Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?

Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.

Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?

 

~ * ~

 

Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no