Månedlige arkiver: mai 2014

Blog

Lys levende møtte jeg plutselig døden

Legg igjen en kommentar

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Noen dager senere satt jeg og så tv, med en scene over en by med høye bygninger sett i fugleperspektiv – og med ett kjente jeg det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg innover i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.

Blog

Hundemorgen

Legg igjen en kommentar

Våkne med nesen i hundepelsen. Bli liggende med øynene igjen og trekke inn hundelukten. Glippe med øynene, og se at solen skinner gjennom lette gardiner. Kjenne etter i kroppen. Ikke så værst, litt tung bare. Kroppen sover litt enda. Døse av igjen.

En hund på hver side. Merke hunden som lener seg varmt og trygt inntil ryggen. Flater ut og grynter. Ligge og bare kjenne etter, halvveis, og tenke på ingen ting. Tett inntil hundepelsen.

Høre den stille lyden av gardinene som blafrer lett fra et vindu på gløtt. Fuglene utenfor. Plutselig lure på – hva skulle jeg i dag? Og finne svaret: Ingen ting.

Som en søndag morgen, døse lenge. Ingen forstyrrelser. Hele dagen foran oss. Når jeg strekker meg begynner hundene å strekke seg. Vi er klare til å begynne dagen, med ingen ting.

Tusle ned trappen og barbent ut i formiddagen. Kjenne at solen alt har begynt å varme i gresset. Bare litt dugg igjen. Morgenkaffe og – ingenting.

Bare det jeg har lyst til, når det faller meg inn. Hele dagen. Som da jeg var barn. En hel dag med bare innfall. Sparke ball kanskje? Spise et eple? Se hvor langt spirene har kommet. Kanskje jeg har lyst til å gjøre masse i dag! Eller la vær.

Jeg tror jeg lar vær. Jeg tror jeg bare vil ligge i hammocken og gynge sammen med hundene. Som da jeg var barn. Og bare hvile i morgenen og la dagen være uendelig lang og stor og full av muligheter.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

(Også publisert på http://www.jonschau.com )

 

Blog

Da alt var på vranga var det rett allikevel

3 kommentarer

Når livet ebber ut 2:

Å sørge til det ikke er flere tårer igjen. Å kjenne savnet av å se hendene som har holdt pennen og som skulle ha holdt meg. Men stoltheten også, over hvor flott du var. Sorgen over det flotte som ikke fikk være mitt. Bildene fra hytta som jeg aldri fikk besøke, fordi jeg ikke ble invitert. Fisketuren han ikke trodde han kunne ha med datteren på – så han bare lo det bort, da hun spurte. Å huske øyeblikk fra barndommen da han kilte meg så jeg skrek av latter og sinne, eller da han ikke gjorde det fordi han ikke var der. Det var lenge siden. Mange liv siden. De siste tårene. De siste dagene. Ligger på veien vekk, time etter time og skulle ha vært der, men må kjøre. For et annet sted venter moren, som ikke kan snakke. Moren, som må oppgi sin stolthet. Sin suverenitet. Hun som plutselig må bukke for skjebnen. Dypt. Den steile, rettvendte moren som ikke alltid var der hun heller. Ikke boller og kakao, men kunnskap om etikk og levesett. Hun alltid visste. Kunne svare. Hun svarer ikke nå, bare mumler, og blir redd. Plutselig er hun liten og lurer på hva som skjer. Rollene er byttet. Alt er på hode, det rettvendte er speilvendt og på vrangen. Men det er riktig, allikevel. Det er akkurat nå. Det er akkurat nå det er riktig. Det er akkurat nå jeg kjenner at det aldri har vært feil. Ingen ting. Da jeg lå i sengen om natten og drømte at mor og far skulle finne tilbake til hverandre igjen, da jeg sto på dørmatta og måtte velge side, lukket øynene og prøvde å kjenne etter hvem jeg skulle velge, hvem skulle få min lojalitet? Da alt var på vranga, var det rett. Det var riktig allikevel. Det var riktig at moren var bitter og ikke lot meg få beholde den boblejakka som naboen fikk kjøpe. Og aldri betalte. Min sorg over det nederlaget. Gaven gitt av far og stoltheten som moren tok vekk. Barna som ikke skulle kjøpes. Urimeligheten ved de voksnes kamp mot hverandre med barna midt i mellom. En liten datter med lyst hår. Det kan plutselig en dag være riktig det også. Når alt renner ned i lommetørklet.

Sorgen er størst over det som ikke ble. Når jeg tenker på de tingene jeg gjorde, det jeg fikk sagt, da er det ikke sorg. Da er det bare riktig. Da er det godt. Nesten glede, ja, glede som hikster i brystet midt i sorgen. Inni sorgen er en jubel av alt det jeg fikk gjort. «Jeg er glad i deg. Jeg tilgir deg for det store såret inni meg som er tomrommet du skulle fylt». Da jeg ble skilt og verden raste sammen, fikk du hjerneslag. Du ble så mild og vemodig, og jeg ble lei meg, samtidig var det som jeg endelig fikk faren min tilbake. Det var som å få julenissen og Gud på en gang. Da var det ikke så farlig med alt det andre. «Takk for at jeg fikk deg tilbake. Takk for at du sier at jeg alltid er velkommen, selv om jeg er blitt voksen og selvstendig.» Det fikk jeg sagt. I tide, før det var for sent. Og det jubler i meg, de ordene. At du hørte dem. At de rørte deg. Da kom vi nær hverandre igjen. Og du fikk ønsket meg velkommen. Da forsvant alle årene uten deg. Da løste de seg opp og rommet bare kjærligheten som jeg trodde ikke var der, jeg kjente bare at jeg var glad. For at jeg fikk være stolt av deg. For at du så ut sånn som man egentlig skal se ut, når man er mann. Flott. For at jeg endelig hadde en far, som jeg kunne glede meg over, – jeg tok den følelsen og la over årene uten. Jeg så på NÅ, når jeg har en far, og la dem oppå DA, hvor du ikke var, som var arret. Det ble bare et arr, som jeg vet er der, men som ikke skulle få styre meg lenger. Jeg har det arret, men det kan bare være der. Det gjør ikke noe. Det er som et armbånd, det gjør meg nesten vakker.

Nå er det du som ligger der med armbånd rundt håndleddet, som jeg gjorde da jeg var født. Nå er det deg. På sykehuset. Har de jord her? Har de jord her som vi kommer fra og går tilbake til? De må jo eie mye jord disse sykehusene som tar imot og fører videre så mange mennesker. Jeg ser på hendene til en tegner som tegnet så mange tegninger. Som hadde sine glansdager en gang. Uten meg. Der er sorgen igjen. Men som nå ligger her, med meg. Ved siden av. Ingen andre. Akkurat nå er det ingen andre, bare deg og meg. Du er min. Du er min far og det kan ingen ta fra meg. Du er det også etter at du er død. Min far. Min flotte far som stolt holdt fisken høyt for at den skulle gå klar av bakken. Min stolte far og hobbyfisker. Min vinsmakende far. Æresmedlem og foredragsholder. Russisk historie og orientalske tepper. Du elsket tepper og det har jeg arvet etter deg. Jeg elsker tepper. Feilene de vever inn med vilje fordi bare Gud er perfekt.

«Lille bolla pinnsvin» holder faren sin i hånden og sier farvel. En voksen dame, en liten jente. En liten gutt ligger der som en gammel mann. Syk mann med smerter. Sløret blikk og blek hud. Hun ønsker nesten at det er hun som får holde deg i hånden når det skjer. Hun tror det skjer. Plutselig blir han så stille, hun ser ikke at han puster og han ligger med åpen munn. Men så er det liv der allikevel. En liten bevegelse. Han klemmer hånden hennes. Hun prøver å kjenne etter når det er klart for å si et endelig adjø, men det kommer ikke. Øyeblikket kommer ikke. Det er ikke noe naturlig øyeblikk for et adjø. Det tar tid å dø. Kanskje han friskner til også, ved et mirakel, og så må man gå igjennom alt sammen en gang til. Nei, det finnes ikke noe naturlig øyeblikk for et endelig farvel. Kanskje det ikke finnes noe endelig farvel. Kanskje dette er det endelige beviset. På at døden ikke finnes. At døden ikke er slutten. At døden ikke er noe farvel. Kanskje bortenfor døden er han ikke faren min, bare en venn. En følgesvenn. En følgesvenn som aldri forsvinner.

Jeg må velge. En gang til må jeg velge. Jeg forlater den døende faren og svinger ut på motorveien til min mor. Et annet sykehus. Samtidig. For annen gang på en måned blir de to innlagt samtidig. Etter 40 år uten å være på talefot, sykner de begge to og blir innlagt, på hver sin kant av landet. Hva er oddsen for det? Hva er det som vever mellom disse to, som de ikke vil vite av? Hva er det som ligger bakenfor den synlige historien? Mor, du sa så mye stygt om far. Du påberopte deg retten til å være bitter til verdens ende. Fordi han sviktet barna dine. Han som i dag er den milde. Den milde som ligger igjen alene med sine tynne armer. Han har tilgivelse i seg. Han som det ikke fantes tilgivelse for, han er selv tilgivelsen. Alt er på vrangen nå og allikevel er det rett. Er du også blitt den milde nå, Mor? Overlever du dette, for å bli den milde, du også? Overlever du, så du også skal nå å finne tilgivelse i livet? Jeg må til deg nå. Jeg må dele meg i to. Jeg kan ikke velge, vil ikke velge. Vil ikke stå på dørmatta og velge bort den ene. Vil ikke være med på spillet om hvem som har størst verdi. I dag må jeg være den ansvarlige. Noen må være det. Hvis de ikke var det, så er jeg det nå. Der moren min manglet hjerte, har jeg det. Der faren min manglet ansvar, tar jeg det. Da blir det rett allikevel. Og der jeg er svak og svikter, der står en annen sterk og holder. På sikt. I det store bildet – ser vi at alle feilene er helt riktige. Hjertet rommer alt sammen. Hjertet rommer dere begge. Det er ingen kamp. Det var aldri noen kamp. Ingen seierherrer eller tapere. Visst seirer døden, til slutt, men livet seirer også. Jeg revner og allikevel har jeg aldri vært så hel. 

-Tonje N. Sønsteby, Mai 2014.