2 juli 2016.

Denne etappen går fra Segard Hoel på Jerpstad, gjennom Meldal til Storbuan gård på Løkken verk, og er på ca. 21 km.

Denne etappen er stort sett grei med hest, bortsett fra en tvilsom bro rett etter Meldal bygdemuseum, og noen strekninger innom kubeiter og stier her og der hvor det er like greit å følge veien, som er lite trafikkert.

Enda en nydelig morgen og vertinna kommer og lager frokost til oss og fyrer opp i ovnen. Vi får høre hvor mye de har gjort for å få denne trønderlånen i orden. Hele huset hadde sunket sammen en halvmeter og jord veltet inn på kjøkkenet. De har jekket det opp og erstattet med nytt tømmer, og på innsiden har de malt veggene i de gamle fargene som de fant  under mange lag med maling. De har gjort en stor jobb med et virkelig godt resultat. Man kan ikke se at den nederste delen av kjøkkenveggen er ny, på andre måter enn at det løper en smal stripe i malingen, en sprekk, bortover veggen en halvmeter opp.

Vi blir enig i dag om av vi ferdes litt i hvert vår tempo, i.o.m at jeg må ri de siste 8 km. Mer om det lenger ned. Etter Segard Hoel kan man på det gamle kartet velge å ta t.h. og følge asfaltveien 501, (Ressveien), eller velge leden som krysser denne og går ned via Rikstad. Det er denne siste som er merket langs leden og som jeg fulgte, og siden jeg red i forveien bestemte jeg meg allikevel for å vente på de andre mens jeg lot Octhavia gresse. Det var noe jeg ville si, eller dele, husker ikke hva det var. Det var en frisk hærlig vind som gjorde at vi ikke ble plaget av insekter, og temperaturen var sommerlig. Jeg synes dette var hærlig! Tror jeg ventet en halv time før jeg skjønte at her er det noe som ikke stemmer. Ringte Ida, hun hadde det gamle kartet og jeg det nye, på hennes var det to alternativer langs leden, så hun hadde valgt den korteste veien langs 501 og lå langt foran meg! Da var det bare å trå gassen i bånn, gjennom Rikstad som var en koselig strekning og snart tok jeg dem igjen på 501 oppe ved Re. Vi blir enige om å møtes i Meldal og jeg rir videre.

Passerer Meldal kirke og ankommer Meldal sentrum hvor de andre etter hvert tar meg igjen. Vi handler litt og hesten får 1 kg. gulrøtter som hun momser i seg med stor fryd, og Trym får den etterlengtede hamburgeren han har snakket om i flere dager. En ordentlig god hjemmelaget hamburger stekt inne på Spar i Meldal. Vi andre spiser niste, et vidunderlig wienerbrød (Herre min Gud så godt ting smaker når man er på langtur)!

Utenfor butikken møter vi en kar som sier han har hørt om oss, det er han som eier den flekkete hesten vi passerte på vei inn i Meldal. Han gir oss noen tips om været og veien videre, og når vi har spist ferdig og drukket opp kaffen kaster jeg meg på hesten for å rekke fram til Storbuan innen regnet kommer.

På veien går leden innom Meldal bygdemuseum, det er værdt å ta turen innom her. Fine bygninger og koselig omvei. Men ikke helt uten utfordringer, hesten måtte passere en bro som mest likner en fe-rist absolutt ikke noe for hest, men da Octhavia ikke ville krysse det steinete bekkeleiet, ble det brua og det gikk gudskjelov greit. Det lå løse planker foran brua som kunne vippe opp når hun tro på dem, og en gummimatte i en 70 cm. stripe lå oppå metallristene. Jeg ba henne ta det rolig over og gå på gummimatten og det gjorde hun. Flink hest!

Litt lenger fremme på Meldal bygdemuseum blir stien veldig smal og bratt, og  jeg velger å ta hesten tilbake ned på asfaltveien igjen, som er RV 700. Den er ikke særlig traffikert her så langt nord, vi møtte vel knapt hverken biler eller folk.

Langs denne strekningen krysser leden litt frem og tilbake over Løkkenveien RV 700, den går gjennom noen kubeiter etc, og jeg velger heller å følge asfaltveien. Lenger framme kommer man til Sæterdalsveien, RV 741, omtrent mellom Olskastet og Skogheim pilegrimsherberge, og isteden for å følge leden  videre nordover til Svorkmo, forlater jeg leden og tar t.h. inn Sæterdalsveien mot Storbuan gård som ligger 8 km. fra leden, for å overnatte der. Grunnen til dette valget er 1: for å få innhegning til hesten, og 2: for å finne en alternativ vei utenom myrstrekket mellom Svorkmo og Skaun. Jeg har en idé om hvordan jeg skal gjøre det, men er ikke sikker på at det går. Mer om det senere! Med de ekstra 8 km blir dette en dagsetappe på ca. 21 km til hest. De som går til fots kan få gratis skyss fra leden til Storbuan gård og tilbake, og således få en pen etappe på bare 12 km.

