Stikkordarkiv: modig

Når universet synger

Å høre farger og se musikk – synestesi, kaller de det.

Å spise mil og be med føttene – pilegrim, kaller de det.

Å lese tegnene og høre universet synger – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tørre selv om det er skummelt – modig, kaller de det.

Å si det selv om de ikke vil høre – opprørsk, kaller de det.

Å følge hjertet som hvisker – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å spille munnharpe i skogen, mens fuglene lytter – rar, kaller de det.

Å kaste puter og hoppe i høyet – leken, sier de.

Å oppdage det, ville det, og gjøre det – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tro det beste og begynne på nytt – naiv, kaller de det.

Å se det enkelt, som det er bak fasaden – barnlig, kaller de det.

Å være ærlig med hvem jeg er – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)

Hva gjør en Stemmegaffel

Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe indre? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové

Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Senere så jeg på tv en by med høye bygninger sett ovenfra, og kjente med ett det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg inn i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.