Stikkordarkiv: krig
Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet
Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!
~* ~
Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?
I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?
Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.
Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?
Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette, eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De, – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.
Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?
Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?
Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?
Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.
Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.
Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.
Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…
Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier
I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. Lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.
I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.
Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.
Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.
Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?
Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?
Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?
Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?
Når det ikke er grunnlag for krig lenger.
Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?
Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".