Alle innlegg av tonjenove

En historie om en tusen år gammel såpe fra Aleppo

Det ligger meg på hjertet å fortelle en historie, som dukker opp hver gang jeg ser og hører om Aleppo.
I Aleppo fantes det nemlig flere såpefabrikker hvor det arbeidet såpemestre som laget en såpe på tradisjonelt vis etter en over tusen år gammel oppskrift, bevart og videreført uforandret siden den første kjente håndsåpen i verden. Såpen er naturlig og ren, med svært få ingredienser (se nederst). Den er mild og kan brukes over hele kroppen, også i hodebunnen, og er spesielt gunstig for mennesker med psoriasis eller andre hudproblemer. Den tradisjonelle Aleppo såpen ble laget i den eldste såpefabrikken i byen Aleppo i Syria, der den ble varmet og forsåpet i store kar før den ble helt på bakken og delt i stykker og stemplet, for deretter å legges til tørk i 7 måneder.
Høsten 2015, da bombingen av Aleppo var i full gang lurte jeg på hvordan det gikk med såpefabrikken. Stor var overraskelsen da jeg den 5. november 2015 så familien Sabri, som har drevet såpefabrikk i Aleppo i generasjon etter generasjon, viste seg på Norsk TV og fortalte at de hadde flyktet og kommet seg til Søgne i Norge, og her hadde de oppdaget at en helsekostforretning solgte såpen de selv hadde laget. Sønnen i familien fortalte dette med et blikk jeg ikke kan glemme, det var både håp og sorg i øynenehans. Han fortalte at såpefabrikken deres var bombet til ruiner og gått tapt, men nå lurte de på om de kanskje kunne klare å sette i gang produksjonen igjen her i Norge?
Jeg tok kontakt med distributøren av Alepposåpene som selges her i Norge, Générale De Cosmétique, som har sitt hovedkontor i Frankrike, og fikk vite at de har reddet ut alle arbeiderne fra den gamle fabrikken og er i ferd med å bygge en ny fabrikk i Belgia. Men jeg tenkte, blir såpen den samme som før, når klima, temperatur og alt er annerledes? Bygningene med sine store hvelv som såpen ble laget i, var jo omtrent like gamle som såpeoppskriften selv…
Historien om Alepposåpen satt seg fast i hjertet mitt. Det kjennes som det blør litt hver gang jeg hører om og ser hva som har skjedd med Aleppo og menneskene som fortsatt prøver å leve der. Jeg har kjøpt opp en hel haug med Alepposåper som jeg har gitt bort og solgt til mange som alle er overrasket over hvor god den føles. Og jeg kan ikke la vær å undres – vil det noen gang være mulig å starte opp igjen såpefarbrikker i Aleppo?
Her er innholdsfortegnelsen til Alepposåpen: SODIUM OLIVATE (såpifisert olivenolje), SODIUM LAURATE (sodium salt av fettsyre), AQUA (vann), GLYCERIN (en sukkeralkohol), OLEA EUROPAEA OIL (Europeisk oliven olje), LAURUS NOBILIS OIL (Laurbærolje), SODIUM HYDROXYDE (caustisk soda).
Jeg håper at gjennom å dele denne historien fikk Aleppo og det som skjer der enda et levende ansikt.

De ni Muser holder pusten

Poesien har forlatt meg.
Trærne tier.
Fuglene sitter stille og venter med å si noe.
Hjertet banker men stille, så du ikke hører det.
Kjærligheten ville ha elsket.
Tålmodigheten ville ha tålt.
Aksepten ville akseptere,
ville strøket deg enda en gang
Over hele kroppen, over usikkerheten
Mykt over huden
så du kjente det inn i blodet,
i margen, i utryggheten
så mistenksomheten landet stille
der
hvor nytt liv åpner øyene.

Nåden ville strøket deg over øynene
Varsomt mot huden som en sommerbris
Tilliten ville tilgi
Som gleden rislet gjennom kroppen
lik en fjellbekk i vårløsning.
Alle stunder ville stoppe,
Og spørre:

”Hva vil du”?

Jeg vil LEVE, ville stunden svare
Alltid HER, nå.
Jeg vil ELSKE, ville gleden si
stunden,
den ene anledningen som aldri kommer tilbake,
men som alltid er her.

Invitasjonen inn
Hjem igjen
Der aksepten danser levende
Og synger
Modig, som et barn
Og spør

”Hvem er du?”

 

~ * ~

 

~ Tonje

(Dikt fra 2013)

Nature

The snake in a burrow

The beasts on the plains

and the trees on a hillside

I own them.

I am them.

I own you, too.

You are of me.

You are never outside of me.

We are never apart.

You may try to leave me

To rein and conquer me

But when I strike –

When the hurricanes sweep across the land and sea –

Your stuctures shatter.

While the trees

evolved through billions of years

rooted deep in the earth

bend in the storms and endure

Your finances can not save you

Your stock markets are but

your poor illusion

a product of your imagination and greed.

You believe yourself to be the masters

over animals and the earth

lonely in the universe you spin

around yourself

but

Only nature can withstand Nature.

Only the natural will prevail.

I will carry you and I will feed you

I bring you all the joy you need

and heal your wounds.

But as you go against me

I will destroy you

in the end

You will not survive me.

Like death,

when I strike

you will kneel

and be back with me.

I am nature.

«Nature allways wins – in the end»  Fargeblyant, 48 x 60 cm.

Copyright Tonje Nové.

Shut up and listen!

«The biggest communication problem is we do not listen to understand, we listen to reply.»

Therefore, shut up. Shut up and listen!

We are so in need of being seen, of being heard, of being understood, and we forget to hear others, see others, understand others. We are so in need of feeling loved.

So shut up, and start with you.

Be quiet. Start listening. Seeing. Let others speak their truth and rest in what they said.

Rest.

Let the moment rest in you. And when there is nothing else being said, wait yet another moment and rest.

Be quiet.

Feel what they said, give it time so it can sink in.

Feel their truth.

Listen to your heartbeat. Feel the silence. And if you still have something in your heart, that needs to be said, speak it quietly.

 

~ * ~

Copyright Tonje Nové Sønsteby

(First time publised on my facebook wall 15 february 2014)

 

TomDorrance

Postskriptum

Da Yechidah hadde reist med sirkuset lenge nok til å kjenne alle sirkusnumrene og det som skjedde bak kulissene, var ferden over for Yechidahs del. Den avrevne billetten hadde Yechidah mistet. Og I.D.-merket, som alle ansatte i sirkuset bar, ga Yechidah fra seg i porten liksom alle ansatte gjorde når de forlot sirkusets arena; og så bar det ut på hjemveien.

Det hadde vært jubel og ekstase, spenning og prestasjoner. Det hadde vært tvang og straff og slit og svette. Det hadde vært stolthet og sjalusi og vennskap. Det hadde vært ømme stunder og såre stunder – for det meste bak kulissene, og glede og seier og jubel igjen. I fellesskap hadde de stått for forestillingene og trukket sirkuset videre, til nye bifall av jubel og admirasjon fra tilskuerskarene…

Yechidah snudde seg og så seg tilbake. Var det med vemod eller glede? Sirkuset lå der nede i dalen så fargerikt og livlig, og alle som var igjen på sletten var fullt opptatt med sine gjøremål. Det strømmet stadig nye til, og andre fra… Alle brakte de hjem til fellesskapet det de hadde opplevd, og det var ikke den ting en eller annen ikke hadde prøvd. Tenk så mange muligheter der er, tenkte Yechidah. Ikke rart det eksperimenteres og lekes og nytes, det er jo det de er til, som gjør det, de er skapt for å sprenge grenser og Sirkuset er skapt for dem…

Der var akrobater og fakirer, løvetemmersker og klovner, sjonglører og musikere og kunstnere og sangere. De var alle sammen med på å samle data om Guds skaperverk, og tok med seg sine opplevelser for å dele dem med alle andre, så alle til slutt visste hvordan alt var, og alle hadde gjort alt…

Yechidah gikk og tenkte for seg selv da en annen fullkommen bevissthet la hånden sin på Yechidahs skulder. Det var Sahasrara, en gammel kjenning som gikk samme vei, og liksom Yechidah hadde Sahasrara gitt fra seg sitt I.D.-merke ved utgangen.

