Hva skal man tenke om den tiden vi lever i. Grådighet uten grenser, ubegripelig terror. Og juleshopping. Ytterligheter uten sidestykke. Mon tro om vi er kommet til tiden Rudolf Steiner skrev om – alles kamp mot alle. Nå gjelder det å møte hverandre med et åpent hjerte. Vannmannens tidsalder gjør at alt det skjulte nå kommer for en dag. Globalt så vel som personlig. Det ser vi jo tegn på. Så selv om det er lett å føle avmakt, legger jeg mitt håp i at universet gjenskaper balansen og at mennesker må komme til fornuft. Huske at vi alle har det felles at vi har rødt blod og deler en liten klode midt i et uendelig univers. At vi er avhengige av hverandre. Av naturen. Av at jorden holdes frisk. Vi kan ikke leve av asfalt og penger og granater og kuler. Eller av å drepe barn. Av å utnytte naturen og hverandre. Av å ignorere problemene. Vi kan bare leve av å ta vare på. Pleie, stelle og ta vare på. Ikke for å tjene penger, men fordi vi trenger hverandre.