På vei til Storbuan passerer man Frilsjøen, og her er både campingplass og hytter. Ved kaia kommer en diger, langhåret schafer stormende ut fra krattet mens den bjeffer og snerrer og skremmer hesten så hun hopper framover en 8-10 meter. Jeg sitter med tøylene i den ene hånden og mobilen i den andre mens jeg snakker med Ida når dette skjer, mister stigbøylene og tenker at nå går det til dundas med meg… Men jeg klarer å holde meg på, får stoppet hesten etter 10 meter og ser meg tilbake. Hunden er bundet, men med et langt tau som rekker helt ned på veien. Det kommer nok noen gloser, og etter noen titalls meter til synes jeg at jeg hører en litt rar lyd for hvert steg hesten tar. Og riktig nok, bootsen på det venstre bakbenet er vrengt av og gaiteren som holder bootsen på plass, er revnet. Flere gloser flerrer nok luften ved Frilsjøen, men jeg lever og ikke noe annet har gått galt. Gud skje lov, atter en gang! Jeg tar av begge bootsene bak og pakker dem ned, og fortsetter mot Storbuan. Bare 6 km igjen nå…

Møter innehaverne på veien, de kjenner meg igjen og sier vi er ventet. De skal straks dra tilbake og hente Ida og Trym som venter på skyss. Storbuan gård er et helt nytt alternativ for pilegrimer i år, og samtidig et nystartet økosamfunn. Det siste visste vi ikke før vi kom fram, og fikk pratet mer med de som bor der. Utrolig koselige mennesker, som lot Octhavia få beite sammen med de to andre hestene som bodde der. Også barfothester, begge to. Hestene gikk fredelig sammen etter en kort og vennlig hilsen. Og ikke bare beite til hesten venter, men også nyoppredde senger til oss og hjemmelaget middag fra fryseren, hvis vi ønsker. Og vi rakk fram innen regnet kom!

Neste dag skal det bli mye nedbør, og det er meldt lyn og torden. Vi bestemmer oss for å ta en hviledag da, hvor vi kan planlegge og kanskje jeg kan finne en erstatning for den ødelagte bootsen også? Trym og jeg spiller Yatzy om kvelden og vi koser oss med nybakt sjokoladekake, te og kaffe, og en kurv full av alt mulig godt oppi, bl.a. økologisk speltbrød. Oppi kurven er en lapp som det står «PILEGRIMER» på. Vi kan bare spise og kose oss, til en rimelig penge! Og vi er de første pilegrimene som innkvarteres her! Vi blir behandlet så pent og føler oss veldig priveligerte. Jeg kan virkelig anbefale dette stedet til andre pilegrimer, og spesielt om du er pilegrim med hest 🙂

___________________________________________________________________________

3 juli 2016

Dagen begynner med sol og fint vær, og Ida og jeg tar en tur til demningen for å se om det er mulig å få hesten over der og videre opp og ut på RV 692/708 mot Konstadtunet.

Fremme ved demningen kan vi høre det buldrer nede fra fossen, og det går en bratt sti ned. Det er rester av gammelt tau som man har brukt å holde seg i på vei ned, men dette har begynt å gå i oppløsning. Vi sklir og holder oss fast så godt vi kan og når vi kommer ned til dammen ser vi en minnesten over en kar som døde her i 1943, og har friskt i minnet alle andre historier vi har hørt om andre som har falt i fossen og blitt trukket med nedover og mistet livet. Det går en smal bru over dammen, det er plass til en hest, men uten saltasker. Brølet fra fossen etter de siste dagenes nedbør gjør at jeg grøsser ved tanken på å ta hesten min over her. Og i dag og til natten skal det regne vesentlig mer. Og ikke nok med det, på den andre siden heter det Helveteshaugen…

Tilbake på Storbuan (vi rakk det akkurat før regnet satte inn!) får vi vite at veien videre oppover mot Konstadtunet som jeg har tenkt til å ta, er veldig trafikkert, med mye tungtransport, og det er i hele 20 km vi i tilfellet skal gå langs den trafikkerte asfaltveien, pluss 10 km med sti og grus før vi kommer ut på asfalten. Totalt 30 km. Som ender med tung trafikk på smal vei… Denne tiltenkte ruta begynner å friste mindre og mindre. Hadde jeg vært 20 år, så… Og hva med Ida og Trym, orker de å gå så langt? På asfalt? I tillegg får vi vite at veien bort mot dammen, fortsetter videre helt til Svorkmo. En nydelig skogsvei perfekt for ridning og lett å gå. Vi bestemmer oss for å gå til Svorkmo. Men så var det myrstrekket da. Veien rundt er delvis den samme som vi nå velger bort, så det nytter ikke. Vi skal jo alle overleve også… Så jeg setter himmel og jord i bevegelse, og får arrangert skyss av hesten fra Svorkmo til Skaun. Helt topp! Men så var det bootsene da…

Snille Monica som eier hestene på Storbuan, tilbyr å kjøre meg til Langklopp hvor reserveboots ligger i hestehengeren som er parkert der. Det tar bare en time hver vei, og vips er alt i orden og vi er klare til å vandre videre neste dag.

*

Refleksjon for dagen: Trygghet og sikkerhet er viktig. Det er ikke nødvendig å sette liv og helse i fare for å nå et mål, når man kan si ja takk til å få hjelp av andre som gjerne vil hjelpe.

Takk til Reidun, Monica og Heidi på Storbuan, til alle som hjalp oss denne dagen og til de som vil hjelpe oss i morgen!

___________________________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 24, Strobuan – Svorkmo – Skaun.