– «Kjære Yechidah – så godt å se deg! Der nede virket det uendelig lenge siden… Men her er du jo!» De omfavnet hverandre og gikk i stillhet, høytidelig og feststemt. Så kom Sahasrara i tanke om sin siste filosofiske oppdagele fra sirkusets arena, og de begynte å samtale lavmælt.

(Resten av Postskriptum er å finne i boken…)

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

A Love letter to every dog

The soul of a dog – what lives within it? A life without a dog is a much poorer life. I want to thank every dog that have enriched my life, for teaching me to love more. Play more. For mirroring me so that I learn to know myself better. When I look into a dogs eyes, I see much love. There really are no limits to the love I see there. It withstands more, forgives more, and is allways renewed. Every day. And slowly but surely, little by little, I learn to love the same way. I want to thank every dog that have enriched my life…

~*~

(The dog on the photo is Merry Pippins Bristol King. Photo: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Den evige begynnelsen ~ Utdrag fra kapittel 1

Husker du helt i begynnelsen,  da alt som var, var et ubeskrivelig Noe, som alltid hadde vært og alltid ville være, men som ikke visste at Det var? Et Evig, Udefinert potensiale, ingen ting og alt i ett, helt ubevisst om det hele? Og plutselig skjedde det noe. Det Ubeskrivelige Noe oppdaget at Det var til. Det visste ingen ting om hva Det var, men Det oppdaget væren. Det var den første tanken – «Jeg Er!» hvis bevegelse klang som en tone i en Evig stillhet…

Det ga en undring: – «Er Jeg…!?» Og ønsket om å skape noe oppsto for at Det Ubeskrivelige Noe kunne oppleve Seg Selv gjennom hva Det hadde skapt. Undringen strakk seg ut mot det som ennå var ukjent, og det ga en ny tanke, som ga enda en, og enda en. Og slik kom en mengde toner til å klinge i hverandre og skape et stadig rikere bilde av klang, for hver tanke som førte til en ny. Og slik utvidet væren seg til et vell av toner i bevegelse, og Det Ubeskrivelige Noe, som var oss, som alltid hadde vært og alltid ville være men som ikke visste at Det var, opplevde Seg Selv…

 

Som Det Ubeskrivelige Noe ble mer klar over Seg Selv ved å se sin egen skapelse, utvidet det sin skaperkraft og forbedret sine skapelser. Og som det ønsket å skape mer, sendte det ut nye deler av Seg Selv. For hver tanke formet et nytt ønske, og hvert ønske strevet etter å bli, og ble, en ny skapelse. Og slik er hver skapning, hvordan den enn er, en del av Det Ubeskrivelige Noe. Alle fenomener, de synlige så vel som de usynlige, sanser og ideer, all bevegelse er av den evige stillhet, skapt av ønsket om å være, av begjæret etter å oppLEVE

I begynnelsen fantes forbindelsen og hvert ønske kjente sitt opphav. Men som ønskene trådte inn i skapelsene og i stadig tettere materie, fant de nye måter å uttrykke seg på, og begynte å se hverandre som adskilte vesener. Slik kunne skapningene utforske skaperverket som egne idivider, og mistet derfor forbindelsen med den uendelige delen av seg selv. Det ønsket de, for bare på den måten kunne de fullt ut oppleve hva materien var. Hva livet var. Livet, som var skapt for at Det Ubeskrivelige, Evige Noe som nå var blitt Uendelig, skulle oppleve Seg Selv…

Og slik sitter du her, som en del av Dette Evige, Uendelige Noe og lider fordi du har glemt det. Og alt virker kaotisk og meningsløst, til og med skremmende, fordi du har glemt hva du opprinnelig er. Du vet det men har glemt det. Og derfor er dine dager en søken og et savn etter igjen å huske, igjen vite, at du er stor, mer enn det du ser, uendelig, – og God. Du sender dine bønner ut og roper etter hjelp. Derfor er jeg her. Jeg, som er en del av deg. Og her hvor tiden finnes, selv om du tror det er annerledes, har du all verdens tid på deg til igjen å huske alt det du har glemt. Du tror du har liten tid mens tiden er en illusjon. Du tror du er alene mens du alltid er midt i Det Evige, Uendelige Noe. Du klamrer deg fast til det du kjenner og frykter den dag du vil miste det, mens ingenting noen gang kan forsvinne – fordi det ikke finnes noen steder å forsvinne til, fordi alle ting er en del av deg, en del av den illusjonen du lager for å kunne speile deg i opplevelsen av deg selv. Ser du ikke at alt du gjør er riktig? At det du ER, er Fullkomment? At hver bevegelse du gjør, hver tanke du har, uttrykker en idé skapt av deg selv, og derfor fullkomment i tråd og i enhet med deg selv? – Deg selv som en del av Det Evige Noe, Deg Selv som Det Evige Noe. Om du bare ville innse det…!

Jeg har sett mye og mange former har jeg opplevd, akkurat som du. Men du er blitt så bundet til det du ser av materie og til de eventyrene du opplever her, at du tror det er det hele. Du tror illusjonen er virkelighet. Og derfor tar du ikke med deg hukommelsen om ditt hele vesen i den kroppen du har. Jeg vil gjerne fortelle deg om en helt spesiell reise, så du kan se hva jeg mener. Jeg skulle gjerne se deg huske din reise. Du, som en del av Det Ubeskrivelige Noe’s tidlige ønske, som gjennom de forgreninger og nett det laget, har opplevd den delen av skaperverket som bare du kunne oppleve slik du gjorde, og fortsatt gjør…

Skjønt dine opplevelser også er mine – selv om du ikke husker det nå. Slik alles opplevelser til sammen er Det Ubeskrivelige Noe’s opplevelser…

~ * ~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum forlag i 1998. Boken finnes i et restopplag og kan bestilles via kontakskjema på denne websiden.

 

(Bildet hentet fra internett free wallpaper download.)

Prescriptum

«En fullkommen bevissthet kom inn fra den uendelige virkeligheten en gang for å være med på et sirkus, som den hadde hørt var så spennende. Mange hadde hørt om sirkuset og kom stormende fra fjern og nær, så det ble stor trengsel foran inngangen til sirkusplassen. Da den fullkomne bevisstheten, som bar det ærverdige navn Yechidah, endelig kom fram til billettluken, fikk den vite at den måtte velge mellom å sitte på høyre eller venstre side av manesjen.

– «Ja men jeg vil gjerne sitte i midten,» sa Yechidah. – «For der kan jeg se like godt til alle kanter.»

– «Nei, det kan du ikke, for der oppfører sirkusartistene sine sirkusnumre, og midten ligger inngangen til sirkusteltet. Du må velge på hvilken side av inngangen du vil sitte…»

– «Hva er forskjellen?» Ville Yechidah vite.

– «Forskjellen er at når du sitter på venstre side, vil de fleste andre sitte til høyre for deg, mens sitter du til høyre vil de fleste andre sitte til venstre. Men uansett er manesjen alltid rett foran deg, og hvor mye du må dreie hodet for å se avhenger av hvor langt fram du sitter. Det er egentlig ikke noe særlig forskjell. Noen foretrekker det ene og noen det andre…»

– «Hm… ingen forskjell… Og allikevel omvendt…?» Yechidah mumlet undrende.

Billettøren ble utålmodig og sa:

– «Du må bestemme deg – det er mange som venter!» Og alle som ville på sirkuset presset på, så Yechidah måtte bestemme seg.

– «La meg få en billett til høyre, da…» Og slik ble det.

Da den fullkomne bevisstheten med det ærverdige navn Yechidah skulle inn gjennom porten, tok en vakt tak i billetten og rev den i to, og ga en liten rest tilbake. På den sto navnet på sirkuset og den siden av manesjen som Yechidah hadde bedt om å sitte, og nederst i høyre hjørne sto det: Benkerad 2.

