En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Noen dager senere satt jeg og så tv, med en scene over en by med høye bygninger sett i fugleperspektiv – og med ett kjente jeg det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg innover i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

– Av Tonje Nové Sønsteby

Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.