Kategoriarkiv: Blog

Dogs and emotions

I want to share a story about dogs emotions. November 16 of 2020 I lost my 14 year old Tingeling. She had gone 90% deaf and depended on her son Alvin to hear for her, and often followed him the last bit of her life whenever she could not follow me. She died here at home peacefully on the couch with me, with the help of a vet she knew –  and was wrapped in a pink towel with my name embroidered on it. The bundle was lying on the floor when the other dogs was allowed to see and smell her. I wanted them to understand that she had passed. How they reacted, I could never have guessed.
They approached her ever so slowly, their tails lowering more and more as they got closer. Gently they sniffed her with tails down. After a while I put her on the bed in a cold room next to the hallway, to lay until the next day, when she was to be buried in the garden. But Alvin followed the bundle and would not leave her side. I didn´t know what to think. Did he guard her? Was he grieving? Did he understand? WHAT did he understand? I let him be for a little while. And whenever we passed that room, he wanted in and I let him. Very reluctantly he left the bundle each time and came with me again.
The next day he, and my other smooth fox terrier Pinocchio, followed Tingeling to her grave and again Alvin would not leave the site. I had to put a large, heavy slate on top to prevent him from digging her up, and not before the slate was in place I could get him to leave her grave and follow me.
We both, I think, had two weeks of silent grieving before I couldn´t stop myself and cried aloud, and so comes the second part about dogs emotions. Pinocchio came towards me to lick my tears, and since my crying didn´t stop at that, he came closer, and closer, until he ended up on top of my shoulder, leaning on my cheek and ear with his 9 kg body weight. And there he lay. Through my sobs I thanked him and told him what a good dog he was. Finally, as I stopped sobbing, he left my shoulder and looked at me, deep into my eyes. For a long while. I will never forget that look. It spoke more than thousand words.
Dogs are amazing.

9 april

I dag er en spesiell dag i min familie. Ikke bare fordi Norge ble okkupert for 80 år siden på akkurat denne dagen, men også fordi min bestefar hadde bursdag og fylte 30 år den 9. april 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av Villa Sole på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden. Hun ropte «nå kommer Tyskerne!» men min bestefar trodde henne ikke først (hvem kunne tro noe sånt?) Min mor var 4,5 år og husker det godt. Etter hvert hørte også min bestefar flyene og kom ut for å se. Og så sto de der, ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Og siden den dagen kunne de aldri flagge på hans fødselsdag igjen.

Mine besteforeldre var aktive i Milorg D13, på hver sine måter, under hele krigen. Det står litt om dem i «Bærum og krigen» av Trygve Christensen, men mange av historiene jeg er vokst opp med er nok gått i graven med dem.

Arne Reneflot med datter og hunden Sonja ca. 1938

Bildet er av min bestefar med min mor og hunden Sonja, en idyllisk dag et par år før krigen.

I dag står vi overfor en helt annen «okkupasjon». En økonomisk overmakt har sugerør inn i den Norske statskassen og er klar for å saksøke Norge om de ikke får det som de vil. Hvem skal stå imot denne gangen?

Det finnes noen, man kan lese seg opp på hva som skjer her: #Motvind   #StoppACER  #Myter i norsk politikk – energi, klima m.m.

Så kan man undres – hvem viser seg å bli helten denne gangen? Det får kanskje ikke min generasjon oppleve, men jeg tror nok jeg vet det

~ * ~


Vil du vite mer?

Truende tone fra Tysklands ambassadør etter vindkraft-nei på Andøya

Denne e-posten viser hvordan Tysklands ambassadør ville påvirke regjeringens vindkraft-nei

Vedrørende den tyske ambassadens innblanding i Andmyran-saken

Kraftig motstand mot vindkraft i Tyskland

EUs sugerør i oljepengene

#Stopp ACER

#Motvind

Og alt skjer til en stor del med den Norske regjeringens velsignelse denne gangen:

Regjeringas Tyskland-strategi 2019

Tysk selskap største eier av norske småkraftverk

Stopp salget av norsk vannkraft til utlandet

Tysk selskap får sertifikatmillioner etter småkraftkjøp – Norsk småkraft forsvinner fra norske hender.

Trenger jeg å fortsette…?


Av Tonje Nové, foto: Privat

Hvorfor er vi så redd ulven?

