Det er vanskelig å være i øyeblikket og bare akseptere alt, som det er, og slutte å søke etter noe annet, slutte å søke etter øyeblikket utenfor øyeblikket. Ikke skylde på andre. Ikke søke etter lykke. Ikke flykte fra smerte eller ensomhet, sorg eller frustrasjon, men bare være i følelsen. La den komme og gå som bølger gjennom meg. Bare hvile i det. La det skje. Tørre å sitte stille. Tørre å føle ensomhet så lenge, at den til slutt forsvinner. Fordi jeg plutselig og endelig kjenner mitt eget selskap, min egen sjel. Og neste gang bølgen kommer, må jeg tørre en gang til. Uten å døyve det. Uten å gå ut. Uten å reise meg. Bare sitte, la det skylle igjennom meg, la det rive og slite. La det storme til stormen er ferdig. La det synke. Det blir kanskje lettere for hver gang, men innimellom glipper det igjen. Og jeg ønsker å flykte igjen. Så må jeg si til meg selv: Stopp! Vær i det.

Vent.

Ha tillit.

Hvil.

Men hvor havner jeg etter hvert? Hva skjer med meg når jeg tør å føle på alt som kommer og går, og bare lar det komme og gå? Rommer jeg det? Når jeg trosser frykten for å kjenne på det og fortsetter å sitte stille, midt i det, hva skjer da?

Når jeg LEVER så intenst hele tiden, føler jeg at jeg eksploderer – hvordan i all verden skal jeg klare å romme så Mye Liv, i lengden, uten å dele? Hva skal jeg gjøre med det?

Hvordan kan jeg dele det, når verden ikke vil ha det, ta imot det?

Hvis jeg vokser så mye i mitt indre at det til slutt “lyser” ut av meg, og andre roser meg og ser opp til meg for mitt lys – hvordan orker jeg å bli den som lyser, når det ikke er jeg som lyser, men noe som lyser GJENNOM meg? Noe alle har? Ikke jeg, mitt ego, men sjelen, det guddommelige, kjærligheten som er felles og universell – som gjorde at jeg vokste…

Hva gjør en stemmegaffel som ikke finner resonnans, hvordan får da stemmegaffelen utført sin oppgave som stemmegaffel?

Hva gjør jeg når min oppgave er å vise månen, og når jeg peker mot månen så er det fingeren de ser? Hva skjer med deg når jeg er meg, med alt jeg har, uten å skjule meg, når jeg er alt jeg kan være, akkurat som alle kunne vært hvis de bare turte å være det de egentlig er – vil du se på månen da?

Er det ikke på tide at vi tar tilbake den storheten som noen en gang fant på at de skulle ta fra oss, fordi da var vi lettere å styre? Er det ikke på tide at vi blir litt som barn igjen, lykkelige for ingen ting, fordi vi er fantastiske og verden er et under? Er det ikke på tide å slippe maskene som noen en gang fortalte at vi måtte bære, for ellers ville vi ikke bli elsket? Er det ikke på tide å tillate oss å romme alt vi er, fordi den viktigste kjærligheten er den du føler for ditt eget liv? Er det ikke på tide at vi tør å strekke oss utenfor rammen, å være ærlig om hvem vi er? Tør å kjenne på livet. Alt sammen. Tør å si NEI. For å kunne si JA.

Hvem var det som fant på at det var uansvarlig å vokse opp og beholde gleden og barnet innvendig? Hvem sier at vi skal gjemme bort den vi egentlig er? Det som er vilt og fritt og gjør oss glad? Hvem sier at livet handler om å slite, om å være best eller dårligst, og glemme leken, hvem sier det? Og hvem sier at vi skal tro på dem?

– Tonje Nové