Når livet ebber ut 2:

Å sørge til det ikke er flere tårer igjen. Å kjenne savnet av å se hendene som har holdt pennen og som skulle ha holdt meg. Men stoltheten også, over hvor flott du var. Sorgen over det flotte som ikke fikk være mitt. Bildene fra hytta som jeg aldri fikk besøke, fordi jeg ikke ble invitert. Fisketuren han ikke trodde han kunne ha med datteren på – så han bare lo det bort, da hun spurte. Å huske øyeblikk fra barndommen da han kilte meg så jeg skrek av latter og sinne, eller da han ikke gjorde det fordi han ikke var der. Det var lenge siden. Mange liv siden. De siste tårene. De siste dagene. Ligger på veien vekk, time etter time og skulle ha vært der, men må kjøre. For et annet sted venter moren, som ikke kan snakke. Moren, som må oppgi sin stolthet. Sin suverenitet. Hun som plutselig må bukke for skjebnen. Dypt. Den steile, rettvendte moren som ikke alltid var der hun heller. Ikke boller og kakao, men kunnskap om etikk og levesett. Hun alltid visste. Kunne svare. Hun svarer ikke nå, bare mumler, og blir redd. Plutselig er hun liten og lurer på hva som skjer. Rollene er byttet. Alt er på hode, det rettvendte er speilvendt og på vrangen. Men det er riktig, allikevel. Det er akkurat nå. Det er akkurat nå det er riktig. Det er akkurat nå jeg kjenner at det aldri har vært feil. Ingen ting. Da jeg lå i sengen om natten og drømte at mor og far skulle finne tilbake til hverandre igjen, da jeg sto på dørmatta og måtte velge side, lukket øynene og prøvde å kjenne etter hvem jeg skulle velge, hvem skulle få min lojalitet? Da alt var på vranga, var det rett. Det var riktig allikevel. Det var riktig at moren var bitter og ikke lot meg få beholde den boblejakka som naboen fikk kjøpe. Og aldri betalte. Min sorg over det nederlaget. Gaven gitt av far og stoltheten som moren tok vekk. Barna som ikke skulle kjøpes. Urimeligheten ved de voksnes kamp mot hverandre med barna midt i mellom. En liten datter med lyst hår. Det kan plutselig en dag være riktig det også. Når alt renner ned i lommetørklet.

Sorgen er størst over det som ikke ble. Når jeg tenker på de tingene jeg gjorde, det jeg fikk sagt, da er det ikke sorg. Da er det bare riktig. Da er det godt. Nesten glede, ja, glede som hikster i brystet midt i sorgen. Inni sorgen er en jubel av alt det jeg fikk gjort. «Jeg er glad i deg. Jeg tilgir deg for det store såret inni meg som er tomrommet du skulle fylt». Da jeg ble skilt og verden raste sammen, fikk du hjerneslag. Du ble så mild og vemodig, og jeg ble lei meg, samtidig var det som jeg endelig fikk faren min tilbake. Det var som å få julenissen og Gud på en gang. Da var det ikke så farlig med alt det andre. «Takk for at jeg fikk deg tilbake. Takk for at du sier at jeg alltid er velkommen, selv om jeg er blitt voksen og selvstendig.» Det fikk jeg sagt. I tide, før det var for sent. Og det jubler i meg, de ordene. At du hørte dem. At de rørte deg. Da kom vi nær hverandre igjen. Og du fikk ønsket meg velkommen. Da forsvant alle årene uten deg. Da løste de seg opp og rommet bare kjærligheten som jeg trodde ikke var der, jeg kjente bare at jeg var glad. For at jeg fikk være stolt av deg. For at du så ut sånn som man egentlig skal se ut, når man er mann. Flott. For at jeg endelig hadde en far, som jeg kunne glede meg over, – jeg tok den følelsen og la over årene uten. Jeg så på NÅ, når jeg har en far, og la dem oppå DA, hvor du ikke var, som var arret. Det ble bare et arr, som jeg vet er der, men som ikke skulle få styre meg lenger. Jeg har det arret, men det kan bare være der. Det gjør ikke noe. Det er som et armbånd, det gjør meg nesten vakker.

