27 juni 2012

Dagens etappe starter fra Ryphusan på Dovre og går til Smedgarden camping på Oppdal, ca. 13 km.

Jeg våkner grytidlig og Frøya er stiv og kald denne morgenen. Jeg børster og masserer og legger på henne salen som vil hjelpe henne med å få igjen litt varme over ryggen mens hun venter. Jeg ser etter hvordan det går med fugleungene og ser at de dessverre har frosset ihjel i løpet av natten. Her er mer enn bikkjekaldt. Helt forferdelig. Vi spiser en rask frokost bestående av knekkebrød tror jeg, så er det avsted. Jeg begynner med å skritte Frøya og leier henne et godt stykke til hun blir ordentlig varm og litt mer oppmyket.

Mot alle odds blomstrer den herdige fjellfloraen. Det er fasinerende hvordan livet finner uttrykksformer på de mest ugjesmilde plasser. Jeg er lei meg over de fugleungene og tenker at det burde være noen fuglekasser der. Hva slags reder lager egentlig trosten? Jeg kommer på at jeg faktisk ikke vet det, enda det er en av de vanligste fuglene vi har i Norge.

Frøya begynner å komme mer i gjenge når vi har gått noen kilometer. Hun får gresse litt i veikanten her og der. Det er usigelig godt når vi kommer lenger ned og det begynner å bli ordentlig vegetasjon og saftig tykt gress, og bli møtt av en mild bris. Så mild at den kjennes nesten varm…

Leden tar av veien på et tidspunkt og går ned et bratt lende, der fulgte jeg isteden grusveien videre. Leden kommer opp på veien igjen ca. 3 km lenger ned.

Brisen som møtte oss da vi kom ned i bygda var bare ren sommer. Så snill. Så godt. Jeg er nok ikke noe fjellmenneske. Følte meg litt som Frøya der oppe, tom i blikket. Vakkert på sin måte, vilt og åpent, men så goldt og ugjestmildt. Jeg er nok ikke noe vintermenneske lenger heller. Det er godt å komme ned til dyrka mark og til sivilisasjonen og sommeren. Leden går gjennom noen gårdstun, forbi jorder og enger, og gjennom et skogholt før man kommer ut på Smedgarden camping. Det tyske paret startet etter oss men tok oss igjen nede i bygda. De hadde store, tunge sekker begge to men du verden som de gikk med taktfaste steg, der de fulgte sitt stramme tidsskjema. Så forresten en interessant låvevegg der trestubber ligger på tvers, vet ikke hva den byggestilen heter, men veggen var fin:

Vi var framme på Smedgarden camping litt over 9 på morgenen, men det var så velsignet behagelig temperatur og så velsignet koselige innehavere, og vi ble så godt tatt imot, at vi bestemte oss for å bli der den dagen. Vi leide hytte og bestilte masse mat. Nøt solen og at vi «hadde overlevd». Frøya virket fin og i god form, sikkert godt å få varmet den svarte ryggen sin i solen. Vi fikk en egen søplesekk til å ha hestemøkka i, for den ville vertinna ha på rosene sine. Det var her vi fikk høre om de to tyske damene som hadde kollapset i en av hyttene oppi skogholtet, uten å vite at det var 200 meter fra oppvarmet seng og dusj, og de stakkarene som måtte reddes ned med helikopter. Sommeren var uvanlig sen i fjellet dette året, og bare noen få sauer var blitt sluppet, ingen kalver eller kviger – det var for kaldt for dem – og det var straks juli! Utrolig. Tenker at det er godt vi kom gjennom det med liv og helse i behold. Dovre er ingen spøk. Forresten har de en telefonkiosk av det gode gamle slaget her på Smedgarden camping, som fortsatt er i drift!

Refleksjon for dagen: Det er godt å møte gjestfrihet og medmenneskelig varme når frostregnet er på vei helt inn i margen og sjelen.

__________________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 19, Smedgarden camping – Imi stølen, Oppdal.