Turen fortsetter i år og starter fra Langklopp fjellgard og går til Meslo, og er på ca. 19 km.

29 juni ca. kl. 15 ankommer vi, dvs. Ida, Trym, hesten Octhavia og jeg Langklopp fjellgård. Jeg har booket i forkant og vi blir tatt imot av en kjempe hyggelig dame som presenterer seg som «Den 7ende mor i huset». Helene heter hun, og hun viser oss pilegrimsinnkvarteringen i «Svarte huset», beitet hvor hesten kan gå og gresse, det er gjort klart oppi bakken og jeg har utsikt til hesten fra rommet vårt. Sengene er redd opp og hun setter over kaffen. Det er rideleir her med en masse jenter, de drar for å bade og etterpå skal de ha grillfest.

De to hundene står parkert på låvebrua som to sfinxer, det er et eller annet der inne som de er helt hypnotisert av, og bryr seg ikke om annet enn å stå der å sniffe, eller vente? Eller er det lytte, de gjør? Når vi kommer står de begge med halene inn mot midten av låvebrua, og hodene ut, som to skulpturer, og det tar litt tid før vi skjønner at de faktisk er levende hunder!

Senere på kvelden etter en fortreffelig middag med helstekt ørret forteller Helene om gårdens historie. Hun kom hit for ca. 30 år siden og startet drift med kuer og rideskole, helt alene. Hun har drevet gården helt fram til 2011, hvor driften gikk over til neste generasjon. Nå er hun bare «sommervikar» og holder orden på alt og alle med romslighet og varme. På Langklopp føler man seg velkommen! Et besøk her kan absolutt anbefales. Prisen på 500,- inkluderer middag med dessert, kaffe og sveler, frokost med matpakke, oppredd seng  og beite til hesten. Denne dagen var det fire andre pilegrimer i tillegg til oss som skulle overnatte og vi var alle enig om at middagen var nydelig og at gjestfriheten var utenom det vanlige. En raus og romslig dame er hun,  den «syvende mor i huset»…

Helene lurer på hvordan det er å være pilegrim til hest, og jeg forteller om  mine opplevelser. Hun har alltid elsket hester og sier at spesielt hester alltid er velkommen til Langklopp. Frøya ligger jo også begravet her, og Helene viser meg hvor. Det er selvfølgelig en helt spesiell følelse å gå opp dit. Jeg setter meg på den store stenen der og prøver å kjenne etter om jeg kan merke noe. Når jeg har sittet en stund blir det helt stille, som om tiden opphører.  Etter hvert merker jeg at jeg ikke orker å kjenne på hva som er i den stillheten og går ned igjen til de andre.

___________________________________________________________________________

30 juni 2016 starter første etappe av årets vandring mot Nidaros: Octhavia får virkelig prøvd seg denne dagen, med vind som røsker i oss, pause i et klegghøl, en bøling kuer som forfølger oss og 2 km med trailere som suser forbi på en halvmeters avstand. En ordentlig hestekur blir det, og alt i alt synes jeg hun tar det pent!

Etter frokost og påsaling starter dagen med truende regnskyer og sterk vind. Vi begynner vandringen med Meslo som dagens mål, og Ida og Trym går i forveien mens jeg ordner hesten og gjør oppakningen klar.

På vei ut får jeg følge med en gjeng jenter som skal ut og ri, og får hjelp med å åpne og lukke grinda.

Etter noen halvveis fastgrodde grinder ved siden av fe-rister og litt av- og påstigning den første kilometeren, er vi på vei i jevn gange. Denne etappen er grei og følger stort sett grus- og asfaltvei, leden tar av fra grusveien ved 2 punkter for så å komme ned på veien igjen, men jeg velger å følge grusveien uten å ta av.

Første punkt der vi følger grusveien 502 og ikke leden (grunnet at stien er vanskelig farbar med hest) er ved Vasskjeldhaugen. Leden kommer ned på veien igjen 2 km fremme. Et annet sted er gjennom et kubeite, hvor jeg velger å holde meg på veien. Det ble forresten nevnt i morges at det er snakk om at en alternativ led kanskje skal gå over åsen gjennom Barnas Naturverden, men dette er pr. i dag ikke avgjort, og om det blir farbart med hest har ingen kunnet svare på så langt.

Jeg når igjen Ida og Trym som tar bilde av oss, og foreviger hvordan min fyrrige Octhavia blir påvirket (les stressa) av vinden. (Det er dessverre ikke spansk skritt dette her…) Men hun får belønning for å snuse på den digre maskinen, og turen fortsetter.

Nede ved elven deler pilegrimsleden seg, og vi valgte å ta «Den enkle leden» (som det sto på skiltet) mot Meslo, som går langs sydsiden av Orklaelva og er bedre egnet for hest. Jeg var gledelig overrasket over at denne muligheten var såpass godt merket og tilrettelagt, for slik så det ikke ut på kartet. Den andre muligheten går oppover i åsen på den andre siden av riksveg 700, over Slipran, og har et bratt og ulendt terreng som er dårlig egnet for hest. Hørte etterpå av en pilegrim som startet fra Langklopp samtidig med oss, at vi gikk ikke glipp av noe stort ved ikke å gå der. «Den enklere leden» er en kjempe fin rideveg.

Da vi kom til en lysning ved elvebredden ble vi enig om å ta en liten pause, men det viste seg å være et klegghøl som gjorde Octhavia veldig urolig og det ble ikke rare pausen. Jeg tok av sal og saltasker og satt henne i løpestreng så hun kunne gresse og kose seg mens vi luftet føttene, sprikte med tærne og spiste matpakkene våre, og skjønte først ikke hvorfor hun viklet seg inn i alt som var av kratt og busker og gned magen sin mot brasket. Tenkte at dette var jo noe til pilegrimshest som ikke en gang kunne holde seg rolig en liten halvtime, men måtte bare beklage da jeg skjønte hvor mye klegg som svermet rundt henne stakkar, at jeg noen ganger er veldig tunghørt. Det var helt forferdelig! Vi kom oss i skoene igjen alle sammen og pakket sakene, jeg kastet meg på ryggen hennes og vi travet vekk derfra så fort det lot seg gjøre.

Jeg rir fra de andre og kommer frem til tunet på Grøtan, der har de jammen meg en elg i innhegning som blir vettskremt nården ser meg på hesten. Den flyr rett inn i gjerdet sitt på nedsiden så jeg hører det knirker i nettingfestene, og jeg bestemmer meg for å holde stø kurs forbi for ikke å skremme den ytterligere. Vel gjennom tunet kommer vi forbi en bøling med sikkert 20-30 kuer med kalver, og da er det Octhavia sin tur å bli redd. De kommer nysgjerrig stormende mot gjerdet, og den tynne oransje strømtråden som skiller dem fra oss viser seg å ikke være helt overbevisende for Octhavia. Hun forlanger å passere dem i en 15 meter stor bue utenom (og det er det gud skje lov plass til), men de følger etter oss på den andre siden av tråden og det er bare med nød og neppe jeg får henne forbi uten at jeg må gå av. Det blir dessverre ingen bilder av noe av dette da overlevelse fikk høyere prioritet!

Nede ved innkjørselen til Grøtte gård stopper vi og venter på Ida og Trym mens Octhavia gresser. Deretter bærer det ut på r.v 700, som er en tungt traffikkert vei med mye tungtransport og trailere som suser forbi med bare en halvmeters avstand. Ida går bak og vifter med refleksvesten for å avhjelpe litt på farta, og etter ca. 2 km. langs veien på denne måten kommer vi fram til Meslo i solskinn.

Gården Oppstugu Meslo ligger rett ved leden og er en gård i full drift med ku og sau, og har en veldig hyggelig vertinne. Ingrid Meslo heter hun, hun tilbyr pilegrimsinnkvartering og har i tillegg innhegning for hest. Hun viser oss beitet til hesten, et digert område rett bak stabburet, hvor vi velger å sove. Her er det kjempekoselig! Her tilbys også overnatting i en renovert gammel tømmerstue og i Trønderlåna. Det er bad og dusj i låvebygningen. Ingrid Meslo kommer med kaffe og sjokoladekake, før hun må kjøre av gårde til setra for kvelden.  Det er et lite kopplam på Meslo som trenger tåteflaske morgen og kveld, og Trym får i oppgave å mate den. Den finner veien ut og inn av kveet selv, og kommer og sier ifra når den er sulten.

Siv, en av pilegrimene vi møtte på Langklopp, kommer fram og vil også sove på Meslo i natt, men i sitt eget telt. Middagen i dag er kokende vann oppi en pose med «Real Turmat», noe som ikke faller like godt i smak hos alle (Trym synes han ble kvalm av det)…

Vi har fått tips om en snarvei i morgen, så vi slipper å gå så lenge langs rv 700, og får høre at været ikke skal bli så værst. Vi er heldige!

Mer om Meslo i morgen!

___________________________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 22, Meslo, Rennebu – Segard Hoel, Jerpstad