Vil bare minne om hva som er farligst for mennesker i Norge:

Når det gjelder brå død, er det trafikken. Dernest er det drap begått av andre mennesker. Det farligste for kvinner i så henseende, er menn – partnere.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

De som dreper aller mest i verden, er mennesker. Vi dreper absolutt alt, vi dreper hverandre i milliontall, og vi torturerer.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Våre politikeres beslutninger – og handlingslammelse – er med på å true alt liv på jorda. Selve livsgrunnlaget for oss alle sammen, og livet slik vi kjenner det i dag.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Vi har overforbrukt antibiotika, og muligheten for at bakterieinfeksjoner begynner å ta liv for alvor som det gjorde for 150 år siden er en absolutt overhengende mulighet.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Over 3000 personer dør av hjerneslag i Norge hvert år (tall fra Folkehelseinstituttet). Enda flere dør av hjerte-kar-sykdommer, mens kreft er den aller hyppigste dødsårsaken i Norge.

Ingen er drept av ulv. Så hvorfor er vi så redd den?

Hvorfor er vi mer redd ulv enn elg? Kuer? Flått? Som i motsetning til ulven faktisk har tatt liv…

Det finnes en nettside med statistikk på årsaker til død i Norge.

Der kan man sjekke hvor mange mennesker som er drept av ulv de siste 200 årene. Du finner ingen. På SNO sine nettsider derimot (Rovviltportalen), vil du finne tall på hvor mange ulver som er drept av mennesker. Hvis du leser dette og er en av de som frykter ulven, håper jeg du kjenner etter hvorfor du er det. Er det virkelig grunnlag for å frykte den?

Ulv på Langedrag 2017. Foto: Tonje Nové.

Hvorfor har vi nulltoleranse for ville dyr?

Det er en ting jeg lurer på: Over 100 personer ble drept i trafikken i Norge i 2018. Det er en reduksjon siden året før, og det er man glad for. Men alle vet, og det er en slags allmenn aksept for, at noen dessverre vil omkomme i trafikken i året som kommer også. Men her kommer spørsmålet: Hva hadde skjedd om like mange ble drept av rev? Det hadde blitt fullstendig ramaskrik. Hvorfor er det verre? Hvorfor har vi 0-toleranse overfor ville dyr?

cleo1988
Tonje og Cleo ved Mjøsas bredder 1988

(Bildet viser meg på 80-tallet med en nær slektning av ulven)

Uro

Hei #LeoAjkic. Vet du hva jeg er mest urolig for? Det er hvordan vi mennesker brer oss ut og ødelegger, skog, villmark og dyreliv, vi forbruker, kaster og forurenser. Og profitt prioriteres foran vern av hav, natur og dyreliv. Klimaendringene er en del av dette. Det er så lett å bare fortsette som før, men en dag sier naturen stopp. Legger ved denne tegningen som et bilde på min uro og mitt sinne over hva vi driver med: «Nature allways wins – in the end». (Hesten som symbol på naturen, og legg merke til detaljene nederst). Og helt til sist: Krig og drap føyer seg inn i denne rekken. Menneskets destruktivitet og at den får utfolde seg så fritt som den får, er jeg urolig for. Jeg savner ydmykhet, undring og takknemlighet. Spesielt blant alle i verden som har mer enn de trenger. Og på politisk nivå. Nestekjærlighet tror jeg det heter. Som innbefatter alt liv. Det er som om menneskeheten er i en fase av hormonell pubertet, vi har forlatt barndommens uskyld og raser hemningsløst fram, og har ikke nådd modning og visdom enda. Ser frem til episoden om klima og håper du har med denne uroen i programmet.

DSC09194 (2)B
«Nature allways wins – in the end» – Naturen tar tilbake… Fargeblyant, 48 x 60 cm.

En dråpe Laika i min hunds sjel?

3 november 2017 var det nøyaktig 60 år siden hunden Laika ble skutt ut i universet av vitenskapsmenn som visste at de sendte henne inn i døden. Fastspent i et trangt avlukke døde hun av overoppheting helt alene. I de siste film-snuttene man har offentliggjort av henne ser man at hun bjeffer frenetisk av det økende ubehaget før sendingen blir brutt. Man kan bare forestille seg resten.

