Kategoriarkiv: Tema: Hund

En dråpe Laika i min hunds sjel?

3 november 2017 var det nøyaktig 60 år siden hunden Laika ble skutt ut i universet av vitenskapsmenn som visste at de sendte henne inn i døden. Fastspent i et trangt avlukke døde hun av overoppheting helt alene. I de siste film-snuttene man har offentliggjort av henne ser man at hun bjeffer frenetisk av det økende ubehaget før sendingen blir brutt. Man kan bare forestille seg resten.

I begynnelsen løy man og sa at hun døde av oksygenmangel etter 6 dager. Sannheten kom først fram mye senere. Den døde kroppen hennes seilte i orbit til 14 April 1958. Hun kom tilbake som en forkullet klump. Oleg Gazenko, en av de ledende forskerne i prosjektet, uttaler: “Jo lenger tid det går, dess mer lei meg er jeg over det. Vi skulle ikke ha gjort det.”

Laika  var en terriermix de hadde funnet i Moskvas gater, hun ble utvalgt som den mest egnede av hundene som var med i eksperiementet fordi hun viste stor motstandsdyktighet mot de påkjenningene hun ble påført i forkant.  – Så klart, hun hadde jo terrierblod i seg. Terriere er kjent for sin utholdenhet, motstandsdyktighet og mot.

Bilder av Laika får meg til å tenke på min egen lille fox terrier Tingeling, som likner henne mye. Tingeling ble sendt med fly i en liten transportkasse som valp, og jeg har tenkt at det er grunnen til at hun får angst både av å være alene men også kjøre bil, hvor hun må sitte i bur eller være fastspent. Så vi har trent mye for å gjøre det positivt å være med i bilen.

Vi har hatt det gøy og trent søk etter godbiter, sovet og hvilt i bilen, spist masse godt og kost oss. Hun hopper gladelig inn i bilen, og alt virker greit. Helt til motoren starter. Da kommer det angstfylte draget over blikket hennes med det samme. Hun begynner å pese, skjelver, stresser og halen forsvinner mellom bena. Sitte i bur bak er værst. Sitte fastspent i sele på passasjersete ved siden av meg er litt bedre, men bare litt. Jeg tror at helst ville hun ha krøpet inn under klærne mine og forsvunnet et eller annet sted eller kanskje helst innunder huden på meg og blitt der til bilturen var over.

Jeg tror vi har prøvd alt. Gradvis tilvenning til det ser ut som det går bedre, men om jeg så en dag går fra henne i bilen, om det bare er for å fylle drivstoff eller ta en ørliten tur innom en postkasse, kommer alt sammen tilbake igjen, og vi må begynne helt på nytt.  Hver gang. Og sånn har vi holdt på i 11 år.

Så kommer 60 årsmarkeringen for Laikas ferd ut i rommet. Laika likner i grunnen mye på Tingeling, og plutselig slår tanken meg – tenk om Tingeling er en reinkarnasjon av Laika… Hun har forresten en sønn som er akkurat lik. Kanskje har det kommet med en dråpe av Laikas sjel i ham også? Ja, jeg vet at mange mener at hunder hverken har sjel eller at sjelen deres er individuell, og at man heller ikke tror på reinkarnasjon i seg selv. Men om vi sier, bare som et tankeeksperiment, at vi så for oss at det virkelig er tilfellet at Tingeling er en reinkarnasjon av Laika, eller at en liten del av Laikas sjel er gjenfødt og lever her hos meg?

I så fall vet jeg akkurat hva jeg vil gjøre.

Uansett hva man tror, det spiller ingen rolle hva som er fakta i denne sammenhengen. Hva som betyr noe er hva vi gjør med de dyrene vi har ansvar for. Jeg kan ikke endre Laikas historie eller den skjebnen hun fikk. Men jeg kan forstå hunden min, og behandle henne med den respekt og medfølelse hun fortjener. Og som Laika skulle fått!

Jeg vil fortsette å gjøre bilturer så komfortable som mulig for henne, de gangene hun må være med å kjøre bil. Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for at jeg har lyttet til henne såpass som jeg har, selv om jeg kanskje ikke har forstått dybden av hennes angst. Jeg skal ikke påstå eller mene noe om hunder og reinkarnasjon. Det jeg kan, er å se den hunden jeg har og gi henne de beste forutsetninger for et godt liv. Og tenke på at det er mange skjebner – som kunne vært Tingeling sin.

