Hvordan er det mulig å være en Gud

Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?

Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.

Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?

 

~ * ~

 

Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no

Reklamer

Hvem skal gå bananas i kirken denne gangen? Barnets bønn 2

Hvem tør å stå frem og bare være seg selv? Med hele sin historie, alle sine sår? Og ikke minst, hvem tør å stå frem med all sin styrke, uten redsel for hvordan andre tar det imot? Hvem tør å velge å være «naiv», og sterk og klok samtidig? Hvem tør å se andre i øynene uten å vike blikket, og uten arroganse eller aggresjon. Bare se, med åpne øyne, og vise frem sjelen?

Barna?

Hvorfor krever vi at barn skal bli voksne så tidlig? Hvem fant på at barn skal sitte stille på en stol fra de er seks år, og forvente at de synes det er like interessant hver dag, og kanskje i 20 år fremover? Og at alle helst skal være like, og at alle som ikke klarer å tilpasse seg dette, faller utenfor og får diagnoser som før var helt ukjente.

Hva er det «det voksne mennesket» egentlig steber etter, hvilke idealer er det som sier at dette er riktig? Og når slutter vi å stille spørsmål?

Når sluttet du?

Du kan ta deg fanden på at jeg slutter ikke. Jeg har bestemt meg for, å kjempe det naives kamp. En kamp uten våpen. En kamp som begynner innvendig først, med fullstendig ærlighet. Det er som Balrogens piskesviep hvis jeg ikke gjør det. Det innhenter meg før eller siden, uansett. Drar meg ned og gir meg sjansen på nytt. Da er jeg heldig, hvis jeg får sjansen på nytt.  Det er den kampen jeg må ta, hvis jeg skal kunne stå oppreist og se noen inn i øynene og blotte sjelen min. Uten å føle at jeg behøver å skjule noe. Se dem inn i øynene, og være MEG med alt jeg er. Uten fordreininger. Uten skjulte flekker som jeg skammer meg over. Uten skam.

Skam deg! Får barna høre. De skal skamme seg. Over sin nysgjerrighet, sin iver, sin sult på livet. Ikke spis for mye godteri. Ikke søl. Ikke rop så høyt. ikke forstyrr. Ikke spør så mye. Ikke lek med deg selv, ikke se på meg. Ikke vis deg. Gjem deg bort, gjem bort den du egentlig er. Ikke se på svakhetene mine. Vær snill jente, vær kjekk gutt. Så blir det til: Ikke spill så lenge. Ikke sov så lenge. Stå opp og gjør leksene dine. Dette er ikke noe hotell. Skaff deg en jobb. Gjør noe nyttig. Bli voksen. Gjør som jeg, bøy deg for livets realiteter. Vær «død». Det gjør for vondt å leve, nemlig. Å være levende er farlig. Du blir såret. Å stikke seg ut og synes må du for all del unngå. Ihvertfall hvis det er utenfor det aksepterte, hvis du virkelig viser fram DEG. Så lenge du synes innenfor normen er det bra. Men Gud forby at du trosser alt dette, og  som vi i fellesskap har kommet fram til er det riktige, og følger dine egne lover. Hvis alle gjorde det, ville det bli anarki. For ingen kan vel påstå at jorden går rundt hvis vi bare lar naturlovene gjelde? Hvis vi ikke opprettholder vårt vedtatte system så opphører kanskje både tyngdeloven og sentrifugalkraften? Og hvem skal styre oss hvis ikke makthaverne gjør det? De få som sitter bak kulissene og trekker i alle trådene. Som fatter beslutninger som vi ikke stiller spørsmål ved, men som helt sikkert er til vårt beste. Ja, for det er vel det?

Det lærte vi jo på skolen, der lærte vi at vi skal sitte pent og gjenta etter læreren. Vi skal være snille og gjøre som vi får beskjed om, og da får vi belønning. De snille får belønning. Og alle de andre kommer i fengsel, eller blir straffet.

Uff nei jeg vil være snill. Og trygg. Det bestemmer vi oss for. Veldig tidlig lærer vi at det er trygt. Helt fra vi blir født. Hvis vi gjør som autoritetene sier, mor, far, læreren, da blir vi akseptert. Da blir vi elsket.

Men ett eller annet sted, langt der inne i dypet, finnes fortsatt det nysgjerrige barnet. Det som ble til en rebell, kanskje, like før det visnet og ble gjemt bort og lukket inne. Det vi prøver å beskytte andre mot. Oss selv mot. Det som lever på dypet, i mørket. Det presteskapet en gang brente oss på bålet for. Det bare dyrene gjør. Det naturlige. Sånn som vi er født. Sånn som vi egentlig er. Det som er MEG, helt fra grunnen av.  Et lite barn som fortsatt ønsker å utforske mulighetene. Det ville som finnes i en liten baby. Et dyr, en villmann og villkvinne som bare vil oppleve livet, leke, fråtse, elske, briste, leve, dø. Modig og klar, uten skam. Åpen og ærlig.

Det er dette jeg trenger for å kunne møte livet, som det er og folder seg ut, leve det, gripe det, være det. Hvem lærer meg det? Hvor skal jeg snu meg, for å finne noen som kan vise meg det? På skolen? Hva hvis foreldrene mine ikke lærer meg det, fordi de ikke har lært det, og ikke barnhagen eller læreren – hvem da? TV, radio, internett?

Vi blir bombardert med reklame som gjør alt for å hypnotisere oss til å ville trenge, ville ha, ville kjøpe. Reklamen henvender seg til det indre behovet i oss, og villeder oss til å forveksle det med å ville ha ytre ting. Vi har lært at det indre behovet er skamfullt, og mens det lever i dypet av oss, skrikende etter å komme ut, døyver vi det med ny bil, nye gardiner og ny kjæreste. Vi fryder oss over alt det nye (i en kort stund) og skammer oss samtidig. Hvordan i all verden skal vi løse den floken? Den indre konflikten som oppstår i dette spennet?

Vi har kommet så langt bort fra naturen og det naturlige at vi ikke lenger makter ensomheten det bringer. Vi er jo natur. Innestengt natur i en asfaltert og digital verden. Noen av oss klarer ikke dette spennet mellom  de ytre kravene og den indre lengselen og blir narkomane, i rusen får vi en etterlengtet pause; eller selvskadere får en kort stund fri fra den indre smerten. Mens noen ikke ser annen løsning enn å begå selvmord, bare 16 år gamle. Men de fleste av oss innordner seg, og bidrar til at det hele fortsetter. Løgnen om det «perfekte». Det perfekte som bare finnes på overflaten. Overflaten som kan kjøpes og betales.

Jesus ble forbannet og gikk bananas i kirken da han fant alle selgerne og salgsbodene som bredte seg ut der. Det er jo akkurat det som skjer nå, alt handler om profitt og alt skal måles i penger, man legger ingen verdi i naturen som natur. Den har ingen egenverdi. Det finnes ikke noe hellig lenger. Det naturlige kjenner vi snart ikke til. Hestemøkk er ekkelt og grønnsakene skal være plettfrie, uten spor av insekter men fulle av sprøytemidler. Visste du at de sprøyter ugressmiddel over skogene i disse dager? Over tyttebær og blåbær som vi ihvertfall trodde var friske og urørte? Hvordan kan vi tillate at dette skjer? Klokkene ringer, fem på tolv. Og jeg lurer på hvem som skal gå bananas i kirken denne gangen? Hvem skal slippe barna ut av klasserommet og la dem lære gjennom handling og lek? Hvem skal lære oss om livet, å værdsette livet som det det er, uerstattelig og ubetalelig? Hvem skal lære oss å tørre å lytte til rebellen som bare vil at vi skal slippe fri, for at vi skal kunne være den vi er født til å være, fri til å leve, og nyte denne verden sammen? Spise usprøytede blåbær? Peke på stjernene, og på maurene foran føttene våre, og undre? Lytte til fuglene og kjenne solen varme, og være fornøyde, sammen? Kjenne at det er godt? Og vondt. Kjenne at vi lever. Det som reklamen prøver å lure oss med, ved å gjøre til sitt, alt det som er gratis og som ingen trenger å reklamere for, alt det som vi alle kjenner – berøring av en kjærlig hånd, lyden av barnelatter. Regnet mot teltduken eller solen som står opp. Å kunne våkne i en verden som er sunn og snill, fri for forurensning og krigshissere. Hvem sier at det er en utopi, at det ikke er mulig? Hvem lærte deg at verden må være full av korrupsjon? Og vil du virkelig velge å fortsette å tro på dem? Har de rett synes du? Eller vil du gjerne endre det? Hvilket opprør er det som bringer oss til endring?

