Stikkordarkiv: krig

En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo

Det ligger meg på hjertet å fortelle en historie, som dukker opp hver gang jeg ser og hører om Aleppo.
I Aleppo fantes det nemlig flere såpefabrikker hvor det arbeidet såpemestre som laget en såpe på tradisjonelt vis etter en over tusen år gammel oppskrift, bevart og videreført uforandret siden den første kjente håndsåpen i verden. Såpen er naturlig og ren, med svært få ingredienser (se nederst). Den er mild og kan brukes over hele kroppen, også i hodebunnen, og er spesielt gunstig for mennesker med psoriasis eller andre hudproblemer. Den tradisjonelle Aleppo såpen ble laget i den eldste såpefabrikken i byen Aleppo i Syria, der den ble varmet og forsåpet i store kar før den ble helt på bakken og delt i stykker og stemplet, for deretter å legges til tørk i 7 måneder.
Høsten 2015, da bombingen av Aleppo var i full gang lurte jeg på hvordan det gikk med såpefabrikken. Stor var overraskelsen da jeg den 5. november 2015 så familien Sabri, som har drevet såpefabrikk i Aleppo i generasjon etter generasjon, viste seg på Norsk TV og fortalte at de hadde flyktet og kommet seg til Søgne i Norge, og her hadde de oppdaget at en helsekostforretning solgte såpen de selv hadde laget. Sønnen i familien fortalte dette med et blikk jeg ikke kan glemme, det var både håp og sorg i øynenehans. Han fortalte at såpefabrikken deres var bombet til ruiner og gått tapt, men nå lurte de på om de kanskje kunne klare å sette i gang produksjonen igjen her i Norge?
Jeg tok kontakt med distributøren av Alepposåpene som selges her i Norge, Générale De Cosmétique, som har sitt hovedkontor i Frankrike, og fikk vite at de har reddet ut alle arbeiderne fra den gamle fabrikken og er i ferd med å bygge en ny fabrikk i Belgia. Men jeg tenkte, blir såpen den samme som før, når klima, temperatur og alt er annerledes? Bygningene med sine store hvelv som såpen ble laget i, var jo omtrent like gamle som såpeoppskriften selv…
Historien om Alepposåpen satt seg fast i hjertet mitt. Det kjennes som det blør litt hver gang jeg hører om og ser hva som har skjedd med Aleppo og menneskene som fortsatt prøver å leve der. Jeg har kjøpt opp en hel haug med Alepposåper som jeg har gitt bort og solgt til mange som alle er overrasket over hvor god den føles. Og jeg kan ikke la vær å undres – vil det noen gang være mulig å starte opp igjen såpefarbrikker i Aleppo?
Her er innholdsfortegnelsen til Alepposåpen: SODIUM OLIVATE (såpifisert olivenolje), SODIUM LAURATE (sodium salt av fettsyre), AQUA (vann), GLYCERIN (en sukkeralkohol), OLEA EUROPAEA OIL (Europeisk oliven olje), LAURUS NOBILIS OIL (Laurbærolje), SODIUM HYDROXYDE (caustisk soda).
Jeg håper at gjennom å dele denne historien fikk Aleppo og det som skjer der enda et levende ansikt.

9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.

Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet

Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!

~* ~

Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?

I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg  følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?

Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.

Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?

Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette,  eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De,  – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.

Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?

Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?

Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?

Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.

Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.

Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.

Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…

Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier

I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og  gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. Lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i  min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.

I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.

Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.

Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.

Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?

Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?

Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?

Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?

Når det ikke er grunnlag for krig lenger.

Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?

SAMSUNG

Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".