Kategoriarkiv: Blog

Hvorfor har vi nulltoleranse for ville dyr?

Det er en ting jeg lurer på: Over 100 personer ble drept i trafikken i Norge i 2018. Det er en reduksjon siden året før, og det er man glad for. Men alle vet, og det er en slags allmenn aksept for, at noen dessverre vil omkomme i trafikken i året som kommer også. Men her kommer spørsmålet: Hva hadde skjedd om like mange ble drept av rev? Det hadde blitt fullstendig ramaskrik. Hvorfor er det verre? Hvorfor har vi 0-toleranse overfor ville dyr?

cleo1988
Tonje og Cleo ved Mjøsas bredder 1988

(Bildet viser meg på 80-tallet med en nær slektning av ulven)

Reklamer

Uro

Hei #LeoAjkic. Vet du hva jeg er mest urolig for? Det er hvordan vi mennesker brer oss ut og ødelegger, skog, villmark og dyreliv, vi forbruker, kaster og forurenser. Og profitt prioriteres foran vern av hav, natur og dyreliv. Klimaendringene er en del av dette. Det er så lett å bare fortsette som før, men en dag sier naturen stopp. Legger ved denne tegningen som et bilde på min uro og mitt sinne over hva vi driver med: «Nature allways wins – in the end». (Hesten som symbol på naturen, og legg merke til detaljene nederst). Og helt til sist: Krig og drap føyer seg inn i denne rekken. Menneskets destruktivitet og at den får utfolde seg så fritt som den får, er jeg urolig for. Jeg savner ydmykhet, undring og takknemlighet. Spesielt blant alle i verden som har mer enn de trenger. Og på politisk nivå. Nestekjærlighet tror jeg det heter. Som innbefatter alt liv. Det er som om menneskeheten er i en fase av hormonell pubertet, vi har forlatt barndommens uskyld og raser hemningsløst fram, og har ikke nådd modning og visdom enda. Ser frem til episoden om klima og håper du har med denne uroen i programmet.

DSC09194 (2)B
«Nature allways wins – in the end» – Naturen tar tilbake… Fargeblyant, 48 x 60 cm.