I begynnelsen løy man og sa at hun døde av oksygenmangel etter 6 dager. Sannheten kom først fram mye senere. Den døde kroppen hennes seilte i orbit til 14 April 1958. Hun kom tilbake som en forkullet klump. Oleg Gazenko, en av de ledende forskerne i prosjektet, uttaler: “Jo lenger tid det går, dess mer lei meg er jeg over det. Vi skulle ikke ha gjort det.”

Laika  var en terriermix de hadde funnet i Moskvas gater, hun ble utvalgt som den mest egnede av hundene som var med i eksperiementet fordi hun viste stor motstandsdyktighet mot de påkjenningene hun ble påført i forkant.  – Så klart, hun hadde jo terrierblod i seg. Terriere er kjent for sin utholdenhet, motstandsdyktighet og mot.

Bilder av Laika får meg til å tenke på min egen lille fox terrier Tingeling, som likner henne mye. Tingeling ble sendt med fly i en liten transportkasse som valp, og jeg har tenkt at det er grunnen til at hun får angst både av å være alene men også kjøre bil, hvor hun må sitte i bur eller være fastspent. Så vi har trent mye for å gjøre det positivt å være med i bilen.

Vi har hatt det gøy og trent søk etter godbiter, sovet og hvilt i bilen, spist masse godt og kost oss. Hun hopper gladelig inn i bilen, og alt virker greit. Helt til motoren starter. Da kommer det angstfylte draget over blikket hennes med det samme. Hun begynner å pese, skjelver, stresser og halen forsvinner mellom bena. Sitte i bur bak er værst. Sitte fastspent i sele på passasjersete ved siden av meg er litt bedre, men bare litt. Jeg tror at helst ville hun ha krøpet inn under klærne mine og forsvunnet et eller annet sted eller kanskje helst innunder huden på meg og blitt der til bilturen var over.

Jeg tror vi har prøvd alt. Gradvis tilvenning til det ser ut som det går bedre, men om jeg så en dag går fra henne i bilen, om det bare er for å fylle drivstoff eller ta en ørliten tur innom en postkasse, kommer alt sammen tilbake igjen, og vi må begynne helt på nytt.  Hver gang. Og sånn har vi holdt på i 11 år.

Så kommer 60 årsmarkeringen for Laikas ferd ut i rommet. Laika likner i grunnen mye på Tingeling, og plutselig slår tanken meg – tenk om Tingeling er en reinkarnasjon av Laika… Hun har forresten en sønn som er akkurat lik. Kanskje har det kommet med en dråpe av Laikas sjel i ham også? Ja, jeg vet at mange mener at hunder hverken har sjel eller at sjelen deres er individuell, og at man heller ikke tror på reinkarnasjon i seg selv. Men om vi sier, bare som et tankeeksperiment, at vi så for oss at det virkelig er tilfellet at Tingeling er en reinkarnasjon av Laika, eller at en liten del av Laikas sjel er gjenfødt og lever her hos meg?

I så fall vet jeg akkurat hva jeg vil gjøre.

Uansett hva man tror, det spiller ingen rolle hva som er fakta i denne sammenhengen. Hva som betyr noe er hva vi gjør med de dyrene vi har ansvar for. Jeg kan ikke endre Laikas historie eller den skjebnen hun fikk. Men jeg kan forstå hunden min, og behandle henne med den respekt og medfølelse hun fortjener. Og som Laika skulle fått!

Jeg vil fortsette å gjøre bilturer så komfortable som mulig for henne, de gangene hun må være med å kjøre bil. Kanskje skal jeg prise meg lykkelig for at jeg har lyttet til henne såpass som jeg har, selv om jeg kanskje ikke har forstått dybden av hennes angst. Jeg skal ikke påstå eller mene noe om hunder og reinkarnasjon. Det jeg kan, er å se den hunden jeg har og gi henne de beste forutsetninger for et godt liv. Og tenke på at det er mange skjebner – som kunne vært Tingeling sin.

Vi mennesker bruker og forbruker dyr fortsatt. I forskning, i «forlystelse», i matproduksjon, tortur satt i system,  og privat, skjult misbruk og vold mot dyr som ikke en gang gir bøter. Jeg vet ikke hvilken unnskyldning som skulle rettferdiggjøre noen av disse handlingene.

Å tenke på at Tingeling skulle gjennomgå hva Laika gjorde er grusomt. Fordi min egen lille hund betyr mye for meg. Men vi må evne å se lenger enn det, lenger enn det som er vårt eget. Empati er den viktigste veien til respekt for andre mennesker og hvilket som helst slags vesen i en annen form enn vår egen.

Så lenge vi setter vår egen eksistens og betydning over andres, vil vi fortsette å distansere oss følelsesmessig og mentalt og utnytte og til og med ønske å utslette andre, det være seg dyr eller mennesker. Det er akkurat dette som gjør oss i stand til å begå handlinger vi aldri ville utsette «våre egne» for, og som skaper konflikter og i ytterste konsekvens, krig. Det er en sammenheng mellom hvordan vi tillater oss å behandler dyr, og senere overfører på andre mennesker så vi kan distansere oss fra dem – «de er jo bare som dyr, som beist» – og dem trenger vi ikke ha medfølelse for. Jo, det gjør vi. Vi trenger å bry oss om andre veseners ve og vel. Verden trenger mer empati. Vi kan kanskje ikke avslutte alle konflikter akkurat i dag, men dyreforsøk er en av de tingene det er på tide å sette punktum for.

Takknemligheten og nok er nok

Takknemlighet er blitt en bortgjemt følelse i vår kultur. Det er ikke «in» å være fornøyd med lite, vi skal alle jage videre etter mer, gi meg MER. Men når er det nok? Når føler vi at vi kan lene oss tilbake, og være takknemlige for det vi har? At vi er tørre, og varme, og mette? Det snakkes om teknologisk utvikling, men er det ikke mer en innvikling? Vi må ha flere arbeidsplasser, flere boliger, mer olje, økte investeringer, økt velstand – men så var det det, da. På bekostning av hva? Over 70 % av insektene er forsvunnet i løpet av 25 år. Nå vil regjeringen frede hule eiketrær, for å hjelpe insektene. Mens det sprøytes insektmidler over avlingene. Rett ved siden av det hule eiketreet.
Når skal vi lene oss tilbake, puste litt dypere og se sammenhengene? At akkurat nå, så er det kanskje nok? Kjenne litt på luften som berører huden, og la måtehold få plass i livet igjen. Gjenkjenne hverdagens mange små undere, som en vedkubbe som spirer lenge etter at den er hogd – kjenne undring  og gi takknemligheten rom.
Alt som lever ønsker å leve. Og vi mennesker dreper usannsynlig mye. Vi setter drap i system, som ingen annen art på jorden. Men vi kaller det ikke drap, vi sier ekspedere, høste, beskatte, uttak, avlive. Vi er så utrolig redd for døden og enda er det døden vi beskjeftiger oss mest med. Vi føler oss høyt hevet over andre vesener, men likner mest en gresshoppesverm som legger landskapet øde etter oss. Eller en virusinfeksjon som gir jordkloden feber.
Det sies at mange danset mens Titanic sank. Er det det vi gjør? Danser med alle våre duppeditter mens vår eksistens beveger seg mot avgrunnen og jorden forbereder seg på å kvitte seg med oss? Jeg bare spør.
Og når spørsmålet er stilt, hva kan så hver og en av oss gjøre? Kanskje bare tenke at nå er det nok. Kikke litt rundt, opp fra mobiltelefonen og kjenne at det lukter vinter. Eller sommer. Og innse hva det betyr. Hva er det som gjør at det lukter vinter? Høsten har en egen lukt. Preget av bladene som dør. Kanskje vi bare skal gjøre nettopp det – trekke pusten dypt og være fornøyd. Takknemlighet er en undervurdert følelse. Kjenn etter om du fortsatt finner den igjen. Det er den som kan redde verden.

En liten hvit hund på E6

Lørdag ettermiddag 2 sept. på vei sørover mot Oslo ser vi en liten hvit hund løpe på E6 i full fart nordover i krabbefeltet sørgående retning, vi har passert Skedsmokorset for en stund siden og er kommet rett nord for avkjørselen til Karihaugen. Jeg stopper i krabbefeltet og ringer politiet. De noterer det og ber meg kjøre videre da det er farlig å stoppe på E6. Men denne hunden må ha hjelp! Ikke mye du kan gjøre midt på E6 med 3 filer i hver retning, når hunden løper motsatt vei av kjøreretningen. Prøvde å få lagt ut noe info på «Med hjerte for hunder på rømmen» på fb, men fikk det ikke til. Kjente at jeg ble skjelven og svett. Vi var på vei til graven til mormor, som ville fylt 107 år hvis hun hadde levd. Hun brydde seg også om dyr, så kanskje tilgir hun at jeg ikke helt klarte å være tilstede i tankene da vi tente lys på graven hennes.
Utpå kvelden fant jeg noe info bl.a. på #nitrogruppa på fb, det viste seg at hunden var observert på E6 nordover og sørover til over kl 17.30, dvs at den hadde løpt frem og tilbake på motorveien i bortimot 3 timer. Hvordan er det mulig at en liten hund overlever det??
Noen meldte at den så skadet ut, det gjorde den ikke da jeg så den. Noen skrev at politiet var ute med søkshund og hadde funnet blodspor. Andre skrev at de hadde sett viltnemnda var ute og lette. Var det pga denne hunden? Skulle ønske jeg var klarsynt og kunne se hvor den var, eller at jeg hadde lange fleksible armer som bare kunne suse etter og trekke den inn i bilen.
Vi mennesker og våre unaturlige motorveier og harde, tunge metalldoninger! Hvor mange dyr dreper vi i trafikken og langs togskinnene årlig? Jeg søker og finner at det var over 8000 hjortedyr drept i trafikken i 2013-2014 ( https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/hjortavg/aar/2014-08-29 ) og at ca 2000 dyr drepes av toget årlig ( http://www.banenor.no/contentassets/0f5026b813854adc9557e332e961012e/handlingsplan-for-a-redusere-antall-dyr-pakjort-med-tog-2014-2017.pdf ). Det anslås at et dyr hver 5te time drepes av toget ( https://www.nrk.no/natur/13-000-dyr-drept-av-tog-siden-2000-1.4514846 ).
Å jeg blir så fortvila på dyrenes vegne. I tillegg jakter vi, skyter og slakter. Det er snart ikke ryper igjen på fjellet. Og nå skal vi utrydde villreinstammen i Nordfjella, over 2200 individer – de aller, aller fleste helt friske – fordi det er funnet ETT individ med skrantesyken og vi FRYKTER at det skal spre seg. Mens det allerede er funnet elg i helt andre områder som også er smittet. Hva med hjortedyra i de områdene? Hvor er logikken? Vi mennesker turer fram som om vi var helt uten empati og innlevelse, og jeg tror vi rett og slett har glemt evnen til å tenke oss om. Selv om enkeltindivider bryr seg, stormer massene frem som om vi styres kun av egoisme, eller frykt. Eller bare må følge strømmen akkurat som på E6, uten mulighet for å svinge av der vi vil. Ser vi virkelig ikke lenger enn nesa rekker, er vi blitt så blinde for hva som er naturlig? Hva vi driver med? Er det nå helt riktig, alt det vi gjør? Reglene vi lager, krigene vi fører, utnytting av naturen og måten vi behandler dyrene? Jeg kunne ønske vi bare stoppet opp litt.
Ikke hastet så veldig. Skulle ønske det ikke handlet om å komme fortest mulig frem hele tiden, men at vi kunne begynne å nyte at det går litt langsomt også. At øyeblikket faktisk fikk være helt stille. Så stille at vi klarte å kjenne etter hva livet hvisker til oss. At det ble litt mykere å møte oss, sett fra naturens og de ville dyrenes side. Eller den lille hunden på E6. Hvordan gikk det egentlig med den?
Fikk den et mykt møte med menneskeheten?
~ * ~
Har i dag snakket med div. politidistrikt og kommet fram til følgende info: Hunden ble meldt observert på E6 første gang kl. 14.45 og senere meldt flere ganger fram til rundt kl. 17.30. Ca 16.30 ble to menn sett løpende etter den på E6. Det ble satt inn 2 politibiler som kjørte frem og tilbake uten å finne hunden. Det ble også meldt inn slik at info skulle være synlig på veitavlene for de som kjørte denne strekningen på E6. Hunden ble ikke lokalisert. Politiet konkluderer med at saken forblir uløst.
~ * ~
Er hunden kommet til rette eller ligger den skadet / død et sted i området? Det får jeg kanskje aldri vite. Men jeg sender fortsatt en bønn om at vi mennesker sakner farten litt, stopper opp av og til og kjenner etter hva naturen og dyrene har å fortelle oss.

En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo

Det ligger meg på hjertet å fortelle en historie, som dukker opp hver gang jeg ser og hører om Aleppo.
I Aleppo fantes det nemlig flere såpefabrikker hvor det arbeidet såpemestre som laget en såpe på tradisjonelt vis etter en over tusen år gammel oppskrift, bevart og videreført uforandret siden den første kjente håndsåpen i verden. Såpen er naturlig og ren, med svært få ingredienser (se nederst). Den er mild og kan brukes over hele kroppen, også i hodebunnen, og er spesielt gunstig for mennesker med psoriasis eller andre hudproblemer. Den tradisjonelle Aleppo såpen ble laget i den eldste såpefabrikken i byen Aleppo i Syria, der den ble varmet og forsåpet i store kar før den ble helt på bakken og delt i stykker og stemplet, for deretter å legges til tørk i 7 måneder.
Høsten 2015, da bombingen av Aleppo var i full gang lurte jeg på hvordan det gikk med såpefabrikken. Stor var overraskelsen da jeg den 5. november 2015 så familien Sabri, som har drevet såpefabrikk i Aleppo i generasjon etter generasjon, viste seg på Norsk TV og fortalte at de hadde flyktet og kommet seg til Søgne i Norge, og her hadde de oppdaget at en helsekostforretning solgte såpen de selv hadde laget. Sønnen i familien fortalte dette med et blikk jeg ikke kan glemme, det var både håp og sorg i øynenehans. Han fortalte at såpefabrikken deres var bombet til ruiner og gått tapt, men nå lurte de på om de kanskje kunne klare å sette i gang produksjonen igjen her i Norge?
Jeg tok kontakt med distributøren av Alepposåpene som selges her i Norge, Générale De Cosmétique, som har sitt hovedkontor i Frankrike, og fikk vite at de har reddet ut alle arbeiderne fra den gamle fabrikken og er i ferd med å bygge en ny fabrikk i Belgia. Men jeg tenkte, blir såpen den samme som før, når klima, temperatur og alt er annerledes? Bygningene med sine store hvelv som såpen ble laget i, var jo omtrent like gamle som såpeoppskriften selv…
Historien om Alepposåpen satt seg fast i hjertet mitt. Det kjennes som det blør litt hver gang jeg hører om og ser hva som har skjedd med Aleppo og menneskene som fortsatt prøver å leve der. Jeg har kjøpt opp en hel haug med Alepposåper som jeg har gitt bort og solgt til mange som alle er overrasket over hvor god den føles. Og jeg kan ikke la vær å undres – vil det noen gang være mulig å starte opp igjen såpefarbrikker i Aleppo?
Her er innholdsfortegnelsen til Alepposåpen: SODIUM OLIVATE (såpifisert olivenolje), SODIUM LAURATE (sodium salt av fettsyre), AQUA (vann), GLYCERIN (en sukkeralkohol), OLEA EUROPAEA OIL (Europeisk oliven olje), LAURUS NOBILIS OIL (Laurbærolje), SODIUM HYDROXYDE (caustisk soda).
Jeg håper at gjennom å dele denne historien fikk Aleppo og det som skjer der enda et levende ansikt.

De ni Muser holder pusten

Poesien har forlatt meg.
Trærne tier.
Fuglene sitter stille og venter med å si noe.
Hjertet banker men stille, så du ikke hører det.
Kjærligheten ville ha elsket.
Tålmodigheten ville ha tålt.
Aksepten ville akseptere,
ville strøket deg enda en gang
Over hele kroppen, over usikkerheten
Mykt over huden
så du kjente det inn i blodet,
i margen, i utryggheten
så mistenksomheten landet stille
der
hvor nytt liv åpner øyene.

Nåden ville strøket deg over øynene
Varsomt mot huden som en sommerbris
Tilliten ville tilgi
Som gleden rislet gjennom kroppen
lik en fjellbekk i vårløsning.
Alle stunder ville stoppe,
Og spørre:

”Hva vil du”?

Jeg vil LEVE, ville stunden svare
Alltid HER, nå.
Jeg vil ELSKE, ville gleden si
stunden,
den ene anledningen som aldri kommer tilbake,
men som alltid er her.

Invitasjonen inn
Hjem igjen
Der aksepten danser levende
Og synger
Modig, som et barn
Og spør

”Hvem er du?”

 

~ * ~

 

~ Tonje

(Dikt fra 2013)