Kategoriarkiv: Nature

Hvorfor er vi så redd ulven?

Vil bare minne om hva som er farligst for mennesker i Norge:

Når det gjelder brå død, er det trafikken. Dernest er det drap begått av andre mennesker. Det farligste for kvinner i så henseende, er menn – partnere.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

De som dreper aller mest i verden, er mennesker. Vi dreper absolutt alt, vi dreper hverandre i milliontall, og vi torturerer.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Våre politikeres beslutninger – og handlingslammelse – er med på å true alt liv på jorda. Selve livsgrunnlaget for oss alle sammen, og livet slik vi kjenner det i dag.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Vi har overforbrukt antibiotika, og muligheten for at bakterieinfeksjoner begynner å ta liv for alvor som det gjorde for 150 år siden er en absolutt overhengende mulighet.

Så hvorfor er vi så redd ulven?

Over 3000 personer dør av hjerneslag i Norge hvert år (tall fra Folkehelseinstituttet). Enda flere dør av hjerte-kar-sykdommer, mens kreft er den aller hyppigste dødsårsaken i Norge.

Ingen er drept av ulv. Så hvorfor er vi så redd den?

Hvorfor er vi mer redd ulv enn elg? Kuer? Flått? Som i motsetning til ulven faktisk har tatt liv…

Det finnes en nettside med statistikk på årsaker til død i Norge.

Der kan man sjekke hvor mange mennesker som er drept av ulv de siste 200 årene. Du finner ingen. På SNO sine nettsider derimot (Rovviltportalen), vil du finne tall på hvor mange ulver som er drept av mennesker. Hvis du leser dette og er en av de som frykter ulven, håper jeg du kjenner etter hvorfor du er det. Er det virkelig grunnlag for å frykte den?

Ulv på Langedrag 2017. Foto: Tonje Nové.

Reklamer

Hvorfor har vi nulltoleranse for ville dyr?

Det er en ting jeg lurer på: Over 100 personer ble drept i trafikken i Norge i 2018. Det er en reduksjon siden året før, og det er man glad for. Men alle vet, og det er en slags allmenn aksept for, at noen dessverre vil omkomme i trafikken i året som kommer også. Men her kommer spørsmålet: Hva hadde skjedd om like mange ble drept av rev? Det hadde blitt fullstendig ramaskrik. Hvorfor er det verre? Hvorfor har vi 0-toleranse overfor ville dyr?

cleo1988
Tonje og Cleo ved Mjøsas bredder 1988

(Bildet viser meg på 80-tallet med en nær slektning av ulven)

Uro

Hei #LeoAjkic. Vet du hva jeg er mest urolig for? Det er hvordan vi mennesker brer oss ut og ødelegger, skog, villmark og dyreliv, vi forbruker, kaster og forurenser. Og profitt prioriteres foran vern av hav, natur og dyreliv. Klimaendringene er en del av dette. Det er så lett å bare fortsette som før, men en dag sier naturen stopp. Legger ved denne tegningen som et bilde på min uro og mitt sinne over hva vi driver med: «Nature allways wins – in the end». (Hesten som symbol på naturen, og legg merke til detaljene nederst). Og helt til sist: Krig og drap føyer seg inn i denne rekken. Menneskets destruktivitet og at den får utfolde seg så fritt som den får, er jeg urolig for. Jeg savner ydmykhet, undring og takknemlighet. Spesielt blant alle i verden som har mer enn de trenger. Og på politisk nivå. Nestekjærlighet tror jeg det heter. Som innbefatter alt liv. Det er som om menneskeheten er i en fase av hormonell pubertet, vi har forlatt barndommens uskyld og raser hemningsløst fram, og har ikke nådd modning og visdom enda. Ser frem til episoden om klima og håper du har med denne uroen i programmet.

DSC09194 (2)B
«Nature allways wins – in the end» – Naturen tar tilbake… Fargeblyant, 48 x 60 cm.

Takknemligheten og nok er nok

Takknemlighet er blitt en bortgjemt følelse i vår kultur. Det er ikke «in» å være fornøyd med lite, vi skal alle jage videre etter mer, gi meg MER. Men når er det nok? Når føler vi at vi kan lene oss tilbake, og være takknemlige for det vi har? At vi er tørre, og varme, og mette? Det snakkes om teknologisk utvikling, men er det ikke mer en innvikling? Vi må ha flere arbeidsplasser, flere boliger, mer olje, økte investeringer, økt velstand – men så var det det, da. På bekostning av hva? Over 70 % av insektene er forsvunnet i løpet av 25 år. Nå vil regjeringen frede hule eiketrær, for å hjelpe insektene. Mens det sprøytes insektmidler over avlingene. Rett ved siden av det hule eiketreet.
Når skal vi lene oss tilbake, puste litt dypere og se sammenhengene? At akkurat nå, så er det kanskje nok? Kjenne litt på luften som berører huden, og la måtehold få plass i livet igjen. Gjenkjenne hverdagens mange små undere, som en vedkubbe som spirer lenge etter at den er hogd – kjenne undring  og gi takknemligheten rom.
Alt som lever ønsker å leve. Og vi mennesker dreper usannsynlig mye. Vi setter drap i system, som ingen annen art på jorden. Men vi kaller det ikke drap, vi sier ekspedere, høste, beskatte, uttak, avlive. Vi er så utrolig redd for døden og enda er det døden vi beskjeftiger oss mest med. Vi føler oss høyt hevet over andre vesener, men likner mest en gresshoppesverm som legger landskapet øde etter oss. Eller en virusinfeksjon som gir jordkloden feber.
Det sies at mange danset mens Titanic sank. Er det det vi gjør? Danser med alle våre duppeditter mens vår eksistens beveger seg mot avgrunnen og jorden forbereder seg på å kvitte seg med oss? Jeg bare spør.
Og når spørsmålet er stilt, hva kan så hver og en av oss gjøre? Kanskje bare tenke at nå er det nok. Kikke litt rundt, opp fra mobiltelefonen og kjenne at det lukter vinter. Eller sommer. Og innse hva det betyr. Hva er det som gjør at det lukter vinter? Høsten har en egen lukt. Preget av bladene som dør. Kanskje vi bare skal gjøre nettopp det – trekke pusten dypt og være fornøyd. Takknemlighet er en undervurdert følelse. Kjenn etter om du fortsatt finner den igjen. Det er den som kan redde verden.

Nature

The snake in a burrow

The beasts on the plains

and the trees on a hillside

I own them.

I am them.

I own you, too.

You are of me.

You are never outside of me.

We are never apart.

You may try to leave me

To rein and conquer me

But when I strike –

When the hurricanes sweep across the land and sea –

Your stuctures shatter.

While the trees

evolved through billions of years

rooted deep in the earth

bend in the storms and endure

Your finances can not save you

Your stock markets are but

your poor illusion

a product of your imagination and greed.

You believe yourself to be the masters

over animals and the earth

lonely in the universe you spin

around yourself

but

Only nature can withstand Nature.

Only the natural will prevail.

I will carry you and I will feed you

I bring you all the joy you need

and heal your wounds.

But as you go against me

I will destroy you

in the end

You will not survive me.

Like death,

when I strike

you will kneel

and be back with me.

I am nature.

«Nature allways wins – in the end»  Fargeblyant, 48 x 60 cm.

Copyright Tonje Nové.