Stikkordarkiv: Natur

Hvorfor er vi så redd ulven?

Vil bare minne om hva som er farligst for mennesker i Norge:

Når det gjelder brå død, er det trafikken. Dernest er det drap begått av andre mennesker. Det farligste for kvinner i så henseende, er menn – partnere.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

De som dreper aller mest i verden, er mennesker. Vi dreper absolutt alt, vi dreper hverandre i milliontall, og vi torturerer.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Våre politikeres beslutninger – og handlingslammelse – er med på å true alt liv på jorda. Selve livsgrunnlaget for oss alle sammen, og livet slik vi kjenner det i dag.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Vi har overforbrukt antibiotika, og muligheten for at bakterieinfeksjoner begynner å ta liv for alvor som det gjorde for 150 år siden er en absolutt overhengende mulighet.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Over 3000 personer dør av hjerneslag i Norge hvert år (tall fra Folkehelseinstituttet). Enda flere dør av hjerte-kar-sykdommer, mens kreft er den aller hyppigste dødsårsaken i Norge.

Ingen er drept av ulv. Så hvorfor er vi så redd den?

Hvorfor er vi mer redd ulv enn elg? Kuer? Flått? Som i motsetning til ulven faktisk har tatt liv…

Det finnes en nettside med statistikk på årsaker til død i Norge.

Der kan man sjekke hvor mange mennesker som er drept av ulv de siste 200 årene. Du finner ingen. På SNO sine nettsider derimot (Rovviltportalen), vil du finne tall på hvor mange ulver som er drept av mennesker. Hvis du leser dette og er en av de som frykter ulven, håper jeg du kjenner etter hvorfor du er det. Er det virkelig grunnlag for å frykte den?

Ulv på Langedrag 2017. Foto: Tonje Nové.

Reklamer

Hvorfor har vi nulltoleranse for ville dyr?

Det er en ting jeg lurer på: Over 100 personer ble drept i trafikken i Norge i 2018. Det er en reduksjon siden året før, og det er man glad for. Men alle vet, og det er en slags allmenn aksept for, at noen dessverre vil omkomme i trafikken i året som kommer også. Men her kommer spørsmålet: Hva hadde skjedd om like mange ble drept av rev? Det hadde blitt fullstendig ramaskrik. Hvorfor er det verre? Hvorfor har vi 0-toleranse overfor ville dyr?

cleo1988
Tonje og Cleo ved Mjøsas bredder 1988

(Bildet viser meg på 80-tallet med en nær slektning av ulven)

Uro

Hei #LeoAjkic. Vet du hva jeg er mest urolig for? Det er hvordan vi mennesker brer oss ut og ødelegger, skog, villmark og dyreliv, vi forbruker, kaster og forurenser. Og profitt prioriteres foran vern av hav, natur og dyreliv. Klimaendringene er en del av dette. Det er så lett å bare fortsette som før, men en dag sier naturen stopp. Legger ved denne tegningen som et bilde på min uro og mitt sinne over hva vi driver med: «Nature allways wins – in the end». (Hesten som symbol på naturen, og legg merke til detaljene nederst). Og helt til sist: Krig og drap føyer seg inn i denne rekken. Menneskets destruktivitet og at den får utfolde seg så fritt som den får, er jeg urolig for. Jeg savner ydmykhet, undring og takknemlighet. Spesielt blant alle i verden som har mer enn de trenger. Og på politisk nivå. Nestekjærlighet tror jeg det heter. Som innbefatter alt liv. Det er som om menneskeheten er i en fase av hormonell pubertet, vi har forlatt barndommens uskyld og raser hemningsløst fram, og har ikke nådd modning og visdom enda. Ser frem til episoden om klima og håper du har med denne uroen i programmet.

DSC09194 (2)B
«Nature allways wins – in the end» – Naturen tar tilbake… Fargeblyant, 48 x 60 cm.

Nature

The snake in a burrow

The beasts on the plains

and the trees on a hillside

I own them.

I am them.

I own you, too.

You are of me.

You are never outside of me.

We are never apart.

You may try to leave me

To rein and conquer me

But when I strike –

When the hurricanes sweep across the land and sea –

Your stuctures shatter.

While the trees

evolved through billions of years

rooted deep in the earth

bend in the storms and endure

Your finances can not save you

Your stock markets are but

your poor illusion

a product of your imagination and greed.

You believe yourself to be the masters

over animals and the earth

lonely in the universe you spin

around yourself

but

Only nature can withstand Nature.

Only the natural will prevail.

I will carry you and I will feed you

I bring you all the joy you need

and heal your wounds.

But as you go against me

I will destroy you

in the end

You will not survive me.

Like death,

when I strike

you will kneel

and be back with me.

I am nature.

«Nature allways wins – in the end»  Fargeblyant, 48 x 60 cm.

Copyright Tonje Nové.

Vintersolverv

Vindstille morgenstemning. Tar pusten fra meg. Og enda er den som renselse for syn og lunger. De reneste iskrystaller, formet ut av luften. Møter solen som stiger. Vintersolverv. Fra nå går det mot lysere tider. Hestene gumler. Små fuglelyder rundt meisebollene. En blåmeis på en kvist får det til å drysse krystaller over meg. Der jeg står og trekker inn lyset, luften, stillheten og de små lydene i virkeligheten rundt meg. I dag er ingen dag for stress. I dag er en dag full av øyeblikk som inviterer til å kjenne på livet, på hva som betyr noe for meg, hva jeg innerst inne mest av alt ønsker meg. Og så bare søke dit, eller hit, og så bare være i det. Sånn at det alltid er her. Nå. Hele tiden.

 

Når universet synger

Å høre farger og se musikk – synestesi, kaller de det.

Å spise mil og be med føttene – pilegrim, kaller de det.

Å lese tegnene og høre universet synger – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tørre selv om det er skummelt – modig, kaller de det.

Å si det selv om de ikke vil høre – opprørsk, kaller de det.

Å følge hjertet som hvisker – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å spille munnharpe i skogen, mens fuglene lytter – rar, kaller de det.

Å kaste puter og hoppe i høyet – leken, sier de.

Å oppdage det, ville det, og gjøre det – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tro det beste og begynne på nytt – naiv, kaller de det.

Å se det enkelt, som det er bak fasaden – barnlig, kaller de det.

Å være ærlig med hvem jeg er – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

 

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)

Hvordan er det mulig å være en Gud

Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?

Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.

Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?

 

~ * ~

 

Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no