En jafs av mil. Smaken av landskap og nye stier, nye utsikter. En langvandring sett fra over nakken på en hest. Svarte ører, spisset framover i nysgjerrig undring. Når landskapet åpner seg og utsikten blir vid, stopper hesten for å se. Den står og kikker lenge, før den er klar for å gå videre igjen.

Bildene står for meg som store eventyr med dype landskap og klare farger.

Når man vandrer slik langsomt, får man med seg detaljer man ikke trodde på forhånd at var mulig. Hvordan er det mulig å kjenne igjen en veikant, for eksempel?

Når jeg har kjørt deler av leden i etterkant, ser jeg at jeg husker en husvegg. Konstellasjonen mellom hus i et veikryss. En veikant hvor Frøya har gresset.

Det er som mat, som å spise. Men med sjelen, ikke med munnen. Smaken er rik og man vil gjerne ha mer.

~ * ~

For meg var det ikke noe poeng å ri lange etapper og komme fort fram. Jeg ønsket heller å ta meg god tid, oppleve detaljer underveis og nyte turen.

Om jeg virkelig falt for et sted ønsket jeg å ha mulighet til å være der en dag eller to – eller fem.

Hvis jeg følte for å tilbakelegge 4 mil en dag ville jeg gjøre det, alternativt om jeg følte for bare 7 km, så ville jeg at det også skulle være greit.

Det var viktig for meg å føle meg fri i forhold til tiden.

Å være pilegrim er en prosess, og en prosess kan man ikke skynde på.

~  * ~

Det viktigste er å la vær å forsere tiden, ikke haste og stresse, men ta det rolig. Å ta det rolig åpner muligheten for å lytte. Lytte til stunden, til behovet i situasjonen. Spørre seg selv: Hva er riktig å gjøre nå? Hvis jeg venter da, hvis jeg gjør ting rolig, merker jeg hva som er rett. Jeg merker hva stunden har å gi, hva den forteller meg, hvilken presang den har i seg. Det er noe som åpner seg opp da. Når jeg ikke tar, men venter til stunden gir, helt av seg selv.

~  * ~

Som pilegrim blir man av og til båret fram. Men man møter motstand også, som en test – på ens utholdenhet.

VIL du virkelig dette?

MENER du virkelig dette?

HVEM er du, og HVA er du?

~  * ~

Noen ganger gjør man noe man brenner for bare fordi man enda ikke vet hvordan det er. Om man derimot visste det på forhånd, ville man da brenne for det?

~ * ~

Martinus skriver om at livet handler om sult og mettelse. Og jammen gjør det det. Det er deilig med vill natur som røsker i en, men jammen er det godt med sivilisasjon også. Tilrettelagt, komfortabel sivilisasjon. Jeg føler meg fortsatt forblåst og tynnslitt etter isvinden på Dovrefjell. Og definitivt mett på det. Men WOW, I did it! Jeg kjenner at jeg lever…

~ * ~