De fem tibetanske riter

Jeg vet det. jeg burde gjøre dem hver dag, alle de fem øvelsene enogtyve ganger hver. Det gjør meg godt. Det innvirker ikke bare på kroppen rent fysisk, men på helsa ellers også, velværet og humøret. Så hvorfor gjør jeg det ikke? Er jeg simpelt hen lat? Jeg har prøvd det ut så mange ganger, jeg kan ligge på rundt 15 av hver og føle meg helt fin og myk. Det er godt. Blodet strømmer som det skal. Jeg kjenner ikke vondter her og der. Men så sklir det visst bare ut, og jeg gjør dem ikke lenger. Nå føler jeg meg helt råtten i kroppen. Våkner tung i hodet og stiv i kroppen og helt uten spenst noe sted. Leddene kjennes mest som om de var laget av sprøtt, rustent jern og helt uten springkraft. Er jeg på vei til å bli gammel, er det derfor jeg er så stiv når jeg våkner om morgenen? Hvordan skal jeg klare å komme meg opp på hesten etter hvert? Skal hesten virkelig måtte bære rundt på en stiv og tung, rusten jernstolpe? En markspist jernbanesville?

Jeg bestemmer meg. Det er jo så enkelt. Teppet ligger klart, har gjort det hele tiden. Jeg gjør fem av hver. Lenge siden sist. Jøss så tungt det er.  Kjenner det strekker i musklene. Har jeg blitt SÅ stiv siden sist!!??

Allerede etter fem av hver kjenner jeg hvordan blodet strømmer gjennom blodårene i bena og de blir varmere. Jeg blir varmere. Alle leddene og knoklene i føttene som var stive og vonde kjennes ok, de fungerer liksom igjen. Ryggen føles bedre. Tyngden i hodet letter. Jeg trenger ikke å ta en paracet allikevel. Og det bare for de fem enkle yogaøvelsene, gjort fem ganger av hver. Bare fem ganger!

For hver dag øker jeg. Min grense ligger på 15 ganger av hver, ikke fordi jeg ikke orker 21, men fordi 15 er det tallet som gjør at jeg får gjort dem. 21 tar liksom for lang tid, det blir en for stor greie, og da blir det lett til at jeg ikke gjør dem.  Da er det bedre at jeg bare gjør de 15.

Jeg kunne også gjort 10 om morgenen og 11 om kvelden, men jeg er litt glad i 15. Foreløpig. Det skal jo være morsomt. Ikke tvang, ikke kjedelig, men godt og lystbetont. 12 er også bra. 12 er mye bedre enn ingen ting. 5 er bedre enn ingen ting. Noen ganger kan jeg strekke det til 17. Eller 19, og da er jeg storfornøyd. Og kroppen også. Og har jeg tid og lyst, gjør jeg 21. Da kjenner jeg at strikken strekkes, og er veldig, veldig fornøyd. Det er noe med de fem øvelsene som tøyer og vitaliserer alt det nødvendige. Så liten innsats, som gir så mye.

Muskelfibrene strekkes så cellene får tilgang på næring og mulighet til å kvitte seg med avfallsstoffer. Spenst kommer tilbake i den gamle skrotten, og den føles ikke så mye skrott lenger men litt mer som en levende kropp. Kjære kropp, dette unner jeg deg jo, unnskyld for min latskap. Unnskyld for min glemsomhet og umåtelige bedagelighet. Jeg vil jo ikke straffe deg, eller vil jeg det? Er det derfor jeg glemmer hvor godt det gjør, er det derfor jeg liksom ikke gidder? Vil jeg ett eller annet sted straffe deg fordi du blir eldre og ikke tjener meg som du en gang gjorde? Eller straffer jeg deg for alt i livet som ikke ble som jeg hadde tenkt? Det er jo tåpelig i så fall. Det er jo bare mitt eget velvære det går ut over, jeg er jo helt avhengig av at du fungerer, jeg bor jo tross alt inni deg så lenge jeg lever. Alt jeg gjør for deg gjør jeg jo for meg. Som å spise hjemmebakt brød eller hjemmedyrkede grønnsaker. Det kjennes tvers igjennom godt. Det er jo du som gjør at jeg kan være her. Oppleve livet. Dra på ridetur. Danse, synge, leke. Uten deg er jeg ikke her i det hele tatt. Etter en stund føler jeg meg så fin at jeg glemmer hvorfor. Glemmer at jeg trenger å ta vare på deg og opprettholde mykheten og gleden i kroppen. Og så stivner jeg igjen. Smerter, ømmer og knirker igjen.

Men nå er det nok. Nok sløvhet, nok lathet. Åh, kjære kropp som du har glede av de fem tibetanske riter! Alt strømmer bedre, bena blir varmere, muskelspenningene blir borte, jeg våkner lett i hodet, skuldrene kjennes som etter massasje, myke. Jeg er varm og behagelig. Magen blir flatere. Lårene strammere. Hvorfor glemmer jeg dette gang på gang? Men nå, nå skal jeg ikke glemme det mer. Så enkle. De er så enkle, men gir så mye.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s