En Tiger i Bur ~ utdrag fra kapittel 10

Alle tre blir stående i stillhet. Alt er der på en gang. Engelens evige og uendelige klarhet er så stor som Engelens legeme kan klare å romme og den vet med seg selv at den aldri noen gang kan uttrykke det den opplever i dette øyeblikket – for det vil ta like lang tid som å leve igjennom alt. Alle detaljene, alle følelsene og alle inntrykkene de alle tre har hatt gjennom livet; – dette og alle andre liv. Ord kan ikke gape over så mye uendelighet. Det hele er foldet ut for Engelen som et ubeskrivelig kretsløp av uendelig bevegelse, transparent og lydløst tordnende som et endeløst kor av stemmer i alle toneleier. Engelen blir stående å merke de andre dyrene omkring og de menneskene som fortsatt er der. Deres historier. Deres følelser og detaljene i dem. Den ser stjernehopene i verdensrommet folde seg ut i øynene deres og hvorfor de er kommet inn i væren…

Regnet begynner å falle. I større og større dråper klasker det ned og gjør asfalten glinsende sort. Så slipper skyene alt de har, og man kan ikke se lenger enn noen få meter frem. Ikke ett menneske er igjen å se. Engelen kommer nærmere tigerburet og tigeren ser på Engelen som står alene igjen i det øsende regnværet. Som en blomst’s kronblader i solen åpner tigeren sitt indre, og oversatt til ord vil det den formidler lyde omtrent som følger:

«Noen savner å være meg – derfor er jeg her. De holder meg her for å oppleve meg – min natur og min kraft. De kommer hit for å beundre meg og oppleve hva jeg er. Men de suger kraften ut av meg og stjeler det som virkelig er meg. For de gjør meg til noe annet enn det jeg er. De tror de opplever meg her – som jeg er. Men jeg er bare meg når jeg er vill i jungelen. De beundrer skinnet mitt; og tror det favner meg. De beundrer kroppen min; og tror den rommer meg. De beundrer brølene mine og tar det som min styrke når jeg brøler – mens jeg forteller dem om min lengsel og mitt sinne. Om de hørte mine brøl i jungelen ville de kjenne forskjellen. De savner kraften min – men den får de bare ved å dele min frihet med meg; knoklene mine og skinnet mitt bærer min kraft bare så lenge jeg lever fri. Jeg skulle gjerne delt med dem opplevelsen av meg. De kan møte meg i jungelen, jeg ville la dem møte meg. De tror jeg dreper alt jeg ser. Det frykter de; det beundrer de; og det savner de. De tror de savner meg – men det er Tigeren i dem selv de savner…»

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

Et Menneskes Møte med Seg Selv ~ utdrag fra kapittel 9

«Den familien!» Raser hun. «Jeg skal aldri mer snakke med den familien! Tenk, mer enn det var jeg ikke verdt!» Kusinen kommer springende og gir henne en klem og noen trøstende ord, men de når ikke frem til Sara. Hun fortsetter å gå. Hun begynner å gjennomgå det som har skjedd og forteller det samtidig til sin mor. Så oppdager hun i ettertanken at hennes mor jo også var en av dem, hun brydde seg heller ikke. Ingen brydde seg, de hadde alle tenkt å la henne dø…!

Sara våkner midt i setningen og kjenner bitterhet og sorg og vrede. «For en drittfamilie! Drittfamilie! Bare bestefaren min som er død ville hjelpe meg!» Så trekker hun plutselig pusten for det er noe som ikke stemmer. Hun kjenner at det ikke er dem men at hver av dem bor i henne. At de alle sammen representerer noe ved henne selv. Det de gjorde og ikke gjorde i drømmen – det er hva hun selv har gjort og ikke gjort med seg selv. Det er hun som har vanskjøttet seg, ingen annen. Bare kroppen hennes har arbeidet og slitt og strevd. Det kramper seg i magen hennes og hun brister i gråt.

«Så lite var jeg verdt for meg. Så lite har jeg verdsatt meg! Tenk at jeg har sett på meg selv som så verdiløs…!»

Hun gjemmer ansiktet i puten og lar kroppen fritt trekke luft til lungene i dype hikst. Hun ligger lenge til hikstene stilner og gråten plutselig stopper for å gi stillhet til å høre enda en tanke som kommer:

«Jeg må være glad i alle deler av meg…»

Etter denne stillhetspausen og videre ettertanke kommer ennå en kule med forløsende gråt. Når den er over og hun er utslitt hvisker hun igjen ned i putetrekket:

«Alle deler av meg fortjener min kjærlighet. Alle deler av meg er like rene og gode og sanne. Alle er barn, sårbare som muslinger uten skall… Jeg er verdt å bli elsket… Om ingen andre kan elske meg så kan ihvertfall jeg…» Hun snur seg rundt med lettelse i kroppen og hviler på den våte puten. «Nå skal jeg begynne… Nå skal jeg bli hel…»

Hun beveger seg ut i gatene i byen. Hun vet ikke om hun drømmer, det virker som hun er våken. Hun går bortover gaten og finner en møkkete, alkoholisert mann som sitter sammenkrøket i rennestenen. Han er sikkert ikke mer enn i tredveårene, men alderen er vanskelig å se. Hun kan ikke se fargene i ansiktet eller på klærne hans for alt er dekket av møkk. Han har sår på leppene, sånne som sniffere har, og håret henger i lange tjafser. Han er en som ingen steller og som ikke kan stelle seg selv.

«Hvorfor lever du sånn…!?» Spør hun opprørt. Hun står og lurer på hva hun skal gjøre, hun klarer ikke å forlate ham og bestemmer seg for å ta ham med seg hjem. Så legger hun ham i badet og vasker ham. Huden og håret og skjegget. Såpe og frottéklut og varmt vann. Når hun er ferdig tar hun det største og mykeste håndkledet hun har – for hun vil gi ham noe som er mykt og godt i livet. Hun setter ham på en stol midt på gulvet i stuen og blir stående bak ham mens hun tørker håret hans med håndkledet. Hun bøyer seg frem og ser ham i ansiktet og plutselig ser hun ham. Munnen hans har klare, rene linjer og hun ser underleppen hans som kommer til syne under barten. Den er glatt og rød og vekker hele hennes savn. Øyenbrynene hans følger benbuekanten over øynene akkurat sånn som hun alltid har drømt om. Klare og rene er linjene og allikevel er de myke. Det er noe kjent og elsket over synet hun ser og en varmende, boblende følelse stiger opp fra magen. Varmen brer seg i hele kroppen og fyller henne med ømhet. Hun kjenner et sug. Etter å kysse ham. På den vakre, deilige munnen. Hun bøyer seg ned foran ansiktet hans for å berøre leppene hans med sine. Hun lukker øynene et øyeblikk og åpner dem igjen, og ser at han fortsatt er der. Midt i hennes stue. Han som gir svar til alle hennes savn. Han som unnselig satt i gaten og liknet søppel. Hun gjør det. Hun kommer helt nær ham og kysser ham. Og i det hun berører leppene hans og ser ham inn i øynene, oppdager hun at han er henne…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Foto: Cecilie Sønsteby (Copyright), gjengitt med tillatelse.  https://www.flickr.com/photos/nemi1968/

En Gnist blir Tent ~ utdrag fra kapittel 8

– «Tenk om du ikke fortalte meg dette, tenk om du holdt alle erkjennelsene for deg selv. Da ville ingen få glede av din visdom. Ikke jeg nå. Ingen ville få vite hva de ikke vet og har glemt. Visdommen ville gå til spille…»

– «Hver tanke og hver opplevelse vi har og noen gang har hatt, er å finne i det Uendelige og Evige. Vi behøver ikke gjenlegge monumenter av hver opplevelse vi har i enhver verden i himmelrommet. Det jeg har opplevd er en del av meg som er en del av alt, og kan aldri bli borte. Det vil alltid finnes tilgjengelig for den som ønsker kjennskap til det. Alt er synlig i det usynlige…»

– «Hvordan skal jeg klare å holde på alt dette når du ikke er her mer…?» Spør Sara. Det indre suget kommer fram igjen og sammen med suget kommer tårene. – «Så ofte har jeg opplevd at alt det gode forsvinner…» Hun hvisker og kroppen røper hennes lengsel etter Ains solide omfavnelse. Hvile seg i Ain for å slippe å kjempe selv, mot lyset i den andre enden av den mørke tunnellen akkurat som Ain hadde snakket om…

– «Jeg håper du får en drøm i natt,» svarer Ain. – «En drøm som forteller deg at du selv vet alt det jeg har sakt, og uendelig mye mer… At du er fullkommen og uendelig, virkelig så du opplever det med alle dine sanser – så det blir mer enn ord i erindringen. For ensomheten og suget du føler og alle hendelser som hender deg, er der fordi det opprettholder en balanse i deg. Til og med ethvert symptom du måtte ha er noe fra ditt indre som prøver å fortelle deg noe. Hvis du vet hva det er og er rede til å forandre på det, vil du forandre det og det vil opphøre. Hvis ikke er det nødvendig at du er som du er akkurat nå og da er det fullkomment. Jeg må gå nå. Husk drømmene dine og skriv dem ned. For du behersker ordet…»

Ain reiser seg fra benken, og lyset fra gatelykten over får hårspissene til å funkle omkring hodet som kråkesølv i en sten.

– «Du treffer meg igjen her om du ønsker det», sier Ain til slutt.

– «Jeg vil gjerne se deg igjen. Hvis det går.» Saras fingre fomler i lommene. – «Her er telefonnummeret mitt. Jeg bor på rom 212.» Hun rekker fram hånden med en papirlapp. Sara Yana – står det på den. Og et telefonnummer skrevet med sirlig håndskrift.

– «Takk,» sier papirlappens nye bærer og gir Sara Yana et blikk av visshet.

– «Du er en engel. – Med stor E!» Roper Sara. Og så forsvin­ner «Engelen»…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

En Ny Hensikt Vokser Fram ~ utdrag fra kapittel 7

Jeg kom til et punkt hvor jeg så at i hvert element og i hvert eventyr jeg hadde virket, gjentok illusjonens sirkus seg. Hver livsform ga meg den samme lærdom, men hver gjorde det fra en annen og ny vinkel som til da hadde vært ukjent for meg. Alt var på en måte det samme, det var bare jeg som forandret meg. Det var min bevissthet om alle ting som forandret seg, utvidet seg, og det var slik jeg vokste og lærte, gjennom å øke forståelsen for min egen «størrelses» uendelighet

Mer og mer viktig var det at livet hadde en hensikt. At jeg var til i livet for å utføre noe spesielt, at hvert øyeblikk og hvert vesen var noe helt unikt. Hvis jeg gjennom mine gjerninger kunne påvirke og forandre utfallene av hendelsene omkring meg, kunne jeg gjøre livet bedre, rundere, mildere. Når det var en hensikt med det som skjedde var det lettere for meg å ofre meg. Å være i livet for å utføre en oppgave gjorde mine bestrebelser uerstattelige, og det ga meg styrke og mot. Styrke til å ofre meg og mot til å elske. For det var ingen hensikt med livet hvis det ikke kunne leves i kjærlighet.

 

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Foto: Cecilie Sønsteby (Copyright), gjengitt med tillatelse. https://www.flickr.com/photos/nemi1968/

 

Mettelsen ~ utdrag fra kapittel 6

Gjør hva du vil

Men vit hva du gjør.

Uvitenhet er det største ondet.

 ~* ~

 

Jeg nøt min egen suverenitet og skilte livet fra materien som var det frukten av et tre, raskt og effektivt og uten å nøle. Det var perfekt. Og enda var der noe, en tone som stille lød i bunnen av det hele. Et ubestemmelig ubehag, som egentlig hadde vært der helt fra det første rovende livs stormfulle begynnelse…

– Det var hvinene de utstøtte i sin angst og protest. De nådde en følsomhet i min hjernes hulrom og ga meg erindringen om noe… Jeg hadde overdøvet det med støyen fra min egen vilje, men følsomheten kom tilbake og tilbake igjen, og økte ubehaget til selv sukkene og de siste muskelspasmer nådde den smertefulle flekken i min bevissthet. Det vedvarte og penetrerte min uovervinnelighet, det gjennomtrengte meg og gjorde meg til offer for min egen villskap. Jeg støyet og romsterte, dominerte og herjet – bare for å unngå å høre larmen i min egen smerte. Om du så meg ville du se grinet i det ubevegelige ansiktet mitt hver gang en blodåre brast og den jernholdige smaken bredte seg i munnen på meg og rant nedover spiserøret. Jeg følte jeg trosset en grense. Men hvilken grense? – Jeg var jo grenseløs… Jeg merket der var en grense men kunne ikke la vær å følge min egen strøm. Jeg var kommet inn i denne strømmen og var som besatt i mitt vesen. Aldri mer skulle vel jeg tape en eneste kamp. Jeg skulle sloss til det ikke lenger var noe mer å sloss mot…

Jeg var en kjempe. Av størrelse og viljeskraft. Ingen jeg så omkring meg kunne true mitt liv. Men mitt legeme kunne plutselig bli svakt og svikte meg, jeg kunne forgå i kvikksand eller flytende lava og skogbrann og tørke og vinterfrost. Selv om jeg slapp å jages landet over, ble livet mitt på forunderlig vis ikke bedre av det. Jeg fikk dette suset og drivet når sulten grep meg, – som en feber. Og dem jeg jaget skygget unna når de merket mitt nærvær og deres flyktende bevegelser økte suget enda mer. Jeg tok dem og åt dem og endte deres angst, jeg oppfylte bare hva de ba meg om.

