Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )