A Love letter to every dog

The soul of a dog – what lives within it? A life without a dog is a much poorer life. I want to thank every dog that have enriched my life, for teaching me to love more. Play more. For mirroring me so that I learn to know myself better. When I look into a dogs eyes, I see much love. There really are no limits to the love I see there. It withstands more, forgives more, and is allways renewed. Every day. And slowly but surely, little by little, I learn to love the same way. I want to thank every dog that have enriched my life…

~*~

(The dog on the photo is Merry Pippins Bristol King. Photo: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Reklamer

Den evige begynnelsen ~ Utdrag fra kapittel 1

Husker du helt i begynnelsen,  da alt som var, var et ubeskrivelig Noe, som alltid hadde vært og alltid ville være, men som ikke visste at Det var? Et Evig, Udefinert potensiale, ingen ting og alt i ett, helt ubevisst om det hele? Og plutselig skjedde det noe. Det Ubeskrivelige Noe oppdaget at Det var til. Det visste ingen ting om hva Det var, men Det oppdaget væren. Det var den første tanken – «Jeg Er!» hvis bevegelse klang som en tone i en Evig stillhet…

Det ga en undring: – «Er Jeg…!?» Og ønsket om å skape noe oppsto for at Det Ubeskrivelige Noe kunne oppleve Seg Selv gjennom hva Det hadde skapt. Undringen strakk seg ut mot det som ennå var ukjent, og det ga en ny tanke, som ga enda en, og enda en. Og slik kom en mengde toner til å klinge i hverandre og skape et stadig rikere bilde av klang, for hver tanke som førte til en ny. Og slik utvidet væren seg til et vell av toner i bevegelse, og Det Ubeskrivelige Noe, som var oss, som alltid hadde vært og alltid ville være men som ikke visste at Det var, opplevde Seg Selv…

 

Som Det Ubeskrivelige Noe ble mer klar over Seg Selv ved å se sin egen skapelse, utvidet det sin skaperkraft og forbedret sine skapelser. Og som det ønsket å skape mer, sendte det ut nye deler av Seg Selv. For hver tanke formet et nytt ønske, og hvert ønske strevet etter å bli, og ble, en ny skapelse. Og slik er hver skapning, hvordan den enn er, en del av Det Ubeskrivelige Noe. Alle fenomener, de synlige så vel som de usynlige, sanser og ideer, all bevegelse er av den evige stillhet, skapt av ønsket om å være, av begjæret etter å oppLEVE

I begynnelsen fantes forbindelsen og hvert ønske kjente sitt opphav. Men som ønskene trådte inn i skapelsene og i stadig tettere materie, fant de nye måter å uttrykke seg på, og begynte å se hverandre som adskilte vesener. Slik kunne skapningene utforske skaperverket som egne idivider, og mistet derfor forbindelsen med den uendelige delen av seg selv. Det ønsket de, for bare på den måten kunne de fullt ut oppleve hva materien var. Hva livet var. Livet, som var skapt for at Det Ubeskrivelige, Evige Noe som nå var blitt Uendelig, skulle oppleve Seg Selv…

Og slik sitter du her, som en del av Dette Evige, Uendelige Noe og lider fordi du har glemt det. Og alt virker kaotisk og meningsløst, til og med skremmende, fordi du har glemt hva du opprinnelig er. Du vet det men har glemt det. Og derfor er dine dager en søken og et savn etter igjen å huske, igjen vite, at du er stor, mer enn det du ser, uendelig, – og God. Du sender dine bønner ut og roper etter hjelp. Derfor er jeg her. Jeg, som er en del av deg. Og her hvor tiden finnes, selv om du tror det er annerledes, har du all verdens tid på deg til igjen å huske alt det du har glemt. Du tror du har liten tid mens tiden er en illusjon. Du tror du er alene mens du alltid er midt i Det Evige, Uendelige Noe. Du klamrer deg fast til det du kjenner og frykter den dag du vil miste det, mens ingenting noen gang kan forsvinne – fordi det ikke finnes noen steder å forsvinne til, fordi alle ting er en del av deg, en del av den illusjonen du lager for å kunne speile deg i opplevelsen av deg selv. Ser du ikke at alt du gjør er riktig? At det du ER, er Fullkomment? At hver bevegelse du gjør, hver tanke du har, uttrykker en idé skapt av deg selv, og derfor fullkomment i tråd og i enhet med deg selv? – Deg selv som en del av Det Evige Noe, Deg Selv som Det Evige Noe. Om du bare ville innse det…!

Jeg har sett mye og mange former har jeg opplevd, akkurat som du. Men du er blitt så bundet til det du ser av materie og til de eventyrene du opplever her, at du tror det er det hele. Du tror illusjonen er virkelighet. Og derfor tar du ikke med deg hukommelsen om ditt hele vesen i den kroppen du har. Jeg vil gjerne fortelle deg om en helt spesiell reise, så du kan se hva jeg mener. Jeg skulle gjerne se deg huske din reise. Du, som en del av Det Ubeskrivelige Noe’s tidlige ønske, som gjennom de forgreninger og nett det laget, har opplevd den delen av skaperverket som bare du kunne oppleve slik du gjorde, og fortsatt gjør…

Skjønt dine opplevelser også er mine – selv om du ikke husker det nå. Slik alles opplevelser til sammen er Det Ubeskrivelige Noe’s opplevelser…

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum forlag i 1998. Boken finnes i et restopplag og kan bestilles via kontakskjema på denne websiden.

 

(Bildet hentet fra internett free wallpaper download.)

Prescriptum

«En fullkommen bevissthet kom inn fra den uendelige virkeligheten en gang for å være med på et sirkus, som den hadde hørt var så spennende. Mange hadde hørt om sirkuset og kom stormende fra fjern og nær, så det ble stor trengsel foran inngangen til sirkusplassen. Da den fullkomne bevisstheten, som bar det ærverdige navn Yechidah, endelig kom fram til billettluken, fikk den vite at den måtte velge mellom å sitte på høyre eller venstre side av manesjen.

– «Ja men jeg vil gjerne sitte i midten,» sa Yechidah. – «For der kan jeg se like godt til alle kanter.»

– «Nei, det kan du ikke, for der oppfører sirkusartistene sine sirkusnumre, og midten ligger inngangen til sirkusteltet. Du må velge på hvilken side av inngangen du vil sitte…»

– «Hva er forskjellen?» Ville Yechidah vite.

– «Forskjellen er at når du sitter på venstre side, vil de fleste andre sitte til høyre for deg, mens sitter du til høyre vil de fleste andre sitte til venstre. Men uansett er manesjen alltid rett foran deg, og hvor mye du må dreie hodet for å se avhenger av hvor langt fram du sitter. Det er egentlig ikke noe særlig forskjell. Noen foretrekker det ene og noen det andre…»

– «Hm… ingen forskjell… Og allikevel omvendt…?» Yechidah mumlet undrende.

Billettøren ble utålmodig og sa:

– «Du må bestemme deg – det er mange som venter!» Og alle som ville på sirkuset presset på, så Yechidah måtte bestemme seg.

– «La meg få en billett til høyre, da…» Og slik ble det.

Da den fullkomne bevisstheten med det ærverdige navn Yechidah skulle inn gjennom porten, tok en vakt tak i billetten og rev den i to, og ga en liten rest tilbake. På den sto navnet på sirkuset og den siden av manesjen som Yechidah hadde bedt om å sitte, og nederst i høyre hjørne sto det: Benkerad 2.

Noen fikk ikke den billetten de ønsket og tok til takke med en annen, for de ville på sirkus, og forestillingen ble fort utsolgt. Alle ble vist inn til den riktige benkerad, og så begynte forestillingen…

Yechidah satt ivrig på benkerad 2 og så på alle artistene. De gjorde noen flotte krumspring og hoppet og danset over det hele, og mye forundret Yetchidah. Det kunne være vanskelig å følge dem med blikket noen ganger eller forstå hvordan de kunne gjøre hva de gjorde, og når en av dem falt og ble skadet var det nesten umulig å sitte stille. Men Yechidah hadde ikke lov til å gripe inn, det var en barriere mellom benkene og manesjen. Ville man over den måtte man arbeide som artist eller dyrepasser, kanskje som klovn, eller løvetemmer. Så måtte man følge med sirkuset hvor hen det dro, og sørge for at de oppgaver man påtok seg ble utført, og gjennom det hjelpe sirkuset fremover og tjene til livets opphold, som det het. Yechidah ville gjerne inn i midten av manesjen – og slik begynner eventyret om livets sirkus…»

~ *  ~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Jeg vil takke alle hunder

En hundesjel – hva bor i den? Et liv uten hund – er et fattigere liv… Jeg vil takke alle hunder som har beriket mitt liv, for at de har lært meg å elske mer. Leke mer. For at jeg har kunnet speile meg i dem og lært meg selv å kjenne bedre. Når jeg ser inn i et par hundeøyne, ser jeg mye kjærlighet. Det er egentlig ingen grenser for den kjærligheten. Den tåler mer, tilgir mer, og er alltid fornyet. Hver dag. Og sakte men sikkert, litt og litt, lærer jeg å elske mer som dem. Jeg vil takke alle hunder – som har beriket mitt liv.

 ~ * ~

(Hunden som er avbildet er Merry Pippins Bristol King. Foto: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)