Pilegrim til hest

Hvorfor pilegrim? Og hvorfor til hest?

Alle har sin egen grunn for å være pilegrim. Noen vil kanskje bare ta turen for turens skyld, andre ønsker den indre dialogen – en pilegrimsvandring er for dem like mye en indre som en ytre vandring. Og på spørsmålet hvorfor til hest, så – ja, hvorfor ikke? Når hesten er en naturlig del av livet ellers, og kanskje i tillegg din beste kompis, da er det ikke noen fjern tanke å ta med den. Det er en fantastisk opplevelse å vandre gjennom det Norske landskapet og se hvordan det forandrer seg, og den opplevelsen blir ikke mindre av å gjøre det sammen med en hest, som i tillegg bærer deg store deler av veien.

Frøya kikker utover Gudbrandsdalslågen
Frøya kikker utover Losna, mot nord.

Pilegrimsleden til hest fra Domkirkeodden på Hamar til Nidaros

Men det er til tider en tøff og utfordrende tur, spesielt over Dovre på strekningen fra Kongsvold over Ryphusan til Oppdal. Det er bratt og stedvis speilglatt fjell opp vårstigen, og ingen mobildekning når du kommer opp. Været er ofte skiftende og vinterlig, selv midt på sommeren. Det finnes ikke grønt gress her oppe. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tar ikke den turen om igjen med det første, selv om alt som her kunne gå galt, gikk bra. Visst er det mye naturromantikk, spesielt sett i ettertid, men det er også blodig alvor, i situasjoner der det kreves absolutt alt av både hest og rytter. Da er det ingen selvfølge at det går bra. Det er et stort ansvar å ta med hesten og sørge for at den har det bra til enhver tid.

En av broene som må krysses, på vei ned fra Ryphusan mot Oppdal
En av broene som må krysses, på vei ned fra Ryphusan mot Oppdal

Pilegrimsvandring med hest har både sine fordeler og ulemper. Man brukte gjerne hest i middelalderen, om man hadde råd og mulighet. Man slipper å bære så mye og kommer raskere fram.

I dag er det ikke spesielt godt tilrettelagt for hest langs leden, og det krever derfor litt planlegging og vurdering. Noen reagerer på at man etterlater hestemøkk på fortau og gangstier og synes det er ekkelt, mens andre lykkelig kommer med spaden for å samle opp møkka og ha den på rosene sine. Noen lener seg begeistret over hagegjerdet  med gulrøtter i hendene i det man rir forbi, eller stopper for en prat og lurer på hvor man kommer fra og hvor man skal. Eller de viser vei. Kommer etter en med noe man har glemt eller mistet. Jeg har stort sett bare møtt hyggelige og hjelpsomme mennesker, og som pilegrim blir man som oftest tatt særlig godt imot og vist mye tillit. Akkurat det, var spesielt å oppleve. Jeg har bare lyst til å rette en stor TAKK til alle som var med å «bære» meg fremover langs leden. Og naturligvis til hesten min, Frøya ❤ TAKK, kjære du. ❤ RIP.

Over Dovre
Over Dovre

Nærmere beskrivelse av min egen vandring langs St. Olavsleden, samt forberedelsene i forhold til det å ha med hest og tips til potensielle pilegrimsryttere, finner du i menyvalget øverst eller til høyre, og snarvei til de forkjellige sidene finner du her:

 

På vei mellom Langklopp og Meslo i Rennebu, 2016.
På vei mellom Langklopp og Meslo i Rennebu, 2016.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: