Stikkordarkiv: sjel

Blog

Den lille JA-gutten

Legg igjen en kommentar

Jeg vil nå fortelle en historie. Om en liten gutt, med lyse krøller, bollekinn og store brune øyne. Da han var 4 år og satt på skuldrene til pappa i kirken på julaften, så han på menneskene rundt seg og ga komplimenter til dem. “Så fint slips du har”, sa han til en mann. Jeg husker det godt. Han ga komplimenter til flere. Bare 4 år og så åpen, blid og sosial. Et tvers igjennom “JA”-barn. For en gave et sånt barn er i verden. For en rikdom for sine omgivelser! Håper livet farer mildt med ham, husker jeg at jeg tenkte.

Men mor og far ble skilt, og far sviktet hele veien. Møtte ikke opp, uteble, var ikke der, bare skuffet sønnene sine igjen og igjen. Det var hardt å oppdra mange gutter alene. Skuffede gutter. Sårede gutter. Og etter hvert rebelske gutter. Så det ble søkt om hjelp, litt avlastning i helgene, og en hyggelig mann ble besøkshjem og tok med den lille gutten på turer, på kino, spanderte godteri og gjorde morsomme ting sammen med ham. Endelig har han fått en mannsfigur å se opp til som kan erstatte faren, tenkte alle. Men det hjalp lite på sinnet og frustrasjonen hos gutten, den ble værre og han fikk problemer på skolen. Det ble så ille at man til slutt prøvde med å bytte skole, men der ble det bare enda værre. Han passet ikke inn. Ble ikke sett. Ingen av lærerne tok tak. De prøvde med tvang, stengte ham inne. Men han ble jo ikke bedre av det. Og når dagen var omme gikk alle bare hjem til sitt. Den lille, åpne “JA-gutten” ble til slutt helt umulig. Moren orket ikke mer og klagde, for ente gang til BUP, for å få litt bedre hjelp, det var jo noe som ikke stemte.

Noe kokte inni henne. En anelse, en uro, en tvers igjennom uutholdelig frykt – for at noe var helt galt. Den hyggelige mannen var besøkshjem for flere gutter. Noen ganger var de på telttur sammen uten at hun fikk vite hvor. De dro til og med til utlandet en helg, uten at hun fikk vite noe før etterpå. Hun var fortvilet. Og gutten ble mer og mer destruktiv, og mørk i blikket. Moren følte at hun måtte få ham vekk fra dette. Vekk fra den hyggelige mannen, vekk fra hele situasjonen. Om det så skulle være ved å gi ham fra seg helt. Hun gråt om natten. Det var ingen hjelp å få. Barneværnet hadde gitt den lille familien denne løsningen, som moren følte gjorde gutten vondt. Ingen beviser, bare intuisjon. Og ingen ville høre. Ingen ville ta ansvar. Ingen kunne vel tro at noen som var så hyggelig på overflaten, kunne være noe annet i det skjulte?

Men hun klarte det, hun klarte å få ham til et forsterhjem. I en annen by. Gullgutten hennes, han som var så åpen og alltid sa JA! Han som hun hadde så sterke bånd til – han måtte hun gi fra seg. Men hun gjorde heller det. Heller det enn å mistenke og frykte, at den hyggelige mannen egentlig ikke var bare hyggelig.

Gutten vokste seg stor mens han bodde i forterhjemmet. Og klar for den store verden, med ny jobb og egen bolig, så han en dag den hyggelige mannen kjøre forbi i en bil. Ved siden av satt en liten gutt. Ikke ham selv denne gangen, men en annen liten gutt. Da sprakk den tunge hemmeligheten han hadde båret på gjennom barndommen fram til nå. Det sprakk i hodet på ham med et brak. Alt kom med ett tilbake, alle minnene, skammen og skyldfølelsen han kjente, og en voldsom smerte og vilt raseri. Det ble politisak av det. Rettssak. Anke. Ny rettssak. Og endelig en dom. En streng dom som ikke kunne ankes. Mange gutter hadde kommet fram med sine historier, mens andre ikke orket. De bærer rundt på sin hemmelighet enda. Så sitter det fortvilte foreldre rundt omkring i sine hjem og lurer – hvordan kunne det la seg gjøre, hvordan kunne barnevernet sende barna deres rett i klørne på en pedofil mann? Hvordan er det mulig? Hvorfor så ingen det? Hvorfor ble ingenting gjort før den ene av disse guttene, etter å ha blitt voksen, ikke orket å se enda et nytt uskyldig lite offer kjøre rundt i den samme jævla bilen?

Den en gang lille gutten og nå en ung mann, som hadde gjort det eneste han kunne gjøre, meldt fra til politiet, ble heller ikke etter dette helt trodd rundt omkring. Han hadde måttet sitte i vitneboksen og fortelle. De mest utrolige ting, som ingen forstår kan være mulig. Og minnene, bildene, skyldfølelsen jager denne unge mannen som en mare, dag og natt. Han takler det ikke. Han drikker. Han ruser seg. Sterkere og sterkere stoffer. Han mister kontrollen under rus og stjeler biler, kjører i ruset tilstand og får samfunnsstraff. En mild dom, for alle liker ham. Han er like ren og åpen og ærlig nå som han var den gangen. Han gir fortsatt komplimenter. Han sier fortsatt JA. Han er så alt for lett å få med på alt mulig, dessverre. Så positiv og god. Alle ser det og merker det, alle vil gi ham en ny sjanse. Igjen og igjen. Alle liker ham untatt han selv. Han klarer ikke leve med minnene. Alle bildene som dukker opp. Alle de uutholdelige følelesene. Men rusen, rusen den døyver det. Heroinen blir det eneste han orker. Rehab hjelper ikke. Han havner i fengsel naturligvis. Gjentatte ganger. For vold og tyveri og småtteri. Og blir funnet i en park, eller et portrom, og i siste liten reddet fra å dø av overdose. Tre ganger. Til sist blir han funnet av moren sin bevisstløs og med bæsj i buksene. En voksen mann, en liten gutt – som har falt mellom alle stoler. Som ingen kan hjelpe. Bare en mor, som gråter ut alle tårene hun har og til slutt er helt tørr. Som ligger og gnisser tenner om natten og våkner som om hun skulle vært i krigen. Og det er jo det hun har, hver dag og hver natt kjemper hun for gutten sin. Gutten som hun en gang måtte gi slipp på for å redde, men for sent. Denne gangen klarer hun ikke slippe. Vil ikke godta at hun en dag må gå til graven hans med blomster. Hun frykter den dagen mer enn sin egen død. Hun holder seg i live nesten bare for å redde ham. Men kan han reddes? Kan disse barna reddes, som blir sviktet så grovt fra de er små?

Vil de store, brune øynene hans igjen smile?

Vil han, mens han fortsatt er i live, se at han er og alltid vil være like ren og uskyldig i sjelen som da han var 4 år og smilte i kirken? Vil han rekke å oppleve lys innvendig, vil han leve lenge nok til å glede flere, kanskje hjelpe noen som har opplevd akkurat det samme? Eller vil han ikke oppleve fred før han vandrer over, og først da kjenne at han er værdig å bli elsket og alltid har vært det?

Hans mor ber. Hvert hjerteslag er en bønn. Og jeg ber, om at hun må bli hørt. At alle mødre som ber for sine barn nå må bli hørt.

Blog

Hva gjør en Stemmegaffel

2 kommentarer

Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe som lyser GJENNOM meg? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové