Stikkordarkiv: Fred

En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo

Det ligger meg på hjertet å fortelle en historie, som dukker opp hver gang jeg ser og hører om Aleppo.
I Aleppo fantes det nemlig flere såpefabrikker hvor det arbeidet såpemestre som laget en såpe på tradisjonelt vis etter en over tusen år gammel oppskrift, bevart og videreført uforandret siden den første kjente håndsåpen i verden. Såpen er naturlig og ren, med svært få ingredienser (se nederst). Den er mild og kan brukes over hele kroppen, også i hodebunnen, og er spesielt gunstig for mennesker med psoriasis eller andre hudproblemer. Den tradisjonelle Aleppo såpen ble laget i den eldste såpefabrikken i byen Aleppo i Syria, der den ble varmet og forsåpet i store kar før den ble helt på bakken og delt i stykker og stemplet, for deretter å legges til tørk i 7 måneder.
Høsten 2015, da bombingen av Aleppo var i full gang lurte jeg på hvordan det gikk med såpefabrikken. Stor var overraskelsen da jeg den 5. november 2015 så familien Sabri, som har drevet såpefabrikk i Aleppo i generasjon etter generasjon, viste seg på Norsk TV og fortalte at de hadde flyktet og kommet seg til Søgne i Norge, og her hadde de oppdaget at en helsekostforretning solgte såpen de selv hadde laget. Sønnen i familien fortalte dette med et blikk jeg ikke kan glemme, det var både håp og sorg i øynenehans. Han fortalte at såpefabrikken deres var bombet til ruiner og gått tapt, men nå lurte de på om de kanskje kunne klare å sette i gang produksjonen igjen her i Norge?
Jeg tok kontakt med distributøren av Alepposåpene som selges her i Norge, Générale De Cosmétique, som har sitt hovedkontor i Frankrike, og fikk vite at de har reddet ut alle arbeiderne fra den gamle fabrikken og er i ferd med å bygge en ny fabrikk i Belgia. Men jeg tenkte, blir såpen den samme som før, når klima, temperatur og alt er annerledes? Bygningene med sine store hvelv som såpen ble laget i, var jo omtrent like gamle som såpeoppskriften selv…
Historien om Alepposåpen satt seg fast i hjertet mitt. Det kjennes som det blør litt hver gang jeg hører om og ser hva som har skjedd med Aleppo og menneskene som fortsatt prøver å leve der. Jeg har kjøpt opp en hel haug med Alepposåper som jeg har gitt bort og solgt til mange som alle er overrasket over hvor god den føles. Og jeg kan ikke la vær å undres – vil det noen gang være mulig å starte opp igjen såpefarbrikker i Aleppo?
Her er innholdsfortegnelsen til Alepposåpen: SODIUM OLIVATE (såpifisert olivenolje), SODIUM LAURATE (sodium salt av fettsyre), AQUA (vann), GLYCERIN (en sukkeralkohol), OLEA EUROPAEA OIL (Europeisk oliven olje), LAURUS NOBILIS OIL (Laurbærolje), SODIUM HYDROXYDE (caustisk soda).
Jeg håper at gjennom å dele denne historien fikk Aleppo og det som skjer der enda et levende ansikt.

9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.

Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Vintersolverv

Vindstille morgenstemning. Tar pusten fra meg. Og enda er den som renselse for syn og lunger. De reneste iskrystaller, formet ut av luften. Møter solen som stiger. Vintersolverv. Fra nå går det mot lysere tider. Hestene gumler. Små fuglelyder rundt meisebollene. En blåmeis på en kvist får det til å drysse krystaller over meg. Der jeg står og trekker inn lyset, luften, stillheten og de små lydene i virkeligheten rundt meg. I dag er ingen dag for stress. I dag er en dag full av øyeblikk som inviterer til å kjenne på livet, på hva som betyr noe for meg, hva jeg innerst inne mest av alt ønsker meg. Og så bare søke dit, eller hit, og så bare være i det. Sånn at det alltid er her. Nå. Hele tiden.

 

Det er skummelt å leve

Hvor mye skal jeg frykte – Hvor mye kjærlighet tåler jeg å miste?

Det er skummelt å leve. Det er som å gå ut i et svart tjern om natten, for første gang. Hver dag. Du aner ikke hva som er der. Hva som venter, om det er her du vil møte døden. Det er skummelt å gå innover i livet, som din egen skjebnes gallionsfigur. Forrest i baugen, helt forrest i ditt eget liv, ubeskyttet og eksponert for alt som kommer. Du kjenner ikke historien enda. Du er spissen på kula som skyter inn i fremtiden. Det er hjertet som treffer først, hendelser i din egen skjebne foran deg. Det gjør ofte vondt når noe treffer.

Er det en skjebne som venter, eller blir den til etter hvert? Hvem vet noe helt sikkert om dette? Hvis du kunne fly høyt over ditt eget liv og se ned på det, ville det å vite gjøre livet mindre truende, mindre vondt? Hvis du visste at du hadde mange år igjen, ville du føle deg tryggere da? Valgt annerledes? Eller hvis du så at du står rett foran slutten. Hvis du så deg selv møte døden når du la på svøm i natten. Eller at stormen ville rive gallionsfiguren fra baugen. Eller at kula ville treffe en venn. At du skader en annen.  At det venter deg smerte før du endelig dør der lengst foran i ditt eget liv. Hvis du flyr over livet ditt og ser det selv, så du vet hva som kommer – vil du føle deg mer trygg da?

Når jeg kjenner på alt det som kan såre og true meg i livet, da merker jeg at jeg trenger å skyve det vekk. Beskytte meg mot det. Så bruker jeg krefter på å late som det går an å beskytte seg. Jeg ble såret allerede som liten, da jeg ikke hadde noe forsvar enda. Da jeg var helt åpen for verden og tok alt inn. Men så sluttet jeg med det. Begynte å bygge forsvar. Nå skal ingen få såre meg mer, tenkte jeg. Ikke skuffe eller svikte meg.  Jeg skyr unna når jeg merker det kommer. Bygger murer, skiller mellom deg og meg. Vi og de andre. Slik prøver jeg å unngå det som truer. Unngå å være i livet, unngå å være forrest i baugen på mitt eget liv. Unngå at hjertet sitter foran på kulespissen. Unngå at livet er rått og nakent. Jeg prøver heller å være forutseende, kanskje jeg kan gå rundt det svarte tjernet? Eller bare late som jeg svømmer? Jeg blir avhengig av sikkerhetsnett og rutiner. Legger dem utenpå, så jeg slipper å kjenne, og tror jeg er trygg. Jeg blir nummen. Gjør som andre. Følger på. Unngår å kaste meg ut i det. I morgen, sier jeg. I morgen skal jeg gjøre det. Eller når jeg har tjent meg opp nok penger. Når jeg har nok venner. Nok tid. Nok forsikringer. Eller når det blir «nødvendig», en dag. Når den dagen kommer, da skal jeg begynne å leve igjen. Da skal jeg tørre. For jeg kjenner lengselen. Lengselen etter det ekte, utilslørte, levende livet.

Jeg ser meg rundt. Hvordan mennesker går omkring og unngår å kjenne på livet og hverandre.  Vi går inni bomullen vår, vår lille boble, og unngår å møtes på ordentlig. Vi hører ikke helt, ser ikke alt. Vi kjenner ikke etter savnet lenger, savnet etter det levende livet som vil erfares og leves. Vi legger lokk på det. Gjemmer det i mørket. Der nedi tjernet, hvor vi ikke tør å dykke. Vi drikker. Vi ser TV. Vi kjøper masse ting. Og slik blir vi ensomme, innvendig. For sammen med det levende livet begraver vi også oss selv. Den levende, glade ungen vi en gang var, åpen for alt som livet bringer.

Men så en dag, helt plutselig, faller jeg kanskje uti. Jeg mister en jeg er avhengig av. Noen dytter meg. Eller jeg bare rett og slett snubler. Sklir.  Teppet blir revet bort under føttene mine. Fundamentet forsvinner. Jeg faller uti dypet, og da er det for sent. Da ligger jeg der, og kaver. Midt i det svarte tjernet, midt i det livsfarlige livet. Jeg fikk aldri øvd, bare latet som jeg levde. Latet som jeg svømte. Latet som jeg kunne. Men jeg skjønner det nå, når jeg ligger her, at det er først nå jeg kjenner det på kroppen, kjenner vannet. Kjenner livet omslutter meg på alle kanter. Så virkelig, så ekte! Så rått. Jeg roper. Jeg kaver. Jeg dukker under, klarer ikke svømme. Svelger vann. Livet tett på, både rundt meg og på innsiden. Jeg dør, tror jeg da. Jeg dør helt sikkert nå.

Er det for sent å velge da? For sent å velge mellom redsel og aksept? Eller kan jeg fortsatt lære å svømme? Kan jeg fortsatt lære å leve, når jeg dør? Når det er for sent? Når kan jeg, midt i livet, «øve» på å leve? Når tør jeg å begynne? Er det ikke det som kommer til å ta knekken på meg til syvende og sist, – å leve, mener jeg? Å være gallionsfiguren, som  tar imot stormene foran i baugen? Å være meg, og gå min egen skjebne i møte, legge på svøm uansett hva… Når tør jeg det? Hva skal få meg til å slippe kontrollen, trosse frykten og bare kaste meg uti, FØR jeg faller uti ved et uhell? Rett og slett  bare legge på svøm, uten at noe plutselig skjedde, uten at noe tvang meg? Hvordan skal jeg klare å gå mine egne veier uten velsignelse fra noen, bare fordi jeg selv føler en dragning til det? Hvordan skal jeg klare å trosse alle advarsler og gjøre noe ingen andre rundt meg gjør, og føle meg trygg ved det valget jeg tar, og stole på det? Helt av meg selv, helt alene?

Langt, langt inne, nederst på dypet, kjenner jeg en jubel stiger. Endelig. Endelig trenger jeg ikke skyve det foran meg lenger. Endelig kan jeg bare gi slipp.

Og når jeg våkner igjen, er jeg ikke dø. Jeg er bare enda mer levende.

Det er natt. Jeg vil ikke vente til jeg faller uti, jeg vil velge det selv. Jeg bestemmer meg. Lengselen etter livet overdøver frykten og alle advarslene. Jeg legger normene og dogmene fra meg ved vannkanten og lar meg senke ned i tjernet, mørkt i augustnatten men oppvarmet fra solen. Jeg sparker fra med foten. Kjenner vannet omslutter meg. Det strømmer mellom fingrene når jeg legger på svøm. Når det er første gangen, da vet jeg ikke om det går an, om jeg flyter eller synker, om det kommer noe fra dypet og trekker meg ned. Men jeg svømmer. Jeg svømmer fritt, blir modigere og dykker opp og ned; og hvis jeg skulle holde på å drukne, kanskje noen rekker meg hånden og trekker meg opp? Jeg vet det ikke. Jeg kjenner ikke været i morgen. Jeg vet ikke om stormer er på vei. Men jeg svømmer.

Det er som å bli født en gang til. Jeg kan ikke la være, jeg må det bare. Og jeg gjør det, i tillit.

Når jeg tør, når jeg velger tilliten istedenfor frykten og lar nysgjerrigheten drive meg, lar lysten til å oppleve vinne, lar lengselen etter å kjenne på livet seire, da er jeg kanskje redd, men allikevel frydefull. Jeg velger å møte det som kommer. Uansett hva det er. Det er jo det som er livet. Det kan ikke øves, det kan bare leves. Og jeg velger å leve. Jeg velger å elske det som er. Kanskje er nettopp det, det eneste som kan gjøre meg trygg – at jeg elsker det som kommer. Det som er. Kanskje er det bare det, som lar meg nyte vannet mellom fingrene. Mot huden. Det varme øverste laget og det kjølige lenger ned. Når jeg slutter å bevege armene og lar kroppen synke litt, kjenner jeg nye lag av vann som solen ikke har varmet opp. Jeg opplever tjernet. Jeg kjenne livet strømme. Tett på og gjennom meg. Som det er, levende og virkelig. Ingen ting imellom. Det er jo jeg som ER livet, når jeg lever.
Kanskje møter jeg døden nettopp nå. Kanskje var livet mitt bare så kort. Kanskje skulle jeg bare hit. Det var tjernet og meg. Og det er nok. Kanskje er bildene og forventningene til morgendagen bare det, – forventinger, men ikke virkelighet. Kanskje er bare dette virkelig. Bare dette, at jeg svømmer i det mørke tjernet akkurat nå. Bare dette, at jeg møter døden nå. Eller lidelse. At jeg dør i frykt. At jeg drukner. Kanskje var det hele poenget, å oppleve det. Å dø i det svarte tjernet en varm augustnatt. Kan jeg elske også det? Kan jeg legge på svøm selv om jeg vet at dette er slutten, fordi jeg også elsker slutten? Kan jeg legge på svøm uansett, villig til å møte alt, fordi jeg elsker alt som møter meg, uansett hva det er? Kan jeg det? Er ikke det, det eneste som kan gjøre meg fryktløs i livet? At jeg elsker det som kommer, uansett hva det er? Fordi det å kjenne på livet, det er å leve. Det er å være levende.

Kanskje et sted i meg elsker jeg bare. Å oppleve dette. Kaste meg ut i det og se hvor mye jeg tåler. Hvor mye jeg kan klare. Kjenne vinden røske i meg mens master knekker og tau ryker. Hvor mye kan jeg stå imot? Hvor mye kan jeg revne, før jeg dør av det? Hvor mye kan jeg elske også det. Hvor mye kan jeg frykte. Hvor stor kan jeg la frykten bli, og hvor mye kjærlighet kan jeg tåle å miste?

Hvis jeg unngår å kjenne på livet, fordi jeg er redd for hva det kan gjøre med meg, hvordan vil det da være å dø? Når den dagen en gang kommer og jeg vet at det var hit jeg kom – helt hit. Jeg hadde egentlig ikke trengt å frykte noe, for alt førte hit, og veiene var lange. Eller korte. Men de var der, og frykten hindret meg i å nyte dem. Frykten hindret meg i å leve, i å legge på svøm. Vil jeg være fornøyd med det? Vil jeg føle meg mett på livet, på hendelser og opplevelser, hvis jeg gjorde alt for å unngå å oppleve dem? For å unngå å komme hit, til døden? Unngå å leve av frykt for å dø. År etter år. Bortkastet tid. Bortkastet liv. For døden kommer uansett. Og når den kommer, er livet størst. Og jeg vil ikke vente helt til da med å oppdage det, vil jeg vel?

Nei, jeg vil leve. Nå. Med alt som hører med. Smerte, sorg, frustrasjon, glede, latter, skyld, svik, skuffelse – det er der alt sammen. Det er i livet vi kan oppleve det. Og så blir jeg sliten, og må hvile litt bare. Samle krefter for å møte livet igjen. Det er også livet. Å være utslitt. Og så en dag er jeg igjen klar – for å stå foran i livet og møte skjebnen som gallionsfiguren møter stormene, gjennom tåke og over stille hav. Klar til igjen å legge på svøm en augustnatt og møte det som venter meg. Synke ned i kjølig tjern og høre fisken vake. Kanskje drukne. Kanskje var det i dag, kanskje var dette dagen. En vakker augustnatt. Hit førte skjebnen meg. Jeg kan elske det. Jeg kan romme det om det skjer. Men kanskje skjer det ikke i natt, kanskje har jeg 20 år til med  spennende netter og hærlige stormer og deilig sol. 20 år til med nye, ukjente muligheter. Vil jeg flykte fra dem, eller gå dem i møte?
Det er MITT valg.
Kanskje har jeg bare i natt. Ingen flere netter, bare denne. Vil jeg da virkelig kaste den bort ved å gjøre meg nummen overfor den, fordi jeg frykter den? Fortjener min siste natt ikke hele min oppmerksomhet, alle mine sanser, hele mitt hjerte? Skal jeg ikke da kaste meg inn i den, og leve den for alt den er værdt? Og jeg vet jo ikke, hver natt vet jeg ikke – om det er den siste. Jeg vet at en natt er den siste. Bare ikke hvilken. Det kan være denne. Og når jeg kjenner etter det, da kjenner jeg at denne natten er umåtelig verdifull. Jeg vil ikke spare meg. Jeg vil ikke frykte eller unngå den av redsel for hva den kan bringe. Jeg vil gå inn i den som den store natten, den største natten av dem alle. Natten da jeg er tettest på livet, fordi jeg ser hvor verdifullt det er.

Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier

I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og  gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. Lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i  min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.

I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.

Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.

Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.

Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?

Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?

Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?

Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?

Når det ikke er grunnlag for krig lenger.

Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?

SAMSUNG

Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".

Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Senere så jeg på tv en by med høye bygninger sett ovenfra, og kjente med ett det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg inn i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.