Hva skal man tenke om den tiden vi lever i. Grådighet uten grenser, ubegripelig terror. Og juleshopping. Ytterligheter uten sidestykke. Mon tro om vi er kommet til tiden Rudolf Steiner skrev om – alles kamp mot alle. Nå gjelder det å møte hverandre med et åpent hjerte. Vannmannens tidsalder gjør at alt det skjulte nå kommer for en dag. Globalt så vel som personlig. Det ser vi jo tegn på. Så selv om det er lett å føle avmakt, legger jeg mitt håp i at universet gjenskaper balansen og at mennesker må komme til fornuft. Huske at vi alle har det felles at vi har rødt blod og deler en liten klode midt i et uendelig univers. At vi er avhengige av hverandre. Av naturen. Av at jorden holdes frisk. Vi kan ikke leve av asfalt og penger og granater og kuler. Eller av å drepe barn. Av å utnytte naturen og hverandre. Av å ignorere problemene. Vi kan bare leve av å ta vare på. Pleie, stelle og ta vare på. Ikke for å tjene penger, men fordi vi trenger hverandre.
Stikkordarkiv: Sannhet
Hvordan er det mulig å være en Gud
Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?
Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.
Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?
~ * ~
Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no
Spør Gud om misunnelse
Skal du misunne antilopen for dens eleganse? Løven for fordi den er flott? En popstjerne fordi han er berømt? Naboen fordi hun «fikk det til»? Vil du ikke heller nyte Meg, i all Min prakt?
¨ * ¨
Kjære Gud – hvorfor lar du noen stråle og andre ikke?
– JEG gjør ikke det. Jeg lyser i alle. Men ikke alle lar det slippe ut.
Gud, hvorfor oppfant du misunnelse?
– JEG gjorde ikke det. Misunnelse er følelsen som kommer når du glemmer hvem du er. At du er i Meg. At du er av Meg. At alt er Meg og at du er VI. At det lys de ser, ikke er en annens men MITT. Som er ditt å ta av. Ikke fra en annen, men fra MEG. At det ikke er noen konkurranse fordi alt lys er felles. Det finnes i alle, det er det vi er laget av. Menneskene oppfant konkurransen om MEG. Hvem som kunne kontakte og formidle Meg. Men Jeg kan ikke eies eller patenteres. Ikke begrenses og ikke drepes. Jeg ER. Til Alle. Alltid. All tid og utenfor.
Gud, misunnelse begrenser. Misunnelse unner ikke. Misunnelse tar fra, minimerer og bremser. Hvordan skal vi få bukt med den?
– Når du forstår at alt uttrykk er uttrykk for Meg. Når du rommer også det. Når du rommer også den, som misunner. Når alle rommer det. Når alle kjenner at det ikke er konkurranse og et spørsmål om lite eller mye, men at livet er en sang. En hyllest. En feiring av alt Jeg kan være. MEG i alle mine former. Mange tråder i en vakker vevnad. At det er når dere er sammen i alle ulikhetene at dere gjenspeiler Meg i mitt mangfold.
Alle skal få. Det er nok til alle.
Når dere kjenner det. Da opphører sammenlikningen og konkurransen. Når han kjenner at hun er jevnbyrdig, alle sammen, i all deres fargerike mangfold. Når dere lar det synke inn at alle skal få. At det er nok til alle. Da opphører misunnelsen.
Tekst: Tonje Nové Sønsteby
~ * ~
Foto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no
Lys levende møtte jeg plutselig døden
En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Noen dager senere satt jeg og så tv, med en scene over en by med høye bygninger sett i fugleperspektiv – og med ett kjente jeg det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg innover i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.
– Av Tonje Nové Sønsteby
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )
Modell: Anja Sønsteby.
Når livet ebber ut
Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.
~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00
Copyright Tonje Nové (Sønsteby)
tonjenove.com 