Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

Copyright Tonje Nové (Sønsteby)