Vi mennesker bruker og forbruker dyr fortsatt. I forskning, i «forlystelse», i matproduksjon, tortur satt i system,  og privat, skjult misbruk og vold mot dyr som ikke en gang gir bøter. Jeg vet ikke hvilken unnskyldning som skulle rettferdiggjøre noen av disse handlingene.

Å tenke på at Tingeling skulle gjennomgå hva Laika gjorde er grusomt. Fordi min egen lille hund betyr mye for meg. Men vi må evne å se lenger enn det, lenger enn det som er vårt eget. Empati er den viktigste veien til respekt for andre mennesker og hvilket som helst slags vesen i en annen form enn vår egen.

Så lenge vi setter vår egen eksistens og betydning over andres, vil vi fortsette å distansere oss følelsesmessig og mentalt og utnytte og til og med ønske å utslette andre, det være seg dyr eller mennesker. Det er akkurat dette som gjør oss i stand til å begå handlinger vi aldri ville utsette «våre egne» for, og som skaper konflikter og i ytterste konsekvens, krig. Det er en sammenheng mellom hvordan vi tillater oss å behandler dyr, og senere overfører på andre mennesker så vi kan distansere oss fra dem – «de er jo bare som dyr, som beist» – og dem trenger vi ikke ha medfølelse for. Jo, det gjør vi. Vi trenger å bry oss om andre veseners ve og vel. Verden trenger mer empati. Vi kan kanskje ikke avslutte alle konflikter akkurat i dag, men dyreforsøk er en av de tingene det er på tide å sette punktum for.

Les mer i denne linken:

https://www.peta.org/blog/60-years-ago-laika-died-in-space-sputnik-2/?utm_source=PETA::Facebook&utm_medium=Social&utm_campaign=1117::viv::PETA::Facebook::laika%20anniversary%20blog::::link%20

Reklamer

En liten hvit hund på E6

Lørdag ettermiddag 2 sept. på vei sørover mot Oslo ser vi en liten hvit hund løpe på E6 i full fart nordover i krabbefeltet sørgående retning, vi har passert Skedsmokorset for en stund siden og er kommet rett nord for avkjørselen til Karihaugen. Jeg stopper i krabbefeltet og ringer politiet. De noterer det og ber meg kjøre videre da det er farlig å stoppe på E6. Men denne hunden må ha hjelp! Ikke mye du kan gjøre midt på E6 med 3 filer i hver retning, når hunden løper motsatt vei av kjøreretningen. Prøvde å få lagt ut noe info på «Med hjerte for hunder på rømmen» på fb, men fikk det ikke til. Kjente at jeg ble skjelven og svett. Vi var på vei til graven til mormor, som ville fylt 107 år hvis hun hadde levd. Hun brydde seg også om dyr, så kanskje tilgir hun at jeg ikke helt klarte å være tilstede i tankene da vi endelig fremme, tente lys på graven hennes.
Utpå kvelden fant jeg noe info bl.a. på #nitrogruppa på fb, det viste seg at hunden var observert på E6 nordover og sørover til over kl 17.30, dvs at den hadde løpt frem og tilbake på motorveien i bortimot 3 timer. Hvordan er det mulig at en liten hund overlever det??
Noen meldte at den så skadet ut, det gjorde den ikke da jeg så den. Noen skrev at politiet var ute med søkshund og hadde funnet blodspor. Andre skrev at de hadde sett viltnemnda var ute og lette. Var det pga denne hunden? Skulle ønske jeg var klarsynt og kunne se hvor den var, eller at jeg hadde lange fleksible armer som bare kunne suse etter og trekke den inn i bilen.
Vi mennesker og våre unaturlige motorveier og harde, tunge metalldoninger! Hvor mange dyr dreper vi i trafikken og langs togskinnene årlig? Jeg søker og finner at det var over 8000 hjortedyr drept i trafikken i 2013-2014 ( https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/hjortavg/aar/2014-08-29 ) og at ca 2000 dyr drepes av toget årlig ( http://www.banenor.no/contentassets/0f5026b813854adc9557e332e961012e/handlingsplan-for-a-redusere-antall-dyr-pakjort-med-tog-2014-2017.pdf ). Det anslås at et dyr hver 5te time drepes av toget ( https://www.nrk.no/natur/13-000-dyr-drept-av-tog-siden-2000-1.4514846 ).
Å jeg blir så fortvila på dyrenes vegne. I tillegg jakter vi, skyter og slakter. Det er snart ikke ryper igjen på fjellet. Og nå skal vi utrydde villreinstammen i Nordfjella, over 2200 individer – de aller, aller fleste helt friske – fordi det er funnet ETT individ med skrantesyken og vi FRYKTER at det skal spre seg. Mens det allerede er funnet elg i helt andre områder som også er smittet. Hva med hjortedyra i de områdene? Hvor er logikken? Vi mennesker turer fram som om vi var helt uten empati og innlevelse, og jeg tror vi rett og slett har glemt evnen til å tenke oss om. Selv om enkeltindivider bryr seg, stormer massene frem som om vi styres kun av egoisme, eller frykt. Eller bare må følge strømmen akkurat som på E6, uten mulighet for å svinge av der vi vil. Ser vi virkelig ikke lenger enn nesa rekker, er vi blitt så blinde for hva som er naturlig? Hva vi driver med? Er det nå helt riktig, alt det vi gjør? Reglene vi lager, krigene vi fører, utnytting av naturen og måten vi behandler dyrene? Jeg kunne ønske vi bare stoppet opp litt.
Ikke hastet så veldig. Skulle ønske det ikke handlet om å komme fortest mulig frem hele tiden, men at vi kunne begynne å nyte at det går litt langsomt også. At øyeblikket faktisk fikk være helt stille. Så stille at vi klarte å kjenne etter hva livet hvisker til oss. At det ble litt mykere å møte oss, sett fra naturens og de ville dyrenes side. Eller den lille hunden på E6. Hvordan gikk det egentlig med den?
Fikk den et mykt møte med menneskeheten?
~ * ~
Har i dag snakket med div. politidistrikt og kommet fram til følgende info: Hunden ble meldt observert på E6 første gang kl. 14.45 og senere meldt flere ganger fram til rundt kl. 17.30. Ca 16.30 ble to menn sett løpende etter den på E6. Det ble satt inn 2 politibiler som kjørte frem og tilbake uten å finne hunden. Det ble også meldt inn slik at info skulle være synlig på veitavlene for de som kjørte denne strekningen på E6. Hunden ble ikke lokalisert. Politiet konkluderer med at saken forblir uløst.
~ * ~
Er hunden kommet til rette eller ligger den skadet / død et sted i området? Det får jeg kanskje aldri vite. Men jeg sender fortsatt en bønn om at vi mennesker sakner farten litt, stopper opp av og til og kjenner etter hva naturen og dyrene har å fortelle oss.

A Love letter to every dog

The soul of a dog – what lives within it? A life without a dog is a much poorer life. I want to thank every dog that have enriched my life, for teaching me to love more. Play more. For mirroring me so that I learn to know myself better. When I look into a dogs eyes, I see much love. There really are no limits to the love I see there. It withstands more, forgives more, and is allways renewed. Every day. And slowly but surely, little by little, I learn to love the same way. I want to thank every dog that have enriched my life…

~*~

(The dog on the photo is Merry Pippins Bristol King. Photo: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Jeg vil takke alle hunder

En hundesjel – hva bor i den? Et liv uten hund – er et fattigere liv… Jeg vil takke alle hunder som har beriket mitt liv, for at de har lært meg å elske mer. Leke mer. For at jeg har kunnet speile meg i dem og lært meg selv å kjenne bedre. Når jeg ser inn i et par hundeøyne, ser jeg mye kjærlighet. Det er egentlig ingen grenser for den kjærligheten. Den tåler mer, tilgir mer, og er alltid fornyet. Hver dag. Og sakte men sikkert, litt og litt, lærer jeg å elske på samme måte som dem. Jeg vil takke alle hunder – som har beriket mitt liv.

 ~ * ~

(Hunden som er avbildet er Merry Pippins Bristol King. Foto: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Hundemorgen

Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )