har hatt noen gang, la meg understreke det, men den er nok ikke laget med tanke på pilegrimsvandringer med saltaske festet til seg og min egen magetaske skumpende nedpå for hvert steg. Også jeg da, som har vært forhandler for denne salen i flere år! Jeg ante ikke at den er skrudd sammen med treskruer. Jeg ser at den kan brukes fint uten, og dytter framsvisselen på igjen. Den får sitte sånn på snei til jeg kommer til Gildesvollen. Jeg puster lettet ut. Glemmer å ta bilder, men kjøper gulrøtter og brød og kaffe.

Vi ankommer Ringebu og på Gildesvollen blir vi mottatt av Janke Meijer, en varmhjertet dame opprinnelig fra Friesland, og hennes mann Tom Skånsar Borgersen, som er treskjærer. Jeg tar helt av når jeg får se hva han har laget. Bl.a. en seng, som er fri kopi av den som ble funnet i Osebergskipet. Den var helt fantastisk! Og Tom ville hatt noen tyve tusen for den, om han skulle selge den…

Frøya blir tatt godt imot og jeg får låne sauegjerde av dem så hun får sin egen innhegning i natt. Jeg får hjelp til å se på salen min, om det er mulig å skru framsvisselen på igjen, men vi ser at det ikke lar seg gjøre for øyeblikket. Tom fjerner de spisse skruene som stikker opp og jeg putter framsvisselen i en av saltaskene. Ferdig med det.

Gildesvollen har en lang historie. Dette har vært en hedensk helligdom og kultplass lenge før kristendommen kom til Norge, og i middelalderen var det ting her. Det er som om jeg kan merke det, når jeg legger meg om kvelden må jeg nesten holde meg for ørene, selv om det ikke er en hørbar lyd. Merkelig fornemmelse, som om det summer av liv og stemmer rundt meg på alle kanter. Er det derfor man sier historisk «sus»? Jeg vender ryggen til rommet og kniper øynene igjen. «Jeg er bare en pilegrim som skal sove», hvisker jeg. Og så sovner jeg…

_______________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 8, Ringebu – Sygard Grytting i Sør Fron.