Pilegrimsvandring hest, etappe 17: Kongsvold – Ryphusan

26 juni 2012

Dagens etappe går fra Kongsvold fjeldstue opp Vårstigen til Ryphusan på Dovre, og er på ca. 20 km.

Frøya på Kongsvold fjeldstue.
Frøya på Kongsvold fjeldstue.

Tror dette er den første morgenen jeg klargjør og saler på helt uten stress. Svein går i forveien og jeg tar det med ro. Leden følger først E6 før den går opp i en stinrøys og ned på E6 igjen. Denne steinrøysa er uframkommelig med hest, og de første 3-4 km. av dagens vandring går langs E6 fram til Vårstigen.

088red
Informasjonstavle ved Vårstigen.
Informasjonstavle ved Vårstigen.
Informasjonstavle ved Vårstigen.

Når man kommer fram til Vårstigen og ser hvordan den bukter seg oppover, og tenker på at her kjørte de med hest og vogn på 1700 tallet, er det nesten ikke til å fatte. Det gikk da også for å være en farefull vei!

Denne delen av pilegrimsleden er såpass spektakulær at den fortjener noen bilder. De skulle ha vært i 3D, så de ikke var så utrolig flate i forhold til den ekte opplevelsen. Se stien på bildet under og tenk på at her kjørte de altså med hest og vogn…

Vårstigen.
Vårstigen – her kjørte de altså med hest og vogn på 17 tallet.
På vei opp Vårstigen.
På vei opp Vårstigen.
Vårstigen - vi ser oss tilbake, der vi kom fra.
Vårstigen – vi ser oss tilbake, der vi kom fra.

Litt lenger opp turte jeg ikke å ri lenger, det var for bratt ned på ene siden. Så jeg gikk av og leide Frøya til vi kom inn i fjellbjørkskogen.

Vårstigen.
Vårstigen.
DSC02044red
Ser meg tilbake litt høyere opp, før vi kommer til partiet med fjellbjørk.
Utsikt fra Vårstigen.
Utsikt fra Vårstigen.
Lenger opp langs Vårstigen.

Vårstigen skråner først svakt opp fra E6, men senere klatrer den oppover i høyden og fører inn i en skog av fjellbjørk, før den svinger av inne i skogen og blir virkelig bratt. Den bratteste strekningen består av noen partier med bart fjell, noe som kan by på utfordringer for hesten. Frøya har vært delvis barfot og uten boots de siste dagene, og var barfot på denne strekningen. Det ga det absolutt beste grepet. Hvordan det er å komme opp her med skodd hest på vått, glatt fjell vet jeg ikke.

Vi møtte på flere langs leden her, et følge vandret bare langs vårstigen fra Nestasvollan ved E6 (i nord) opp til stien delte seg og ned igjen på E6 (i syd) mot Kongsvold. Det var også et tysk par som skulle samme vei som oss. Frøya og jeg nådde igjen Svein oppi bakken og dro forbi alle og opp det glatte fjellpartiet. Svein var rett bak meg og så hvordan hesten fotet seg opp det partiet. Han snakket om det i flere dager, for noen hadde ment at bare islandshester ville klare turen opp der, men den uttalelsen ble gjort til skamme. Det synet gjorde visst intrykk, og det kan hende jeg aldri hadde turt å ri der om jeg hadde sett det på film i forkant! Både jeg og hesten skjønte alvoret når vi merket hvor glatt det var, og jeg ropte «Kom igjen! Kom igjen! BRRAA!!» mens Frøya jobbet det hun kunne og klorte seg fast i høyt tempo. Vi greide det! For en flink hest jeg har 🙂

Når vi kommer opp er det tåke, regn og iskaldt. Det ligger en del snø og is og stedvis er leden helt dekket med underhulte isflak, som jeg er redd hesten kan trå igjennom og dermed skade seg. Pilegrims-merkene må være gjemt under snøen eller veltet, for flere steder innover er de helt usynlige. Det finnes ikke merking rundt oss noe sted. Når tåka tetner befinner jeg meg i en situasjon som er rent lotteri. Jeg prøver å se for meg hvor det er naturlig at leden går, og så bare  bestemme meg for å styre hesten rett dit. Jeg prøver å ringe Svein for å høre hvordan det går med ham, men det er null dekning her oppe. Det er isregn og vind og det er bare å gå på. Plutselig rir jeg forbi et merke som ligger på bakken og skjønner at jeg har «gjettet» riktig. For en lettelse! Etter hvert letter tåken og stien blir til vei, og så en enda bredere vei, og saken er biff og resten er bare blåbær!!

Dovre mellom Kongsvold og Ryphusan.
Dovre mellom Kongsvold og Ryphusan.
Nærmer oss Ryphusan.
Nærmer oss Ryphusan.
Pilegrimsrefugiet på Ryphusan.
Pilegrimsrefugiet på Ryphusan.

Framme på Ryphusan er det et ubetjent refugium, det er skalket for dørene og senere skulle vi høre at to tyske damer tidligere i sesongen ikke hadde skjønt hvordan de skulle komme inn. De hadde endt opp med å gå hele natten helt  til Oppdal hvor de rett før Smedgården camping hadde funnet en tom hytte med åpen dør og kollapset der helt iskalde og utslitte. To andre hadde måttet bli reddet ned av fjellet med helikopter. Det er altså ingen spøk å vandre som pilegrim over Dovre!

Ryphusan på Dovre.
Ryphusan på Dovre – utsikt fra refugiet og elven man henter vann fra.
Frøya på Ryphusan.
Frøya på Ryphusan og fugleredet på benken.

Frøya får gå og gresse mens jeg henter vann i fossen og begynner å varme vann til alle. Etter ca. en time kommer det tyske paret og etter nye 45 minutter kommer Svein. Da er det varmt vann og fyr på gassovnen. Frøya fryser og jeg låner en fillerye å ha over henne. Det er sur vind og fortsatt litt regn i luften. En trost har laget rede på benken inne på tunet (se bildet), helt under åpen himmel. For et sted å lage rede! Så lenge vi er der tør den ikke komme til ungene sine og jeg legger over en skiferstein for å beskytte dem mot regnet. Håper fuglen legger seg på dem når vi går inn. Jeg spør de andre hvordan de fant veien gjennom tåka, de svarer at det var ikke noe problem. De fulgte bare sporene etter hesten!

096 (2)Jeg sover ikke så godt denne natten. Tenker på Frøya som står ute og fryser. Dette er den eneste gangen jeg skulle hatt det dekkenet som jeg lot ligge igjen hjemme. En varm stall skulle hun hatt her på Ryphusan. Hun stiller seg i le der det er minst vind og der står hun til jeg kommer ut tidlig neste morgen. Nå handler det bare om å overleve…

Refleksjon for dagen: Noen ganger gjør man noe  man brenner for bare fordi man enda ikke vet hvordan det er. Om man derimot visste det på forhånd, ville man da brenne for det?

________________________________________________________________

Snarvei til neste etappe: Etappe 18: Ryphusan –  Oppdal.

~ * ~ * ~

For den spesielt interesserte: Nedenfor utsnitt fra «Reisehaandbog over NORGE» fra 1881 av Dr. Yngvar Nielsen, som beskriver reisen fra Hjerkinn mot Kongsvoll og opp vårstigen – en lesvedrig skildring fra 1881 som viser hvor vanskelig og farefull denne strekningen var, og hvor avhengig man stedvis var av hestens evne til å finne vei:

Skann_20150924 (3)

Skann_20150924 (4)

Skann_20150924 (5)

Skann_20150924 (6)

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: