1 juli 2016. Dagens etappe starter fra Meslo i Rennebu og går til Segard Hoel på Jerpstad, og er på ca. 24 km.

Grytidlig på morgenen, jeg tror det må ha vært i 4-5 tiden, hørtes tynn breking ute på tunet. «Det er lammet som er sulten» gryntet jeg til Trym, og han sto opp, tuslet ut og ga resten av melken fra tåteflaska før han gikk og la seg igjen. Så ble det stille til sånn ca 8, da hørtes den lille brekingen på nytt. Men nå var det jo ikke mere melk igjen! Vi sto opp, spiste hver vår «Real Tur Mat» tørrmiddag til frokost mens Ida fortalte at hun hadde hatt mareritt i natt. Hun hadde drømt om noen sinte spøkelser, døde mennesker som ville ha oss vekk og som hadde grafset på oss og fått luften til å vibrere. Men så hadde hun kommet på en idé og sammen hadde vi visst sendt dem opp med heisen. Eller ned, hvis det var det de ville.

Før vi dro måtte vi ta oss en tur i «Stillehuset», en liten hytte Ingrid Meslo hadde reddet fra en øy uti elva som hadde stått halvråtten og forlatt. Den hadde hun tatt fra hverandre og flyttet inn på tunet, pusset opp og innredet den, og lysestaken der inne hadde hun sveiset selv. Vi tok en tur inn der hver vår gang, og det var helt sant, betegnelsen «Stillehuset» passet godt. Det var en egen stillhet der inne. Det var godt å tenne et lys og sitte  der i ro en liten stund før ferden videre.

Mens jeg driver og saler på blir flagget heist på halv stang, jeg spør om noe har skjedd og en gårdskar forteller at en eldre dame i bygda har gått bort i natt.

Vi har fått en alternativ veiforklaring av Ingrid Meslo, om en liten snarvei opp t.h mot Frambanen etter 300 meter langs rv 700. Da havner vi på leden igjen rett etter Bergsbrua. Kjempe fin tur opp i åsen, det pleier å kunne være gjørmete og glatt langs stien der men i år er det tørt og fint. På vei opp flagrer en mengde auberginfargede små sommerfugler rundt og lander på oss. Skulle gjerne visst hva de var for slags, det var mange av dem, ikke så store, omtrent 3 cm fra vingespiss til vingespiss. Vi får følge av Siv på etappen i dag. Jeg rir ofte i forveien, og venter på resten av gjengen mens Octhavia gresser.

Opp fra Skørva kommer en regnskur og de andre får det travelt med å ta på regntøy, men jeg bestemmer meg for å ri på og håper å komme lengst mulig i ly av trærne før jeg må til pers. Og heldigvis, det blir ikke rare greiene ut av det og snart klarner det igjen.

I Rennebu titter solen fram igjen og etter å ha handlet på Joker tar vi en kaffe- og dopause på Pilegrimsmuseet. Her er mye rart å se og kjøpe, en blid og koselig dame serverer oss  og vi får stempel i passene våre.

Etter Rennebu kommer vi gjennom et gårdstun og slår av en prat med ekteparet som bor der. På spørsmål om det er farbart med hest framover får vi vite at leden går over et steinete bekkeleie, hvor det vanligvis kan være litt kronglete å komme fram med hest, men det skal gå om man leier hesten mener de. Men hva vi finner er at det er  gravd og drenert og laget ny veg, og all merking er borte. Vi roter derfor litt før vi kommer til der vi mener leden har gått, men som er sperret av et sauegjerde som ikke har noen grind. Vi må hekte av ståltrådene og trekke gjerdet til side for at hesten kan passere, før vi kan sette gjerdet tilbake på lass igjen!

Trym er sliten og får sitte litt på hesteryggen igjen, mens jeg tar sekken hans. Vi vandrer langs Orklaelva, som går for å ha det beste laksefisket i landet. Og her er det mange fiskere. Tror aldri jeg har sett så mange biler med utvendig fester for fiskestenger noe annet sted!

Fullstendig ferdig i føttene sleper jeg meg de siste kilometrene mens Trym sitter på hesten, det er så jeg nesten ikke tror jeg skal klare den siste bakken.

Endelig framme ved Segard Hoel blir vi hilst velkommen av ekteparet Svartbekk som driver stedet. Octhavia får gå i innhegning bak huset, en dame fra Østerriket har losjert seg i eldhuset på baksiden og vi får innkvartering i trønderlånet, renovert i gammel stil. Siv har gått og  drasset på et blomkålhode de siste milene, og sammen med to poser Toro blomkålsuppe og to pakker kjøttboller fra fryseren på Segard Hoel blir det en riktig så brukbar middag.

Jeg velger meg et rom med vindu ut mot innhegningen hvor Octhavia går, og når Ida kommer inn her utbryter hun: «Men det var jo her jeg drømte om!» Hun klarer å gi meg en creepy følelse og jeg blir med til den andre enden av huset, men Siv synes dette rommet er kjempekoselig, så der vil hun sove.

Utpå kvelden blir det latter når jeg skremmer dem med veggklokka som slår, «klokken er slagen…». Ja, for Siv er ikke redd spøkelser, men så fikk hun jammen gåsehud allikevel! Vi var alle i seng før klokka slo tolv slag. Og vi sov som en stein alle sammen…

_____________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 23: Segard Hoel, Jerpstad – Storbuan, Løkken verk.