Det kan ikke fortsette hvis du, jeg og mange flere velger å SE. Innrømme, over for oss selv, og velge å begynne nå. Gjennomskue oss selv. Hvilket skuespill vi er oppdratt til å ta del i. Skal vi ikke alle gå bananas i kirken denne gangen. Følge Jesus eksempel og ikke finne oss i korrupsjon av det som er hellig. Jorden. Naturen. Oss selv, hverandre. Barna våre. Skal vi ikke nå slutte å se på andres løgn som vår sannhet?

Sirkelen utvider seg uten noen gang å miste kontakt med sentrum. Invitasjonen står der, åpen døgnet rundt. Den følger deg i alle øyeblikk. Å begynne innerst, og la det vokse utover. Menneskene rundt deg vil juble, innerst i sjelen. Ærlighet renser luften. Jeg velger det nå. Å gå bananas i kirken. Jeg ser de korrupte makthaverne, jeg er et av vitnene til hva de driver med. Jeg snur ryggen til og vil ikke være med lenger. Hvis ingen ser på de sensurerte nyhetene er det ikke nyheter lenger. Vi kan skape våre egne nyheter. Vi kan bare bestemme oss for å hoppe av karusellen, forlate teaterscenen og gå ut i skogen. Møtes rundt bålet og dele visjoner. Jeg vil det. Jeg vil tørre å stå med åpent blikk foran deg og bare være meg. Ærlig, med alle min sår og svakheter. Og se deg. Og feire oss. Og livet, og døden.

Jeg gjør det nå. For barna våre, for dine barn. Alle barn. Jeg vil ha tilbake uskylden. Jeg vil ha tilbake ren natur. Jeg vil ha tilbake det enkle, ærlige og åpne. Jeg vil ikke at andres løgn skal være min sannhet lenger. Og jeg begynner med meg selv.

Nå.

Ses vi i skogen, ved bålet?

Barnets bønn

I dag ser jeg at jeg ville ikke bytte bort indre rikdommer mot ytre. Ikke noen gang. All verdens rikdommer blekner og er ingen ting i forhold til hvilken betydning ærlighet, ekthet og åpenhet har. Kjærligheten. Til Livet. Å bare være her jeg er akkurat nå. Sitte med et barn på fanget og bare kjenne etter, hva inviterer dette øyeblikket til? Hvilken gave venter på å åpnes akkurat her, nå? Sitte ved vannkanten med en hund ved siden av og kjenne fellesskap uten tilgjorthet. Å leve fri for tillært kunstighet. Jeg lever et liv hvor jeg får lov å være meg og jeg er umåtelig takknemlig for det. Jeg har akkurat nok ytre rikdom til at jeg ikke mangler noe vesentlig. Jeg er av de få priviligerte i verdenssammenheng. Og jeg har et stort ansvar, for å holde stien min ren og rydde hos meg selv, heller enn å peke på søpla hos andre. Vi har alle en ryddejobb å gjøre. Verden skriker etter det. Barna, de urettferdig behandlede, de uheldige. De sårede og skadde. De trenger at vi stopper opp og ser. Hviler. Kjenner etter. Vi kommer ikke lenger i fellesskapet enn de som kommer kortest. Vi får det ikke ryddigere av å peke på andres rot. Vi må alle ta tak i det som er her, akkurat nå. Og det begynner alltid med oss selv.

~ * ~

Finnes det en barndom uten arr? Hva med deg? Hva med dine arr når du får barn, vil du føre dem videre?

Barnets bønn lyder stadig: Ikke svik meg. Ikke unnlat å gjøre det du har sagt at du skal gjøre. Ikke glem eller kom for sent. Ikke prioriter jobben eller din egen angst. Følg opp det du har sagt og lovet. Dine handlinger setter spor dypere enn du aner og danner grunnlaget for neste generasjon igjen. Det fortsetter og fortsetter. Så vær heller den som bryter kjeden. Ta deg tid. Du får aldri tiden tilbake, eller en ny sjanse. Du har bare akkurat nå å være ansvarlig på. I morgen er det for sent.

