Poesien har forlatt meg.
Trærne tier.
Fuglene sitter stille og venter med å si noe.
Hjertet banker men stille, så du ikke hører det.
Kjærligheten ville ha elsket.
Tålmodigheten ville ha tålt.
Aksepten ville akseptere,
ville strøket deg enda en gang
Over hele kroppen, over usikkerheten
Mykt over huden
så du kjente det inn i blodet,
i margen, i utryggheten
så mistenksomheten landet stille
der
hvor nytt liv åpner øyene.

Nåden ville strøket deg over øynene
Varsomt mot huden som en sommerbris
Tilliten ville tilgi
Som gleden rislet gjennom kroppen
lik en fjellbekk i vårløsning.
Alle stunder ville stoppe,
Og spørre:

”Hva vil du”?

Jeg vil LEVE, ville stunden svare
Alltid HER, nå.
Jeg vil ELSKE, ville gleden si
stunden,
den ene anledningen som aldri kommer tilbake,
men som alltid er her.

Invitasjonen inn
Hjem igjen
Der aksepten danser levende
Og synger
Modig, som et barn
Og spør

”Hvem er du?”

~ * ~

~ Tonje

(Dikt fra 2013)