En liten hvit hund på E6

Lørdag ettermiddag 2 sept. på vei sørover mot Oslo ser vi en liten hvit hund løpe på E6 i full fart nordover i krabbefeltet sørgående retning, vi har passert Skedsmokorset for en stund siden og er kommet rett nord for avkjørselen til Karihaugen. Jeg stopper i krabbefeltet og ringer politiet. De noterer det og ber meg kjøre videre da det er farlig å stoppe på E6. Men denne hunden må ha hjelp! Ikke mye du kan gjøre midt på E6 med 3 filer i hver retning, når hunden løper motsatt vei av kjøreretningen. Prøvde å få lagt ut noe info på «Med hjerte for hunder på rømmen» på fb, men fikk det ikke til. Kjente at jeg ble skjelven og svett. Vi var på vei til graven til mormor, som ville fylt 107 år hvis hun hadde levd. Hun brydde seg også om dyr, så kanskje tilgir hun at jeg ikke helt klarte å være tilstede i tankene da vi endelig fremme, tente lys på graven hennes.
Utpå kvelden fant jeg noe info bl.a. på #nitrogruppa på fb, det viste seg at hunden var observert på E6 nordover og sørover til over kl 17.30, dvs at den hadde løpt frem og tilbake på motorveien i bortimot 3 timer. Hvordan er det mulig at en liten hund overlever det??
Noen meldte at den så skadet ut, det gjorde den ikke da jeg så den. Noen skrev at politiet var ute med søkshund og hadde funnet blodspor. Andre skrev at de hadde sett viltnemnda var ute og lette. Var det pga denne hunden? Skulle ønske jeg var klarsynt og kunne se hvor den var, eller at jeg hadde lange fleksible armer som bare kunne suse etter og trekke den inn i bilen.
Vi mennesker og våre unaturlige motorveier og harde, tunge metalldoninger! Hvor mange dyr dreper vi i trafikken og langs togskinnene årlig? Jeg søker og finner at det var over 8000 hjortedyr drept i trafikken i 2013-2014 ( https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/hjortavg/aar/2014-08-29 ) og at ca 2000 dyr drepes av toget årlig ( http://www.banenor.no/contentassets/0f5026b813854adc9557e332e961012e/handlingsplan-for-a-redusere-antall-dyr-pakjort-med-tog-2014-2017.pdf ). Det anslås at et dyr hver 5te time drepes av toget ( https://www.nrk.no/natur/13-000-dyr-drept-av-tog-siden-2000-1.4514846 ).
Å jeg blir så fortvila på dyrenes vegne. I tillegg jakter vi, skyter og slakter. Det er snart ikke ryper igjen på fjellet. Og nå skal vi utrydde villreinstammen i Nordfjella, over 2200 individer – de aller, aller fleste helt friske – fordi det er funnet ETT individ med skrantesyken og vi FRYKTER at det skal spre seg. Mens det allerede er funnet elg i helt andre områder som også er smittet. Hva med hjortedyra i de områdene? Hvor er logikken? Vi mennesker turer fram som om vi var helt uten empati og innlevelse, og jeg tror vi rett og slett har glemt evnen til å tenke oss om. Selv om enkeltindivider bryr seg, stormer massene frem som om vi styres kun av egoisme, eller frykt. Eller bare må følge strømmen akkurat som på E6, uten mulighet for å svinge av der vi vil. Ser vi virkelig ikke lenger enn nesa rekker, er vi blitt så blinde for hva som er naturlig? Hva vi driver med? Er det nå helt riktig, alt det vi gjør? Reglene vi lager, krigene vi fører, utnytting av naturen og måten vi behandler dyrene? Jeg kunne ønske vi bare stoppet opp litt.
Ikke hastet så veldig. Skulle ønske det ikke handlet om å komme fortest mulig frem hele tiden, men at vi kunne begynne å nyte at det går litt langsomt også. At øyeblikket faktisk fikk være helt stille. Så stille at vi klarte å kjenne etter hva livet hvisker til oss. At det ble litt mykere å møte oss, sett fra naturens og de ville dyrenes side. Eller den lille hunden på E6. Hvordan gikk det egentlig med den?
Fikk den et mykt møte med menneskeheten?
~ * ~
Har i dag snakket med div. politidistrikt og kommet fram til følgende info: Hunden ble meldt observert på E6 første gang kl. 14.45 og senere meldt flere ganger fram til rundt kl. 17.30. Ca 16.30 ble to menn sett løpende etter den på E6. Det ble satt inn 2 politibiler som kjørte frem og tilbake uten å finne hunden. Det ble også meldt inn slik at info skulle være synlig på veitavlene for de som kjørte denne strekningen på E6. Hunden ble ikke lokalisert. Politiet konkluderer med at saken forblir uløst.
~ * ~
Er hunden kommet til rette eller ligger den skadet / død et sted i området? Det får jeg kanskje aldri vite. Men jeg sender fortsatt en bønn om at vi mennesker sakner farten litt, stopper opp av og til og kjenner etter hva naturen og dyrene har å fortelle oss.