Min fordøyelse ble like tyngende som mitt legeme og mitt blikk lyste av fordervelse. Sykdom vred seg i mitt indre liksom en slange i nød. Hva var det? Hva var det jeg gjorde? Hva var det med mitt perfekte uttrykk som jeg allikevel ikke kunne nyte? Jeg levde av døden. Jeg ernærte meg på livets angst og var ikke annet enn et monster. Jeg var den jeg en gang hadde skydd aller mest. Jeg var min egen fiende, jeg åt meg selv. Jeg møtte min egen avsky…

Den dumpe lyden av ferske knokler som brast mellom kjevene ga gjenklang i hodets resonansrom og ble sittende som betennelser i hjernehinnene. Det svekket min umettelige ild og ga en bitter smak i munnen. Jeg hadde rast over livet og følte meg syk. Så syk og elendig og sliten som jeg aldri før hadde følt meg.

 

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Den Frie Viljes Valg ~ utdrag fra kapittel 5

Har du hørt en gnu-ku når løven har tak i kalven hennes? Har du hørt en menneskekvinne når soldaten river barnet ut av hennes armer? Har du sett hvor lenge en mor kan kjempe for å redde sine barn? Der er en styrke som stiger frem fra en kilde så dyp og bort­gjemt, at ingen vet at den er der før den eksploderer. Jeg var gnu-kuen. Jeg var menneskekvinnen og moren. Og jeg opplevde mot­standen ved den fortettede materieplasmas uunngåelige friksjon, den som jeg en gang så inderlig hadde higet etter å oppleve; den var jeg midt inne i nå og jeg kunne ikke snu. Midt i livets sirkus var jeg, i kampen om livet. Jeg fulgte sporene og fant det snikende beistet ruvende over uskylden, i sin fråtsen over det som var min smerte – en sprengende, dyp og sugende følelse av en størrelse jeg ikke kunne bære. Jeg kastet meg over udyret i vilt raseri og brukte alle de meto­der jeg rådet over i forsøk på å tilintetgjøre og utslette det fordervede vesenet for all fremtid. Jeg skrek og kjempet en kamp jeg umulig kunne vinne. For det som var tapt var ugjenkallelig borte. Ingen kamp og ingen seier kunne forandre det. Alt jeg oppnådde ved å kjempe var enda et nederlag.

Mitt eget blod luktet jeg. Og jeg ante mer enn jeg virkelig kjente de hengivne organene mine bli spredd utover marken. Jeg strevet for å holde balansen men kunne ikke. Tynget av vekt vaklet jeg og kjempet til bena svant under meg og jeg falt til jorden. Så slapp jeg det hele og gled ut av hendelsen og inn i min egen stillhet, vekk fra den tordnende himmelen og den våte marken og fra min egen hjelpeløshet…

 

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

To Halve blir ikke En Hel ~ utdrag fra kapittel 4

Har du sett hvordan slyngplanten vokser i jungelen? Liksom den streber mot noe som den ikke kan nå for egen hjelp, således strekker menneskene seg opp langs hverandre for å nå solens lys. De tror ikke de kan nå solen alene, de tror ikke at den finnes i dem selv. De tror bare på den ytre solen, den som de kan se med øynene. Men den ytre solen er bare en manifestasjon av den indre solen som finnes i alt, hvorav alt utspringer. Det finnes så mange soler. Det finnes så mange måter å se på. Ikke bare det synlige er synlig, men det som man til enhver tid tror på, vil være det man ser.

Slyngplanten i jungelen, den tror på solen som den skimter høyt der oppe over trekronene. Selv før den har slikket solens lys med sine egne blader, tror den på solen. Men den tror ikke på sin egen evne til å reise seg for egen stamme for å nå solens lys. Og den kan ikke leve et liv uten å strekke seg mot solen høyt der oppe på himmelen.

Kjenner du den følelsen? Jeg vet at jeg selv en gang, da jeg følte meg halv, ønsket og higet etter å være hel, i meg selv. Og at jeg da hver gang jeg følte meg hel opplevde det som forbigående, fordi jeg lente meg inn i noe annet enn meg selv, i min avhengighet av noe som kunne og ville forsvinne fra meg. I begynnelsen føltes det bare godt å lene seg og hvile. Men etter hvert begynte en angst å sive frem, angsten for å miste det jeg lente meg mot. Det var som om jeg ikke hadde mulighet til å klare meg selv, som om jeg ikke kunne eller orket, som om jeg måtte kompensere for mine egne mangler med noe utenfor meg selv. Så opplevde jeg det uunngåelige at det jeg lente meg mot forsvant – og jeg hadde bare meg selv… Etter hvert orket jeg ikke kjempe mot angsten og avhengigheten lenger, så jeg lot meg være alene. Det var ensomt, men det var enda mer ensomt å være ensom i selskap med noe(n) som jeg mente skulle gjøre meg lykkelig og fri, men som ikke gjorde det…

 

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.