Se på barna dine. Hva er det de egentlig trenger? Hva er det de egentlig ønsker seg, om ikke din tid og oppmerksomhet? Hva skal de med slalomski, ipad og ny jakke hvis du ikke er der? Hvis du haster og er sur fordi du gnages av stress og dårlig samvittighet? Hva er det du stresser for? Hva er det du absolutt må? Når barnet ditt gråter i barnehagen og ikke vil slippe deg, når du skal gå. Hva er viktigere enn å sette seg ned og være der, til barnet ditt klarer å slippe? Hva er viktigere enn det? Hva er viktigere enn den tiden du har, sammen med barnet ditt, og den muligheten du har for å gi tilhørighet, støtte, trygghet, en mulighet du kanskje bare har akkurat nå? Og hvis du heller tenker på jobben, at du har dårlig tid, at dette må vi ta senere, så kan du miste noe du aldri får tilbake. Litt og litt. En teskje av gangen, til det en dag ikke er mer tillit igjen. Og selv om det ikke var din hensikt, må barnet ditt slite med det resten av livet. Vil du det? Er jobben din værdt det? Er stresset ditt værdt det? Er angsten din for ikke å være god nok, virkelig værdt det? Eller vil du være den som bryter kjeden nå, og tar deg tid? Vil du være den som gjør hele forskjellen for fremtiden, akkurat NÅ?

Det er akkurat NÅ det gjelder. Det er akkurat NÅ du kan bestemme deg og endre alt. Det er ingen ting som stopper deg, egentlig. Annet enn deg selv. Glem alle unnskyldninger. Dårlig samvittighet hjelper ingen. Når det kommer til stykke er alle unnskyldninger vås. Jeg vet det. Du vet det. Barna ser på deg, og vet det. Det er min bønn fra barndommen og fra alle barn akkurat nå. Ta deg tid. Vær tilstede. Begynn.

Nå.

Når du en dag ligger for døden og ser tilbake, vil du juble over alle de gangene du tok deg tid.

 (Illustrasjonsfoto av Anja Sønsteby,  http://www.valhallfoto.no )

Hva gjør en Stemmegaffel

Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe indre? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové

Når livet ebber ut

Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)

Spør Gud om misunnelse

Skal du misunne antilopen for dens eleganse? Løven for fordi den er flott? En popstjerne fordi han er berømt? Naboen fordi hun «fikk det til»? Vil du ikke heller nyte Meg, i all Min prakt?


¨  *  ¨

Kjære Gud – hvorfor lar du noen stråle og andre ikke?
– JEG gjør ikke det. Jeg lyser i alle. Men ikke alle lar det slippe ut.

Gud, hvorfor oppfant du misunnelse?
– JEG gjorde ikke det. Misunnelse er følelsen som kommer når du glemmer hvem du er. At du er i Meg. At du er av Meg. At alt er Meg og at du er VI. At det lys de ser, ikke er en annens men MITT. Som er ditt å ta av. Ikke fra en annen, men fra MEG. At det ikke er noen konkurranse fordi alt lys er felles. Det finnes i alle, det er det vi er laget av. Menneskene oppfant konkurransen om MEG. Hvem som kunne kontakte og formidle Meg. Men Jeg kan ikke eies eller patenteres. Ikke begrenses og ikke drepes. Jeg ER. Til Alle. Alltid. All tid og utenfor.

Gud, misunnelse begrenser. Misunnelse unner ikke. Misunnelse tar fra, minimerer og bremser. Hvordan skal vi få bukt med den?
– Når du forstår at alt uttrykk er uttrykk for Meg. Når du rommer også det. Når du rommer også den, som misunner. Når alle rommer det. Når alle kjenner at det ikke er konkurranse og et spørsmål om lite eller mye, men at livet er en sang. En hyllest. En feiring av alt Jeg kan være. MEG i alle mine former. Mange tråder i en vakker vevnad. At det er når dere er sammen i alle ulikhetene at dere gjenspeiler Meg i mitt mangfold.

Alle skal få. Det er nok til alle.

Når dere kjenner det. Da opphører sammenlikningen og konkurransen. Når han kjenner at hun er jevnbyrdig, alle sammen, i all deres fargerike mangfold. Når dere lar det synke inn at alle skal få. At det er nok til alle. Da opphører misunnelsen.

 

 

Tekst: Tonje Nové Sønsteby

~ * ~

Foto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no