En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo

Det ligger meg på hjertet å fortelle en historie, som dukker opp hver gang jeg ser og hører om Aleppo.
I Aleppo fantes det nemlig flere såpefabrikker hvor det arbeidet såpemestre som laget en såpe på tradisjonelt vis etter en over tusen år gammel oppskrift, bevart og videreført uforandret siden den første kjente håndsåpen i verden. Såpen er naturlig og ren, med svært få ingredienser (se nederst). Den er mild og kan brukes over hele kroppen, også i hodebunnen, og er spesielt gunstig for mennesker med psoriasis eller andre hudproblemer. Den tradisjonelle Aleppo såpen ble laget i den eldste såpefabrikken i byen Aleppo i Syria, der den ble varmet og forsåpet i store kar før den ble helt på bakken og delt i stykker og stemplet, for deretter å legges til tørk i 7 måneder.
Høsten 2015, da bombingen av Aleppo var i full gang lurte jeg på hvordan det gikk med såpefabrikken. Stor var overraskelsen da jeg den 5. november 2015 så familien Sabri, som har drevet såpefabrikk i Aleppo i generasjon etter generasjon, viste seg på Norsk TV og fortalte at de hadde flyktet og kommet seg til Søgne i Norge, og her hadde de oppdaget at en helsekostforretning solgte såpen de selv hadde laget. Sønnen i familien fortalte dette med et blikk jeg ikke kan glemme, det var både håp og sorg i øynenehans. Han fortalte at såpefabrikken deres var bombet til ruiner og gått tapt, men nå lurte de på om de kanskje kunne klare å sette i gang produksjonen igjen her i Norge?
Jeg tok kontakt med distributøren av Alepposåpene som selges her i Norge, Générale De Cosmétique, som har sitt hovedkontor i Frankrike, og fikk vite at de har reddet ut alle arbeiderne fra den gamle fabrikken og er i ferd med å bygge en ny fabrikk i Belgia. Men jeg tenkte, blir såpen den samme som før, når klima, temperatur og alt er annerledes? Bygningene med sine store hvelv som såpen ble laget i, var jo omtrent like gamle som såpeoppskriften selv…
Historien om Alepposåpen satt seg fast i hjertet mitt. Det kjennes som det blør litt hver gang jeg hører om og ser hva som har skjedd med Aleppo og menneskene som fortsatt prøver å leve der. Jeg har kjøpt opp en hel haug med Alepposåper som jeg har gitt bort og solgt til mange som alle er overrasket over hvor god den føles. Og jeg kan ikke la vær å undres – vil det noen gang være mulig å starte opp igjen såpefarbrikker i Aleppo?
Her er innholdsfortegnelsen til Alepposåpen: SODIUM OLIVATE (såpifisert olivenolje), SODIUM LAURATE (sodium salt av fettsyre), AQUA (vann), GLYCERIN (en sukkeralkohol), OLEA EUROPAEA OIL (Europeisk oliven olje), LAURUS NOBILIS OIL (Laurbærolje), SODIUM HYDROXYDE (caustisk soda).
Jeg håper at gjennom å dele denne historien fikk Aleppo og det som skjer der enda et levende ansikt.

De ni Muser holder pusten

Poesien har forlatt meg.
Trærne tier.
Fuglene sitter stille og venter med å si noe.
Hjertet banker men stille, så du ikke hører det.
Kjærligheten ville ha elsket.
Tålmodigheten ville ha tålt.
Aksepten ville akseptere,
ville strøket deg enda en gang
Over hele kroppen, over usikkerheten
Mykt over huden
så du kjente det inn i blodet,
i margen, i utryggheten
så mistenksomheten landet stille
der
hvor nytt liv åpner øyene.

Nåden ville strøket deg over øynene
Varsomt mot huden som en sommerbris
Tilliten ville tilgi
Som gleden rislet gjennom kroppen
lik en fjellbekk i vårløsning.
Alle stunder ville stoppe,
Og spørre:

”Hva vil du”?

Jeg vil LEVE, ville stunden svare
Alltid HER, nå.
Jeg vil ELSKE, ville gleden si
stunden,
den ene anledningen som aldri kommer tilbake,
men som alltid er her.

Invitasjonen inn
Hjem igjen
Der aksepten danser levende
Og synger
Modig, som et barn
Og spør

”Hvem er du?”

 

~ * ~

 

~ Tonje

(Dikt fra 2013)

Shut up and listen!

«The biggest communication problem is we do not listen to understand, we listen to reply.»

Therefore, shut up. Shut up and listen!

We are so in need of being seen, of being heard, of being understood, and we forget to hear others, see others, understand others. We are so in need of feeling loved.

So shut up, and start with you.

Be quiet. Start listening. Seeing. Let others speak their truth and rest in what they said.

Rest.

Let the moment rest in you. And when there is nothing else being said, wait yet another moment and rest.

Be quiet.

Feel what they said, give it time so it can sink in.

Feel their truth.

Listen to your heartbeat. Feel the silence. And if you still have something in your heart, that needs to be said, speak it quietly.

 

~ * ~

Copyright Tonje Nové Sønsteby

(First time publised on my facebook wall 15 february 2014)

 

TomDorrance

9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.