Stikkordarkiv: løgner

Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Drømmen om løgnen og tillit til MEG

En natt hadde jeg en drøm hvor jeg fikk besøk av en beskjeden kvinne som ikke gjorde så mye ut av seg, og en mann som gikk rundt og pekte rundt seg, og på meg, og hadde meninger om alt han så. I neste scene ser jeg han stryker hånden over ryggen min. Han finner bunter med lange hår, plutselig har jeg hårklynger her og der med en lengde på rundt 10 cm. Han tar tak i dem og holder dem opp, og da ser jeg dem også. Når jeg stryker hånden over huden for å finne dem igjen, er de ikke der. Han finner sånne hårklynger rundt omkring på meg. Men jeg har da aldri hatt sånne hår? Hvor kom de plutselig fra?! Jeg reiser meg opp og ser på ham. Jeg kjenner at sinnet stiger. Det går gradvis opp for meg at han finner feil på meg som jeg ikke har. Jeg står et øyeblikk og kjenner etter hva det ville gjort med meg, å føle at jeg har disse “feilene”. Det ville gjøre at jeg krøp innover i meg selv. Det ville gjort meg liten. Jeg ville bli en “feilvare”, og etter hvert et “offer”. Hvis jeg trodde på ham. Hvis jeg lot det han sa, få lov å bety noe. Bli en sannhet. Hvis jeg lot hans løgn være sant, da ville jeg bli feil.

Hva så om jeg hadde hatt bunter med lange hår på ryggen!? Ga det ham lov til å si at det var “feil”? At de burde tas vekk? Være grunn til latterliggjøring av meg? Skulle det bety at jeg ble tatt mindre alvorlig, at det jeg sa hadde mindre betydning? Ville det at jeg hadde bunter med lange hår på ryggen gjøre at han hadde makt over meg? Eller det at jeg bare TRODDE jeg hadde bunter av hår på ryggen? Skulle han ha lov til å herske over meg fordi jeg TRODDE han hadde rett i noe som var en løgn? Jeg oppdaget noe stort her. Vi lar oss lure av løgner. Vi tror på andres “sannhet” og sviker oss selv.

Jeg hevet armen og pekte på døra. “Forsvinn ut herfra!” Sa jeg høyt. “Forsvinn! Kom deg ut!” Jeg merket at kraften i min egen stemme steg da jeg gikk mot ham og gjentok “UT!” Han rygget bakover og folrot drømmen min.

Jeg våknet og kjente seier. Seier bor i brystet mitt. Og så tenkte jeg, at om jeg ikke hadde valgt bort den kjærligheten som ville fange og kontrollere, som egentlig ikke var kjærlighet men frykt, for å være alene, for å bli forlatt i universet uelsket og helt uten beskyttelse, men isteden turte å falle, turte å gå ut i det ukjente og la vinden røske i meg, hvis jeg ikke hadde foretatt det valget gang etter gang, så hadde jeg ikke klart å jage den mannen – løgnen – ut av drømmen. Jeg hadde ikke klart å la vær å tro på løgnen. Jeg hadde latt løgnen få patent på sannheten og forrådt meg selv. Jeg kjenner seier i brystet fordi jeg valgte MEG. Fordi jeg valgte å være ærlig mot MEG. Fordi at i det å velge den STORE kjærligheten, den som lever sitt eget liv og flyter fritt i luften som en vind du ikke kan fange, den som ikke trenger å forutse utfallet, den som er fri og større enn du kan romme, i det valget ligger TILLIT. Tillit til MEG. Når jeg har tillit til MEG lever jeg inni den vinden. Den vinden røsker i meg vilt og fritt og noen ganger tror jeg ikke at jeg kan makte det, men jeg er her enda. Jeg står her. Og jeg kjenner at jeg har kraft til å be løgnen forlate livet mitt. Jeg trenger ikke lenger å tro på han som forteller meg løgner fordi han har behov for å manipulere. Fordi han er redd. Fordi det han savner, er den samme frie vinden og ikke den lille, innestengte kjærligheten som aldri får luft, som bare blir en tiger i et altfor lite bur.

 

– Av Tonje Nové (Sønsteby)

(Teksten ble første gang publisert i 2014 på http://www.jonschau.com )