30 juni 2012
Denne etappen skulle gått fra Hæverstølen til Meslo på Rennebu, ca 15 km.
Jeg våkner rundt 04.15 denne morgenen og etter en tur på utedo går jeg nedom enga for å se til Frøya om hun har det bra. Men jeg finner at hun har forulykket. Noe har skjedd. På de fire timene og det ene kvarteret siden sist jeg så til henne har noe forferdelig skjedd. Veterinær blir tilkalt. Hva som har skjedd og hvordan er det ingen som skjønner. Hun er gjennomsvett og bakparten fungerer ikke. Hun klarer ikke reise seg. Jeg ser at halen er lam. Hun får intravenøs væske og smertestillende. Han stikker feil hele tiden og sier at hun kommer til å få betennelse i blodårene, men det kan vi behandle etterpå sier han. Men han får henne ikke bedre. Hun homrer til meg flere ganger når hun skjønner at jeg er der. Hun prøver å reise seg også men klarer ikke og for hver gang hun kaver havner hun lenger og lenger ned på enga. Vi legger over henne tepper for at hun skal holde varmen. Man blir kald når man har sjokk. Det er fullt av knott over alt. Hun prøver å beite midt i det hele, men klarer ikke tygge og det stikker gresstrå ut fra munnvikene. Det kommer en veterinær til som er spesialist på hest og vi holder på til kl. 09.20 for å prøve å redde henne. Men hun blir ikke bedre. Jeg ser det går den gale veien. Jeg ser alle tegn på at det går den gale veien. Hvorfor klarer ingen å hjelpe hesten min? Den ene veterinæren som skulle være spesialist på hest går opp til bilen for å hente avlivningssprøyte. Men hun rekker aldri å få satt den. Frøya dør med hodet i armene mine.
Den bunnløse sorgen fra de tre marerittene på Sjoa var blitt virkelighet. En sorg ingen kunne hjelpe meg med. Alle forstår at du føler sorg når du mister et barn, eller en ektemake, men en hest… Jeg visste ikke at man kunne bli så glad i en hest. Jeg skjønte ikke før nå hvor sterke bånd jeg hadde hatt til denne hesten. Det var som bakken forsvant under meg og livet mistet mening.
Jeg vil for alltid savne deg Frøya…
~ Pilegrimshesten ~
9 mai 2000 – 30 juni 2012
Du ble 12 år gammel og helt siden du var føll var du min læremester og bestevenn.
Jeg har grudd meg for å skrive om denne morgenen. Men alt i alt har det virket forløsende å skrive om turen, heve blikket og se litt lysere på det. Vi hadde en fantastisk tur sammen. Egentlig helt fra hun var liten, og fram til dagen hun døde. Frøya var en hest helt utenom det vanlige og jeg kommer alltid til å savne henne.
Takk til deg for at du fulgte vandringen vår fram til nå.
Jeg siterer bare Piet Hein her:
«Husk å leve mens du gjør det. Husk å elske mens du tør det»…
________________________________________________________________
2014: Planlegging pågår for fortsettelse av pilegrimsvandringen sommeren 2016, med hesten Octhavia, datteren til Frøya.
Snarvei til neste etappe: Pilegrimsvandring hest, etappe 21: Langklopp – Meslo 2016.
tonjenove.com 
Å kjære deg, jeg blir helt matt! Jeg vet akkurat hvor forferdelig det er å miste en venn slik – plutselig uventet sjokk og sorg, et uendelig savn og tap og «kunne jeg hindret det» og fullstendig brå slutt på livet sammen!! Tårene siler her, for det brakte opp minner da hundene mine ble borte – tre år er ingen tid, jeg ønsker deg ro i hjertet nå…
Takk Anne.
For en fin beskrivelse av turen og opplevelsene dine! Det var nesten som å være med på turen selv, jeg fikk så lyst. Men akk så trist slutten ble. Det var med tårer i øyekroken jeg leste om denne siste dagen. Du hadde en utrolig kamerat i Frøya. Verdens beste. Så trist at det måtte slutte slik.
Tusen takk for at du ville dele opplevelsen dine.