Nå er det du som ligger der med armbånd rundt håndleddet, som jeg gjorde da jeg var født. Nå er det deg. På sykehuset. Har de jord her? Har de jord her som vi kommer fra og går tilbake til? De må jo eie mye jord disse sykehusene som tar imot og fører videre så mange mennesker. Jeg ser på hendene til en tegner som tegnet så mange tegninger. Som hadde sine glansdager en gang. Uten meg. Der er sorgen igjen. Men som nå ligger her, med meg. Ved siden av. Ingen andre. Akkurat nå er det ingen andre, bare deg og meg. Du er min. Du er min far og det kan ingen ta fra meg. Du er det også etter at du er død. Min far. Min flotte far som stolt holdt fisken høyt for at den skulle gå klar av bakken. Min stolte far og hobbyfisker. Min vinsmakende far. Æresmedlem og foredragsholder. Russisk historie og orientalske tepper. Du elsket tepper og det har jeg arvet etter deg. Jeg elsker tepper. Feilene de vever inn med vilje fordi bare Gud er perfekt.

«Lille bolla pinnsvin» holder faren sin i hånden og sier farvel. En voksen dame, en liten jente. En liten gutt ligger der som en gammel mann. Syk mann med smerter. Sløret blikk og blek hud. Hun ønsker nesten at det er hun som får holde deg i hånden når det skjer. Hun tror det skjer. Plutselig blir han så stille, hun ser ikke at han puster og han ligger med åpen munn. Men så er det liv der allikevel. En liten bevegelse. Han klemmer hånden hennes. Hun prøver å kjenne etter når det er klart for å si et endelig adjø, men det kommer ikke. Øyeblikket kommer ikke. Det er ikke noe naturlig øyeblikk for et adjø. Det tar tid å dø. Kanskje han friskner til også, ved et mirakel, og så må man gå igjennom alt sammen en gang til. Nei, det finnes ikke noe naturlig øyeblikk for et endelig farvel. Kanskje det ikke finnes noe endelig farvel. Kanskje dette er det endelige beviset. På at døden ikke finnes. At døden ikke er slutten. At døden ikke er noe farvel. Kanskje bortenfor døden er han ikke faren min, bare en venn. En følgesvenn. En følgesvenn som aldri forsvinner.

Jeg må velge. En gang til må jeg velge. Jeg forlater den døende faren og svinger ut på motorveien til min mor. Et annet sykehus. Samtidig. For annen gang på en måned blir de to innlagt samtidig. Etter 40 år uten å være på talefot, sykner de begge to og blir innlagt, på hver sin kant av landet. Hva er oddsen for det? Hva er det som vever mellom disse to, som de ikke vil vite av? Hva er det som ligger bakenfor den synlige historien? Mor, du sa så mye stygt om far. Du påberopte deg retten til å være bitter til verdens ende. Fordi han sviktet barna dine. Han som i dag er den milde. Den milde som ligger igjen alene med sine tynne armer. Han har tilgivelse i seg. Han som det ikke fantes tilgivelse for, han er selv tilgivelsen. Alt er på vrangen nå og allikevel er det rett. Er du også blitt den milde nå, Mor? Overlever du dette, for å bli den milde, du også? Overlever du, så du også skal nå å finne tilgivelse i livet? Jeg må til deg nå. Jeg må dele meg i to. Jeg kan ikke velge, vil ikke velge. Vil ikke stå på dørmatta og velge bort den ene. Vil ikke være med på spillet om hvem som har størst verdi. I dag må jeg være den ansvarlige. Noen må være det. Hvis de ikke var det, så er jeg det nå. Der moren min manglet hjerte, har jeg det. Der faren min manglet ansvar, tar jeg det. Da blir det rett allikevel. Og der jeg er svak og svikter, der står en annen sterk og holder. På sikt. I det store bildet – ser vi at alle feilene er helt riktige. Hjertet rommer alt sammen. Hjertet rommer dere begge. Det er ingen kamp. Det var aldri noen kamp. Ingen seierherrer eller tapere. Visst seirer døden, til slutt, men livet seirer også. Jeg revner og allikevel har jeg aldri vært så hel. 

-Tonje N. Sønsteby, Mai 2014.