Noen fikk ikke den billetten de ønsket og tok til takke med en annen, for de ville på sirkus, og forestillingen ble fort utsolgt. Alle ble vist inn til den riktige benkerad, og så begynte forestillingen…

Yechidah satt ivrig på benkerad 2 og så på alle artistene. De gjorde noen flotte krumspring og hoppet og danset over det hele, og mye forundret Yetchidah. Det kunne være vanskelig å følge dem med blikket noen ganger eller forstå hvordan de kunne gjøre hva de gjorde, og når en av dem falt og ble skadet var det nesten umulig å sitte stille. Men Yechidah hadde ikke lov til å gripe inn, det var en barriere mellom benkene og manesjen. Ville man over den måtte man arbeide som artist eller dyrepasser, kanskje som klovn, eller løvetemmer. Så måtte man følge med sirkuset hvor hen det dro, og sørge for at de oppgaver man påtok seg ble utført, og gjennom det hjelpe sirkuset fremover og tjene til livets opphold, som det het. Yechidah ville gjerne inn i midten av manesjen – og slik begynner eventyret om livets sirkus…»

~ *  ~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

 

Jeg vil takke alle hunder

En hundesjel – hva bor i den? Et liv uten hund – er et fattigere liv… Jeg vil takke alle hunder som har beriket mitt liv, for at de har lært meg å elske mer. Leke mer. For at jeg har kunnet speile meg i dem og lært meg selv å kjenne bedre. Når jeg ser inn i et par hundeøyne, ser jeg mye kjærlighet. Det er egentlig ingen grenser for den kjærligheten. Den tåler mer, tilgir mer, og er alltid fornyet. Hver dag. Og sakte men sikkert, litt og litt, lærer jeg å elske mer som dem. Jeg vil takke alle hunder – som har beriket mitt liv.

 ~ * ~

(Hunden som er avbildet er Merry Pippins Bristol King. Foto: Anja Sønsteby www.valhallfoto.no)

Sigurd Hoel, veivalg og det konstant bevegelige menneskesinnet

Jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel. Hans observasjonsevne og menneskeskildring. Han dykker ned, og stiger opp. Han trekker meg med i nysgjerrighet, over menneskesinnet. Inn i det uutgrunnelige. Det uforklarlige, enda så kjente. Gamle tider får nytt liv i Møte ved milepelen. Ekte og ærlig. Han peker på det viktigste, han tar meg med inn dit hvor jeg trodde bare jeg var. – Eller trodde jeg det? Men så er han der også. Og vi alle, kanskje, egentlig? Og jeg tenker: Har vi ikke forandret oss mer på 70 år? Har vi kanskje vært helt like innvendig gjennom de siste 2000, eller 4000 år? Menneskesinnet, så bevegelig i sin natur og allikevel så konstant – i sin bevegelighet. Jøss, jeg har forelsket meg. I Sigurd Hoel!

~* ~

Jeg vokste opp med historier om krigen. Jeg hadde besteforeldre som ikke kunne utstå tyskere og det tyske språk. Og når jeg leser Møte ved milepelen, er jeg tilbake i deres «storhetstid». Ja, for det var det den var, de forlot aldri helt den tiden. Den ble sittende fast i dem. De forsøkte nok å komme videre, men den hadde satt for dype spor. Og selv om jeg ikke levde den gangen, kan jeg føle stemningen, kampånden, adrenalinet, angsten og den stadige altoverskyggende usikkerheten. Det å leve hver dag helt på kanten av seg selv. Lytte etter skritt, mistenkelige tegn og gester. Stemmer rundt hjørnet, som taler feil språk. Kommer de nå? Kommer de hit?

I torturen, i det aller, aller værste, når vi absolutt ikke klarer mer, men allikevel lever – åpenbarer det hellige seg. Ihvertfall for noen. Jeg har aldri i dette livet opplevd å bli toturert. Men jeg har opplevd å revne. Og det merkeligste av alt er, at når jeg har revnet har jeg  følt at jeg er mest hel. Fordi da er jeg ikke bare meg mer, men noe mye større? Er det sånn det er? At når alt «mitt» blir borte, står bare kjernen igjen… Noe Guddommelig?

Jeg kan ikke hate. Hva er egentlig hat? Og allikevel, så nær jeg kan komme kjenner jeg ved lyden av støvelklamp som marsjerer i takt. Tusener på tusener velter de over plassen og gjør seg klare for krig. Jeg kjenner frykt når jeg hører opptak av Hitlers taler som hauset opp folkemasser. Det knyter seg. Jeg grøsser. Folkemassene lot det skje. Motviljen ligger i genene fra besteforeldre som kjempet i motstandsbevegelsen. Som gjemte jøder og flyktninger i kjelleren. En mormor som gikk med illegale aviser i barnevognen og en bestefar som lå i et kryprom under taksteinene og hørte siste nytt fra London. Som lurte tyskerne rett for nesen på dem. Historiene var mange. Men følelsene har ingen snakket om, den daglige frykten og livet som ble levet tett på. Ingen visste noe om neste øyeblikk eller dagen etter. Bare akkurat her, nå. Hele tiden på vakt. Hvordan kan jeg kjenne det så klart på kroppen, uten å ha vært der? Jeg bare «vet» det.

Og jeg forstår savnet etter denne tiden som noen har. Ikke et savn etter krigen, men etter leveneheten. Livet. Som bare kjennes når døden er sånn helt tett på. Må vi mennesker oppleve krig og kriser for å føle oss på denne måten levende?

Mennesker har holdt på med det samme i uendelige tider. Undertrykt, forfulgt, torturert og sveket. Hverandre. Og den som blir utstatt for dette,  eksploderer i den største smerten, når det ikke kan bli værre. Og finner i hjertet kun kjærlighet og tilgivelse. De,  – vi – finner i det værste det aller største. Og klarer å elske allikevel. Som Sigurd Hoel skriver om. Som Jesus på korset. Som korsfestelsen.

Må vi korsfestes for å elske Livet, kjenne Gud? Hva da med de som torturerer? De som korsfester? Når korsfestes de?

Og nå har vi snart glemt den annen verdenskrig, og det mumles og hviskes om en tredje, som spøker i kulissene. Er det det som skal til? Blir det den endelige korsfestelsen som gjør oss mette på krig? Som gir oss evnen til å elske livet og hverandre uten konflikt, uten tortur, uten angst og hevngjerrighet? Er det det aller skumleste og værste vi kan tenke oss, og derfor må vi seile rett inn i det, for endelig å «se lyset», alle som en?

Så utholdende vi mennesker er. Enten vi tror på det ene eller andre. Så glemsomme og utholdende. Så flotte egentlig, og så jævlige. Så allsidige. Så uutgrunnelige og mangfoldige. Så enkle og utrolig dumme. Så mistenksomme og naive. Så like. Så tapre og hardt arbeidende. Så egentlig på bunnen gode…?

Selv gisseltakeren kan bli glad i sitt gissel. Hvis han deler sin historie, og hører offerets. Stockholmsyndromet. Hvis de får tid sammen. Og ser hverandre. Da blir de nære. Da kommer kjærligheten fram, selv om de ikke ville det slik. Menneskets natur, helt på bunnen. Du skal være stor for å romme kjærligheten. Større enn deg selv.

Når du er større enn deg selv kan du ikke lenger skade. Det er de små og redde som er voldelige. De grådige og maktsyke er bare redde for å miste. Trygghet, kontroll. Men også hos dem, på bunnen – innerst i kjernen – er de akkurat som deg. Meg.

Ja, jeg tror jeg kan forelske meg igjen. I menneskene. Jeg tror jeg kan gjenfinne håp for menneskeheten. Fordi det gode i oss til syvende og sist vil seire. Om enn ikke før vi alle har opplevd det aller, aller værste.

Og pilegrimen fortsetter sin vandring. Og bestemmer seg, ved veiskillet, for hvilken vei h*n vil ta…