Postskriptum

Da Yechidah hadde reist med sirkuset lenge nok til å kjenne alle sirkusnumrene og det som skjedde bak kulissene, var ferden over for Yechidahs del. Den avrevne billetten hadde Yechidah mistet. Og I.D.-merket, som alle ansatte i sirkuset bar, ga Yechidah fra seg i porten liksom alle ansatte gjorde når de forlot sirkusets arena; og så bar det ut på hjemveien.

Det hadde vært jubel og ekstase, spenning og prestasjoner. Det hadde vært tvang og straff og slit og svette. Det hadde vært stolthet og sjalusi og vennskap. Det hadde vært ømme stunder og såre stunder – for det meste bak kulissene, og glede og seier og jubel igjen. I fellesskap hadde de stått for forestillingene og trukket sirkuset videre, til nye bifall av jubel og admirasjon fra tilskuerskarene…

Yechidah snudde seg og så seg tilbake. Var det med vemod eller glede? Sirkuset lå der nede i dalen så fargerikt og livlig, og alle som var igjen på sletten var fullt opptatt med sine gjøremål. Det strømmet stadig nye til, og andre fra… Alle brakte de hjem til fellesskapet det de hadde opplevd, og det var ikke den ting en eller annen ikke hadde prøvd. Tenk så mange muligheter der er, tenkte Yechidah. Ikke rart det eksperimenteres og lekes og nytes, det er jo det de er til, som gjør det, de er skapt for å sprenge grenser og Sirkuset er skapt for dem…

Der var akrobater og fakirer, løvetemmersker og klovner, sjonglører og musikere og kunstnere og sangere. De var alle sammen med på å samle data om Guds skaperverk, og tok med seg sine opplevelser for å dele dem med alle andre, så alle til slutt visste hvordan alt var, og alle hadde gjort alt…

Yechidah gikk og tenkte for seg selv da en annen fullkommen bevissthet la hånden sin på Yechidahs skulder. Det var Sahasrara, en gammel kjenning som gikk samme vei, og liksom Yechidah hadde Sahasrara gitt fra seg sitt I.D.-merke ved utgangen.

– «Kjære Yechidah – så godt å se deg! Der nede virket det uendelig lenge siden… Men her er du jo!» De omfavnet hverandre og gikk i stillhet, høytidelig og feststemt. Så kom Sahasrara i tanke om sin siste filosofiske oppdagele fra sirkusets arena, og de begynte å samtale lavmælt.

(Resten av Postskriptum er å finne i boken…)

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.

Løvens Siste Sukk som Løve ~ utdrag fra kapittel 18

Du, hvis årstider er som natt og dag og hvis døgn er som blunk med øynene… Du som husker hvordan vi delte oss og ble så mange at vi ikke lenger kunne telle det. Du som husker hvor ensom du ble – når vi ikke lenger kunne se hverandres frydefulle åsyn. Når det som hadde en side fikk to. Og så tre. Og fire og fem… Så mange nye dimensjoner skapte vi at vi gikk oss vill i det vi hadde skapt. Jeg vandret så uendelig langt og tvang deg til så hyppig å skulle oppleve for meg at du gikk deg vill og jeg mistet deg. Og da mistet du meg. Du glemte at jeg fantes og at jeg alltid var der for deg. Du glemte at du var meg og tok deg ikke en gang tid til å vende tilbake til meg når du døde, så du kunne gi dine erfaringer til meg og få med deg min Visdom tilbake. Du svevet utålmodig i mellomsjiktet og overlot ditt liv til tilfeldighetene. Det skal du vite at jeg sørget over! Men du hadde jo Din Frie Vilje, O betingede Jeg! Og på dens bølger seilte du fra eventyr til eventyr gjennom fryd og kaos og fortvilelse…

~*~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Detaljens Hemmelighet ~ utdrag fra kapittel 17

…»I den tynne lyden fra sandkorn som ruller i hverandre fra havents nennsomme krusninger mot stranden, vil jeg hviske: «Hvis du bare ett sekund senere gjør hva du gjør vil livet bli annerledes – for deg, og hele resten av verden… Jo mer tilstede du er i det øyeblikket du lever, dess fler av alle de små detaljene vil du oppdage. Og for hver detalj du legger merke til, dess mer kan du være tilstede i dem og verdsette deres storhet og leve livet ditt fullt ut…»

~*~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Foto: Anja Sønsteby (copyright), gjengitt med tillatelse. www.valallfoto.no

En Mester Trenger ingen Hvit Hest ~ utdrag fra kapittel 16

En Mester trenger ingen staselig hest men nøyer seg med å leie sitt esel. Når du har gitt fra deg alt, og står naken igjen, vil alt som kommer til deg, være gaver…

~*~

Utenfor vinduene strekker landskapet seg ut og hus blir sjeldnere og sjeldnere å se. Etter langstrakte gule kornåkre kommer dype skoger med høye trær, og så begynner toget å klatre.

Sara sitter og ser ut av vinduet og tenker på tiden. I forståelsen av tiden ligger en nøkkel, til å tre ut av det delte og inn i det hele. Fra det kompliserte inn i det enkle, og til den tilstanden hvor alt er ett. Til den felles Sjelen som lever alle liv i samme nå. Hvordan kommer jeg dit? Hun spør seg selv og får et glimt av et ubeskrivelig kretsløp av uendelig bevegelse, gyllent og transparent og lydløst tordnende. Et sug av savn og spenning farer opp gjennom kroppen hennes. Etter å kjenne kretsløpet. Være kretsløpet. Og så, med ett, er det vekk…

«Kjære Uendelighet, du som springer ut fra Evigheten. Kjære Evighet! Jeg savner deg, oh du min Sjel, jeg savner deg av hele mitt hjerte! Så mye at jeg noen ganger bare halvveis er i hendelsene her. Som om denne verden ikke er for meg. Som om jeg var en som snart skulle dø. Hvor i min indre verden er jeg da? – På leting etter deg… Hva skal jeg på fjellet? – Finne Engelen, som kan hjelpe meg. Nei… Søke nærhet til Deg… Du, som er min Helhet…

Jeg vil at det usynlige skal være synlig. Og samtidig, hvis alt virkelig er synlig for meg – vil jeg ikke da få enda større problemer med å holde meg «her»? Ville det ikke bli enda vanskeligere å kommunisere det jeg ønsker å kommunisere, skrive forståelig, snakke forståelig, bli tatt alvorlig… Ville jeg ikke bare bli ansett som en narr? Jeg står her nå, på kanten av narren og vismannen. Må jeg søke ensomhet for å oppnå visdom? Må jeg søke ensomhet for å forenes med Deg?

Jeg savner Deg, og det er meningen, jeg vet det. Det er vondt og allikevel er det godt. Min kjærlighet til deg er uutgrunnelig dyp. Jeg merker denne kjærlighetens dybde og ønsker å utvide den til å gjelde alt. Men hvordan kan jeg det, uten å være ett med Deg? Hvis jeg skulle oppleve å elske alt like dypt som jeg elsker Deg, ville jeg gå til grunne som den jeg er her. Nå. Jeg kan elske mye, kanskje alt. Men i hvilken grad? Hvor mye kjærlighet tåler mitt legeme…?

Jeg kjenner Kjærligheten bak savnet som en utrolig kraft, som om den totale Kjærlighet er ubønnhørlig i sin styrke. Det må være derfor det er så tynt med den i den fysiske verden. Fordi den totale Kjærlighet ville oppløse det fysiske. Den er jo i alt, Kjærligheten. Men i «fortynnet» tilstand her…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Tidens Transparente Virkelighet ~ utdrag fra kapittel 15

Jeg hadde ikke levd i øyeblikket – for jeg ventet alltid på noe bedre. Jeg følte jeg måtte skynde meg framover, derfor satt jeg ved forstavnen hvor jeg myste inn i fremtiden med mine drømmer. Og i mitt savn etter det lykkelige øyeblikk, mistet jeg det. For det lykkelige øyeblikk er hvert øyeblikk, og når jeg så meg tilbake så jeg at jeg ikke hadde vært klar over de lykkelige øyeblikkene men hadde gått glipp av dem, og så lengtet jeg etter å oppleve fortiden på nytt, for fullt ut å nyte hvert eneste ett av de tapte øyeblikkene. Men i min lengsel etter å glede meg over øyeblikket i fortiden gikk jeg glipp av øyeblikket igjen, for det var nå, og hadde akkurat vært, og jeg hadde igjen vært uoppmerksom, for jeg hadde vært opptatt med å søke etter det, som alt var borte…

Ting forsvant sammen med tiden og kunne ikke gjenerverves. Ingen ting kunne bli som de hadde vært. Det var bare én vei for meg der jeg satt, og det var de frådende bølgene… Jeg gikk bak til akterspeilet og satt meg tungt mot gulvplankene og så ned i kjølvannet. Jeg så hvordan vannet lukket seg etter skipet og fjernet ethvert spor som om skipet aldri hadde seilt der, og det til og med som det så vidt hadde forlatt dette stedet, et sted ingen kjente langt ute på et endeløst stort hav. På havflaten er det umulig å legge igjen et varig spor. Hva som enn havner i vannet vil forsvinne fra det sted det ble kastet ut, det som ikke synker driver bort mot fjerne steder og ingen ting forblir noen gang det samme. Tankene mine drev med bølgene jeg hvilte blikket på og jeg kjente hvordan livet drev bort som dem…

Lenge satt jeg og tenkte på tiden og gjenkalte hendelsene som hadde beveget seg i den, og langsomt forsto jeg hvordan det var. Alt som hendte og alt jeg noen gang hadde opplevd, ville alltid være med meg i min erindring og kunne aldri bli borte: For tiden er en illusjon. Jeg hadde trodd den kom og gikk med hendelsene, men det var jeg som beveget meg i tiden. Utenfor tiden står alt å synger i et eneste nå. Det gikk opp for meg at derfor kunne jeg godt gå inn i verden og oppleve, være takknemlig for alt som hendte, for det hele var et hav av gaver, og alt er tjenlig og tjener også meg. Bølgene ventet meg med sang i tidens speil – og enda hadde jeg fryktet dem, for jeg hadde trodd på speilets illusjon – jeg hadde fryktet at det fantes en slutt… Jeg kjente et sug mot havet, mot dypet og horisonten som videt seg ut foran meg. Og så hoppet jeg…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

 

 

Alle Tings Balanse i Ubalansen ~ utdrag fra kapittel 14

Ydmykhet… Ydmykhet kan være vanskelig å føle når verden omkring tramper inn over det aller Helligste i blindhet og døvhet og uten bevissthet om annet enn det, som er forgjengelig illusjon og som surrer i hodet akkurat da. Det er rart hvordan man bare ser seg selv til tider – uten en gang å se seg selv. Hvordan enhver går i sin egen verden og ser alt gjennom det filter den danner. Men hva annet kan man, enn å se omverden utfra sitt eget ståsted…? Det er bare så lett å glemme at et ståsted bare er et ståsted, og ikke hele sannheten. Hva er riktig og hva er galt, hva er sannhet…? Engelen ser på duen som sultent sluker hver bit brød så den nesten ikke når å puste. Her lever de som intet har – og de som har alt for mye. Her trasker uteliggeren gatelangs mens direktøren byr en gatepike inn i sin Mercedes. Her lever duer og mennesker av alle slag. Det er så mange detaljer å fordype seg i her at man vel aldri vil kunne nå den endelige sannhet ved å studere dem enkeltvis…

Og slik som virkeligheten er for en – slik er virkeligheten ikke for en annen. Hvis du spør meg om noe og jeg svarer deg, vil svaret være fra meg og ikke fra deg. Hvis jeg forteller hva jeg ser og kanskje til og med gir råd – hvordan kan jeg vite at min opplevelse er riktig for deg? Det som er i balanse i meg, behøver ikke å være i balanse i deg. Og om du ser på meg og oppdager noen egenskaper jeg har, adopterer dem og gjør dem til dine uten også å adoptere alt det andre som utgjør meg, vil det kunne gi ubalanse i deg. Du vil ikke kunne holde på det som ditt, hvis det ikke passer inn som en del av deg, uten også å tilegne deg noe av det som gjør at det er i balanse i meg. Hvis jeg skulle legge en annens særhet til min egen, ville jeg bli altfor sær. Det ville være for mange områder hvor jeg var sær. Det samme hvis jeg var for snill og bløt… Det er viktig at tingene er i balanse, og som oftest hvis vi er sære har det en grunn. Kanskje har vi så store problemer med vår substans, vår ryggrad og vårt sverd, vår evne til å skjelne og sette grenser, at vi tar skade av det hvis vi ikke oppveier for det. Dermed fikserer vi en eller annen selektivitet som blir til særhet og kompenserer med den, inntil videre – til vi oppdager vår egen svakhet og kan styrke den. Inntil da er særheten der av en grunn, en meget god grunn. Og slik er det med alle våre kvaliteter. Så fint tilpasset er hver minste detalj for at vi skal kunne være i en viss form for equilibrium. Vi er sære for å kunne føle en viss trygghet (skjønt tryggheten er illusorisk, men ikke desto mindre…), vi er aggressive for å forsvare vår indre sårbarhet, eller overfladisk vennlige for å oppveie for et indre raseri, osv… Enhver er i sitt uttrykk fordi det er det mest riktige for dem utfra hvor de er. Og samme hvor ubalansert det kan virke for meg, er de jo rent faktisk i balanse i seg. Alle deres symptomer og emosjonelle utbrudd oppstår som et uttrykk for hvem de er og hvor de står – i seg selv og i sitt eget landskap – og peker samtidig som veiskilt i landskapet i hvilken retning de har best av å gå – for å bli og føle seg mere hele. Ethvert vesen er i bunn og grunn perfekt i alt det gjør, i all sin mangelfullhet. Midt i all ubalansen er der en subtil balanse, hvor usynlig den enn kan virke. Alt som fjernes må derfor erstattes…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Foto: Cecilie Sønsteby (Copyright), gjengitt med tillatelse.  https://www.flickr.com/photos/nemi1968/