Postskriptum

Da Yechidah hadde reist med sirkuset lenge nok til å kjenne alle sirkusnumrene og det som skjedde bak kulissene, var ferden over for Yechidahs del. Den avrevne billetten hadde Yechidah mistet. Og I.D.-merket, som alle ansatte i sirkuset bar, ga Yechidah fra seg i porten liksom alle ansatte gjorde når de forlot sirkusets arena; og så bar det ut på hjemveien.

Det hadde vært jubel og ekstase, spenning og prestasjoner. Det hadde vært tvang og straff og slit og svette. Det hadde vært stolthet og sjalusi og vennskap. Det hadde vært ømme stunder og såre stunder – for det meste bak kulissene, og glede og seier og jubel igjen. I fellesskap hadde de stått for forestillingene og trukket sirkuset videre, til nye bifall av jubel og admirasjon fra tilskuerskarene…

Yechidah snudde seg og så seg tilbake. Var det med vemod eller glede? Sirkuset lå der nede i dalen så fargerikt og livlig, og alle som var igjen på sletten var fullt opptatt med sine gjøremål. Det strømmet stadig nye til, og andre fra… Alle brakte de hjem til fellesskapet det de hadde opplevd, og det var ikke den ting en eller annen ikke hadde prøvd. Tenk så mange muligheter der er, tenkte Yechidah. Ikke rart det eksperimenteres og lekes og nytes, det er jo det de er til, som gjør det, de er skapt for å sprenge grenser og Sirkuset er skapt for dem…

Der var akrobater og fakirer, løvetemmersker og klovner, sjonglører og musikere og kunstnere og sangere. De var alle sammen med på å samle data om Guds skaperverk, og tok med seg sine opplevelser for å dele dem med alle andre, så alle til slutt visste hvordan alt var, og alle hadde gjort alt…

Yechidah gikk og tenkte for seg selv da en annen fullkommen bevissthet la hånden sin på Yechidahs skulder. Det var Sahasrara, en gammel kjenning som gikk samme vei, og liksom Yechidah hadde Sahasrara gitt fra seg sitt I.D.-merke ved utgangen.

– «Kjære Yechidah – så godt å se deg! Der nede virket det uendelig lenge siden… Men her er du jo!» De omfavnet hverandre og gikk i stillhet, høytidelig og feststemt. Så kom Sahasrara i tanke om sin siste filosofiske oppdagele fra sirkusets arena, og de begynte å samtale lavmælt.

(Resten av Postskriptum er å finne i boken…)

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.