16 juni 2012

Dagens etappe starter fra Gildesvollen i Ringebu og går til Sygard Grytting i Sør Fron, og er på ca. 19 km.

Våkner 05.55 og er uthvilt, har sovet som en bautastein og føler meg klar for en lang etappe. Pakking og klargjøring går som en lek nå, jeg har funnet ut hvordan det fungerer best. Det har røket en krok her og revnet en stropp der, men jeg har med meg ekstrakroker og snor og har fått fikset alt så det fungerer. Setter kursen mot Sygard Grytting hvor jeg skal møte mitt reisefølge, Svein, som skal gå resten av leden sammen med meg til Nidaros.

Frøya og jeg vandrer langs leden på gruslagt veg oppi lia gjennom Ringebu i overskyet vær og stille duskregn. Ingen dramatikk, vi er kommet inn i siget. En uke tar det så sitter vandringen i beina og det går av seg selv.

Når vi kommer til Venabygdsvegen ved Forkalsrud går leden ned langs Venabygdsvegen en 50-100 meter, før den tar av til høyre oppover mot Bersveinhølen. Men da det lenger opp langs den stien er ufremkommelig med hest, følger vi Venabygdsvegen ned på E6 inn til Frya, her tar vi opp Dålåstigen og støter så på pilegrimsleden igjen. Men isteden for å ta inn på leden her, krysser vi den, og fortsetter å følge Dålåstigen, fordi pilegrimsleden på strekningen videre langst stien er ufremkommelig bl.a. pga. en del klyveled etc., uten tilstøtende grind.

Vi tar pauser underveis så Frøya får gresse, og drikke vann når vi kommer til en bekk. Jeg spiser litt nøtter og mørk sjokolade mens vi vandrer, og fyller vannflaksen når det er mulig.

Vi følger Dålåstigen i mange kilometer helt til vi støter på Øverbygdsvegen (riksveg 405), som fører ned til pilegrimsleden ved Olavskilden i Sør Fron.  Det går fortsatt ikke å følge leden herfra grunnet klyveled, så vi må ned på E6 igjen og følge E6 et par kilometer til der pilegrimsleden også kommer ned på E6. Herfra er det bare å følge leden gjennom gårdstunet til Nedre Rudi og fram til Sygard Grytting, . Jeg lurte på om jeg hadde ridd feil da jeg kom inn på tunet deres, men en kar som sto der sa det var bare å fortsette.

Forresten oppdaget jeg et morsomt fenomen, at Gudbrandsdals-dialekten begynner først for alvor på Sygard Grytting! Jeg la merke til at naboen på Nedre Rudi hadde en litt annen dialekt enn Stig Grytting, og da jeg kommenterte dette fortalte han med et smil at dialektskillet går nettopp mellom disse to gårdene.

Stig Grytting er 16de generasjons innehaver av Sygard Grytting. Jeg hadde ringt på forhånd og snakket med ham, han hadde nylig kjøpt og fått satt opp en gammel skysstasjon på tunet som skulle være med å huse flere pilegrimer, og hadde akkurat kommet tilbake med noen dusjvegger som skulle løftes ned fra biltaket og bæres inn. Jeg hjalp ham med det og ble vist rundt på gården ute og inne. Veldig hyggelige mennesker som drifter et fantastisk sted med unike bygninger som de har all grunn til å være stolte av.

Det å komme inn på tunet på Sygard Grytting, og se og oppleve disse eldgamle bygningene som har stått her i over 700 år i laftet malmfuru, og som tross vær og vind står her og er like solide og helt uten noen form for råte, ja det tar kaka helt og fullstendig og uten sidestykke. Nå er jeg veldig glad i gammelt håndtverk og gamle laftebygninger, men den som ikke lar seg fasinere av et gulv med tjukke, slitte planker som pilegrimer har tråkket på helt siden før svartedauen kom til Norge, ja den fortjener ikke å få lov å gå på det.

Ny proviant ankommer, og hovrasp og utstyr så jeg får pyntet litt på hovene til Frøya. Bootsene holder og hovene hennes er fine. Hun får sin egen innhegning på Sygard Grytting og står mett i magen og skuer ut over Gudbrandsdalen, til hun endelig legger seg  salig ned midt i det grønne matfatet og fortsetter å beite mens hun ligger.

Vi kommer rett inn i et bryllup denne dagen, med masse festkledde mennesker. De er innlosjert på Sygard Grytting, men spiser og fester på nabogården. Når kvelden kommer og noen av gjestene som bor på rommet over oss, kommer tilbake fra festen, ser jeg dem gjennom takplankene når de skrur på lyset. Det er bare ett lag med tykke gulvbord, og sprekkene imellom er ganske store. Jeg ser han ene tar av seg jakken og slenger den til siden. Sikkert over en stol, men det ser jeg ikke. Vidunderlig festlig. Jeg er bare et stort smil fra øre til øre, og helt ned i tærne.

_______________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 9, Sør Fron – Kirketeigen camping på Kvam.