Den evige begynnelsen ~ Utdrag fra kapittel 1

Husker du helt i begynnelsen,  da alt som var, var et ubeskrivelig Noe, som alltid hadde vært og alltid ville være, men som ikke visste at Det var? Et Evig, Udefinert potensiale, ingen ting og alt i ett, helt ubevisst om det hele? Og plutselig skjedde det noe. Det Ubeskrivelige Noe oppdaget at Det var til. Det visste ingen ting om hva Det var, men Det oppdaget væren. Det var den første tanken – «Jeg Er!» hvis bevegelse klang som en tone i en Evig stillhet…

Det ga en undring: – «Er Jeg…!?» Og ønsket om å skape noe oppsto for at Det Ubeskrivelige Noe kunne oppleve Seg Selv gjennom hva Det hadde skapt. Undringen strakk seg ut mot det som ennå var ukjent, og det ga en ny tanke, som ga enda en, og enda en. Og slik kom en mengde toner til å klinge i hverandre og skape et stadig rikere bilde av klang, for hver tanke som førte til en ny. Og slik utvidet væren seg til et vell av toner i bevegelse, og Det Ubeskrivelige Noe, som var oss, som alltid hadde vært og alltid ville være men som ikke visste at Det var, opplevde Seg Selv…

 

Som Det Ubeskrivelige Noe ble mer klar over Seg Selv ved å se sin egen skapelse, utvidet det sin skaperkraft og forbedret sine skapelser. Og som det ønsket å skape mer, sendte det ut nye deler av Seg Selv. For hver tanke formet et nytt ønske, og hvert ønske strevet etter å bli, og ble, en ny skapelse. Og slik er hver skapning, hvordan den enn er, en del av Det Ubeskrivelige Noe. Alle fenomener, de synlige så vel som de usynlige, sanser og ideer, all bevegelse er av den evige stillhet, skapt av ønsket om å være, av begjæret etter å oppLEVE

I begynnelsen fantes forbindelsen og hvert ønske kjente sitt opphav. Men som ønskene trådte inn i skapelsene og i stadig tettere materie, fant de nye måter å uttrykke seg på, og begynte å se hverandre som adskilte vesener. Slik kunne skapningene utforske skaperverket som egne idivider, og mistet derfor forbindelsen med den uendelige delen av seg selv. Det ønsket de, for bare på den måten kunne de fullt ut oppleve hva materien var. Hva livet var. Livet, som var skapt for at Det Ubeskrivelige, Evige Noe som nå var blitt Uendelig, skulle oppleve Seg Selv…

Og slik sitter du her, som en del av Dette Evige, Uendelige Noe og lider fordi du har glemt det. Og alt virker kaotisk og meningsløst, til og med skremmende, fordi du har glemt hva du opprinnelig er. Du vet det men har glemt det. Og derfor er dine dager en søken og et savn etter igjen å huske, igjen vite, at du er stor, mer enn det du ser, uendelig, – og God. Du sender dine bønner ut og roper etter hjelp. Derfor er jeg her. Jeg, som er en del av deg. Og her hvor tiden finnes, selv om du tror det er annerledes, har du all verdens tid på deg til igjen å huske alt det du har glemt. Du tror du har liten tid mens tiden er en illusjon. Du tror du er alene mens du alltid er midt i Det Evige, Uendelige Noe. Du klamrer deg fast til det du kjenner og frykter den dag du vil miste det, mens ingenting noen gang kan forsvinne – fordi det ikke finnes noen steder å forsvinne til, fordi alle ting er en del av deg, en del av den illusjonen du lager for å kunne speile deg i opplevelsen av deg selv. Ser du ikke at alt du gjør er riktig? At det du ER, er Fullkomment? At hver bevegelse du gjør, hver tanke du har, uttrykker en idé skapt av deg selv, og derfor fullkomment i tråd og i enhet med deg selv? – Deg selv som en del av Det Evige Noe, Deg Selv som Det Evige Noe. Om du bare ville innse det…!

Jeg har sett mye og mange former har jeg opplevd, akkurat som du. Men du er blitt så bundet til det du ser av materie og til de eventyrene du opplever her, at du tror det er det hele. Du tror illusjonen er virkelighet. Og derfor tar du ikke med deg hukommelsen om ditt hele vesen i den kroppen du har. Jeg vil gjerne fortelle deg om en helt spesiell reise, så du kan se hva jeg mener. Jeg skulle gjerne se deg huske din reise. Du, som en del av Det Ubeskrivelige Noe’s tidlige ønske, som gjennom de forgreninger og nett det laget, har opplevd den delen av skaperverket som bare du kunne oppleve slik du gjorde, og fortsatt gjør…

Skjønt dine opplevelser også er mine – selv om du ikke husker det nå. Slik alles opplevelser til sammen er Det Ubeskrivelige Noe’s opplevelser…

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum forlag i 1998. Boken finnes i et restopplag og kan bestilles via kontakskjema på denne websiden.

 

(Bildet hentet fra internett free wallpaper download.)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s