En pilegrims refleksjoner

En jafs av mil. Smaken av landskap og nye stier, nye utsikter. En langvandring sett fra over nakken på en hest. Svarte ører, spisset framover i nysgjerrig undring. Når landskapet åpner seg og utsikten blir vid, stopper hesten for å se. Den står og kikker lenge, før den er klar for å gå videre igjen.

Bildene står for meg som store eventyr med dype landskap og klare farger.

Når man vandrer slik langsomt, får man med seg detaljer man ikke trodde på forhånd at var mulig. Hvordan er det mulig å kjenne igjen en veikant, for eksempel?

Når jeg har kjørt deler av leden i etterkant, ser jeg at jeg husker en husvegg. Konstellasjonen mellom hus i et veikryss. En veikant hvor Frøya har gresset.

Det er som mat, som å spise. Men med sjelen, ikke med munnen. Smaken er rik og man vil gjerne ha mer.

~ * ~

For meg var det ikke noe poeng å ri lange etapper og komme fort fram. Jeg ønsket heller å ta meg god tid, oppleve detaljer underveis og nyte turen.

Om jeg virkelig falt for et sted ønsket jeg å ha mulighet til å være der en dag eller to – eller fem.

Hvis jeg følte for å tilbakelegge 4 mil en dag ville jeg gjøre det, alternativt om jeg følte for bare 7 km, så ville jeg at det også skulle være greit.

Det var viktig for meg å føle meg fri i forhold til tiden.

Å være pilegrim er en prosess, og en prosess kan man ikke skynde på.

~  * ~

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: