Kategoriarkiv: Blog
9 april
I dag er en spesiell dag i min familie. Ikke bare fordi Norge ble okkupert for 80 år siden på akkurat denne dagen, men også fordi min bestefar hadde bursdag og fylte 30 år den 9. april 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av Villa Sole på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden. Hun ropte «nå kommer Tyskerne!» men min bestefar trodde henne ikke først (hvem kunne tro noe sånt?) Min mor var 4,5 år og husker det godt. Etter hvert hørte også min bestefar flyene og kom ut for å se. Og så sto de der, ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Og siden den dagen kunne de aldri flagge på hans fødselsdag igjen.
Mine besteforeldre var aktive i Milorg D13, på hver sine måter, under hele krigen. Det står litt om dem i «Bærum og krigen» av Trygve Christensen, men mange av historiene jeg er vokst opp med er nok gått i graven med dem.

Bildet er av min bestefar med min mor og hunden Sonja, en idyllisk dag et par år før krigen.
I dag står vi overfor en helt annen «okkupasjon». En økonomisk overmakt har sugerør inn i den Norske statskassen og er klar for å saksøke Norge om de ikke får det som de vil. Hvem skal stå imot denne gangen?
Det finnes noen, man kan lese seg opp på hva som skjer her: #Motvind #StoppACER #Myter i norsk politikk – energi, klima m.m.
Så kan man undres – hvem viser seg å bli helten denne gangen? Det får kanskje ikke min generasjon oppleve, men jeg tror nok jeg vet det
~ * ~
Vil du vite mer?
Truende tone fra Tysklands ambassadør etter vindkraft-nei på Andøya
Denne e-posten viser hvordan Tysklands ambassadør ville påvirke regjeringens vindkraft-nei
Vedrørende den tyske ambassadens innblanding i Andmyran-saken
Kraftig motstand mot vindkraft i Tyskland
Og alt skjer til en stor del med den Norske regjeringens velsignelse denne gangen:
Regjeringas Tyskland-strategi 2019
Tysk selskap største eier av norske småkraftverk
Stopp salget av norsk vannkraft til utlandet
Trenger jeg å fortsette…?
Av Tonje Nové, foto: Privat
Hvorfor er vi så redd ulven?
Vil bare minne om hva som er farligst for mennesker i Norge:
Når det gjelder brå død, er det trafikken. Dernest er det drap begått av andre mennesker. Det farligste for kvinner i så henseende, er menn – partnere.
Så hvorfor er vi så redd ulven?
De som dreper aller mest i verden, er mennesker. Vi dreper absolutt alt, vi dreper hverandre i milliontall, og vi torturerer.
Så hvorfor er vi så redd ulven?
Våre politikeres beslutninger – og handlingslammelse – er med på å true alt liv på jorda. Selve livsgrunnlaget for oss alle sammen, og livet slik vi kjenner det i dag.
Så hvorfor er vi så redd ulven?
Vi har overforbrukt antibiotika, og muligheten for at bakterieinfeksjoner begynner å ta liv for alvor som det gjorde for 150 år siden er en absolutt overhengende mulighet.
Så hvorfor er vi så redd ulven?
Over 3000 personer dør av hjerneslag i Norge hvert år (tall fra Folkehelseinstituttet). Enda flere dør av hjerte-kar-sykdommer, mens kreft er den aller hyppigste dødsårsaken i Norge.
Ingen er drept av ulv. Så hvorfor er vi så redd den?
Hvorfor er vi mer redd ulv enn elg? Kuer? Flått? Som i motsetning til ulven faktisk har tatt liv…
Det finnes en nettside med statistikk på årsaker til død i Norge.
Der kan man sjekke hvor mange mennesker som er drept av ulv de siste 200 årene. Du finner ingen. På SNO sine nettsider derimot (Rovviltportalen), vil du finne tall på hvor mange ulver som er drept av mennesker. Hvis du leser dette og er en av de som frykter ulven, håper jeg du kjenner etter hvorfor du er det. Er det virkelig grunnlag for å frykte den?

Hvorfor har vi nulltoleranse for ville dyr?
Det er en ting jeg lurer på: Over 100 personer ble drept i trafikken i Norge i 2018. Det er en reduksjon siden året før, og det er man glad for. Men alle vet, og det er en slags allmenn aksept for, at noen dessverre vil omkomme i trafikken i året som kommer også. Men her kommer spørsmålet: Hva hadde skjedd om like mange ble drept av rev? Det hadde blitt fullstendig ramaskrik. Hvorfor er det verre? Hvorfor har vi 0-toleranse overfor ville dyr?

(Bildet viser meg på 80-tallet med en nær slektning av ulven)
Uro
Hei #LeoAjkic. Vet du hva jeg er mest urolig for? Det er hvordan vi mennesker brer oss ut og ødelegger, skog, villmark og dyreliv, vi forbruker, kaster og forurenser. Og profitt prioriteres foran vern av hav, natur og dyreliv. Klimaendringene er en del av dette. Det er så lett å bare fortsette som før, men en dag sier naturen stopp. Legger ved denne tegningen som et bilde på min uro og mitt sinne over hva vi driver med: «Nature allways wins – in the end». (Hesten som symbol på naturen, og legg merke til detaljene nederst). Og helt til sist: Krig og drap føyer seg inn i denne rekken. Menneskets destruktivitet og at den får utfolde seg så fritt som den får, er jeg urolig for. Jeg savner ydmykhet, undring og takknemlighet. Spesielt blant alle i verden som har mer enn de trenger. Og på politisk nivå. Nestekjærlighet tror jeg det heter. Som innbefatter alt liv. Det er som om menneskeheten er i en fase av hormonell pubertet, vi har forlatt barndommens uskyld og raser hemningsløst fram, og har ikke nådd modning og visdom enda. Ser frem til episoden om klima og håper du har med denne uroen i programmet.

En dråpe Laika i min hunds sjel?
3 november 2017 var det nøyaktig 60 år siden hunden Laika ble skutt ut i universet av vitenskapsmenn som visste at de sendte henne inn i døden. Fastspent i et trangt avlukke døde hun av overoppheting helt alene. I de siste film-snuttene man har offentliggjort av henne ser man at hun bjeffer frenetisk av det økende ubehaget før sendingen blir brutt. Man kan bare forestille seg resten.
I begynnelsen løy man og sa at hun døde av oksygenmangel etter 6 dager. Sannheten kom først fram mye senere. Den døde kroppen hennes seilte i orbit til 14 April 1958. Hun kom tilbake som en forkullet klump. Oleg Gazenko, en av de ledende forskerne i prosjektet, uttaler: “Jo lenger tid det går, dess mer lei meg er jeg over det. Vi skulle ikke ha gjort det.”
Laika var en terriermix de hadde funnet i Moskvas gater, hun ble utvalgt som den mest egnede av hundene som var med i eksperiementet fordi hun viste stor motstandsdyktighet mot de påkjenningene hun ble påført i forkant. – Så klart, hun hadde jo terrierblod i seg. Terriere er kjent for sin utholdenhet, motstandsdyktighet og mot.
Bilder av Laika får meg til å tenke på min egen lille fox terrier Tingeling, som likner henne mye. Tingeling ble sendt med fly i en liten transportkasse som valp, og jeg har tenkt at det er grunnen til at hun får angst både av å være alene men også kjøre bil, hvor hun må sitte i bur eller være fastspent. Så vi har trent mye for å gjøre det positivt å være med i bilen.
Vi har hatt det gøy og trent søk etter godbiter, sovet og hvilt i bilen, spist masse godt og kost oss. Hun hopper gladelig inn i bilen, og alt virker greit. Helt til motoren starter. Da kommer det angstfylte draget over blikket hennes med det samme. Hun begynner å pese, skjelver, stresser og halen forsvinner mellom bena. Sitte i bur bak er værst. Sitte fastspent i sele på passasjersete ved siden av meg er litt bedre, men bare litt. Jeg tror at helst ville hun ha krøpet inn under klærne mine og forsvunnet et eller annet sted eller kanskje helst innunder huden på meg og blitt der til bilturen var over.
Jeg tror vi har prøvd alt. Gradvis tilvenning til det ser ut som det går bedre, men om jeg så en dag går fra henne i bilen, om det bare er for å fylle drivstoff eller ta en ørliten tur innom en postkasse, kommer alt sammen tilbake igjen, og vi må begynne helt på nytt. Hver gang. Og sånn har vi holdt på i 11 år.
Så kommer 60 årsmarkeringen for Laikas ferd ut i rommet. Laika likner i grunnen mye på Tingeling, og plutselig slår tanken meg – tenk om Tingeling er en reinkarnasjon av Laika… Hun har forresten en sønn som er akkurat lik. Kanskje har det kommet med en dråpe av Laikas sjel i ham også? Ja, jeg vet at mange mener at hunder hverken har sjel eller at sjelen deres er individuell, og at man heller ikke tror på reinkarnasjon i seg selv. Men om vi sier, bare som et tankeeksperiment, at vi så for oss at det virkelig er tilfellet at Tingeling er en reinkarnasjon av Laika, eller at en liten del av Laikas sjel er gjenfødt og lever her hos meg?
I så fall vet jeg akkurat hva jeg vil gjøre.
…
Uansett hva man tror, det spiller ingen rolle hva som er fakta i denne sammenhengen. Hva som betyr noe er hva vi gjør med de dyrene vi har ansvar for. Jeg kan ikke endre Laikas historie eller den skjebnen hun fikk. Men jeg kan forstå hunden min, og behandle henne med den respekt og medfølelse hun fortjener. Og som Laika skulle fått!
Jeg vil fortsette å gjøre bilturer så komfortable som mulig for henne, de gangene hun må være med å kjøre bil. Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for at jeg har lyttet til henne såpass som jeg har, selv om jeg kanskje ikke har forstått dybden av hennes angst. Jeg skal ikke påstå eller mene noe om hunder og reinkarnasjon. Det jeg kan, er å se den hunden jeg har og gi henne de beste forutsetninger for et godt liv. Og tenke på at det er mange skjebner – som kunne vært Tingeling sin.
Vi mennesker bruker og forbruker dyr fortsatt. I forskning, i «forlystelse», i matproduksjon, tortur satt i system, og privat, skjult misbruk og vold mot dyr som ikke en gang gir bøter. Jeg vet ikke hvilken unnskyldning som skulle rettferdiggjøre noen av disse handlingene.
Å tenke på at Tingeling skulle gjennomgå hva Laika gjorde er grusomt. Fordi min egen lille hund betyr mye for meg. Men vi må evne å se lenger enn det, lenger enn det som er vårt eget. Empati er den viktigste veien til respekt for andre mennesker og hvilket som helst slags vesen i en annen form enn vår egen.
Så lenge vi setter vår egen eksistens og betydning over andres, vil vi fortsette å distansere oss følelsesmessig og mentalt og utnytte og til og med ønske å utslette andre, det være seg dyr eller mennesker. Det er akkurat dette som gjør oss i stand til å begå handlinger vi aldri ville utsette «våre egne» for, og som skaper konflikter og i ytterste konsekvens, krig. Det er en sammenheng mellom hvordan vi tillater oss å behandler dyr, og senere overfører på andre mennesker så vi kan distansere oss fra dem – «de er jo bare som dyr, som beist» – og dem trenger vi ikke ha medfølelse for. Jo, det gjør vi. Vi trenger å bry oss om andre veseners ve og vel. Verden trenger mer empati. Vi kan kanskje ikke avslutte alle konflikter akkurat i dag, men dyreforsøk er en av de tingene det er på tide å sette punktum for.
Takknemligheten og nok er nok
En liten hvit hund på E6
En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo
De ni Muser holder pusten
Poesien har forlatt meg.
Trærne tier.
Fuglene sitter stille og venter med å si noe.
Hjertet banker men stille, så du ikke hører det.
Kjærligheten ville ha elsket.
Tålmodigheten ville ha tålt.
Aksepten ville akseptere,
ville strøket deg enda en gang
Over hele kroppen, over usikkerheten
Mykt over huden
så du kjente det inn i blodet,
i margen, i utryggheten
så mistenksomheten landet stille
der
hvor nytt liv åpner øyene.
Nåden ville strøket deg over øynene
Varsomt mot huden som en sommerbris
Tilliten ville tilgi
Som gleden rislet gjennom kroppen
lik en fjellbekk i vårløsning.
Alle stunder ville stoppe,
Og spørre:
”Hva vil du”?
Jeg vil LEVE, ville stunden svare
Alltid HER, nå.
Jeg vil ELSKE, ville gleden si
stunden,
den ene anledningen som aldri kommer tilbake,
men som alltid er her.
Invitasjonen inn
Hjem igjen
Der aksepten danser levende
Og synger
Modig, som et barn
Og spør
”Hvem er du?”
~ * ~
~ Tonje
(Dikt fra 2013)