Kategoriarkiv: Livet (og verden)

Takknemligheten og nok er nok

Takknemlighet er blitt en bortgjemt følelse i vår kultur. Det er ikke «in» å være fornøyd med lite, vi skal alle jage videre etter mer, gi meg MER. Men når er det nok? Når føler vi at vi kan lene oss tilbake, og være takknemlige for det vi har? At vi er tørre, og varme, og mette? Det snakkes om teknologisk utvikling, men er det ikke mer en innvikling? Vi må ha flere arbeidsplasser, flere boliger, mer olje, økte investeringer, økt velstand – men så var det det, da. På bekostning av hva? Over 70 % av insektene er forsvunnet i løpet av 25 år. Nå vil regjeringen frede hule eiketrær, for å hjelpe insektene. Mens det sprøytes insektmidler over avlingene. Rett ved siden av det hule eiketreet.
Når skal vi lene oss tilbake, puste litt dypere og se sammenhengene? At akkurat nå, så er det kanskje nok? Kjenne litt på luften som berører huden, og la måtehold få plass i livet igjen. Gjenkjenne hverdagens mange små undere, som en vedkubbe som spirer lenge etter at den er hogd – kjenne undring  og gi takknemligheten rom.
Alt som lever ønsker å leve. Og vi mennesker dreper usannsynlig mye. Vi setter drap i system, som ingen annen art på jorden. Men vi kaller det ikke drap, vi sier ekspedere, høste, beskatte, uttak, avlive. Vi er så utrolig redd for døden og enda er det døden vi beskjeftiger oss mest med. Vi føler oss høyt hevet over andre vesener, men likner mest en gresshoppesverm som legger landskapet øde etter oss. Eller en virusinfeksjon som gir jordkloden feber.
Det sies at mange danset mens Titanic sank. Er det det vi gjør? Danser med alle våre duppeditter mens vår eksistens beveger seg mot avgrunnen og jorden forbereder seg på å kvitte seg med oss? Jeg bare spør.
Og når spørsmålet er stilt, hva kan så hver og en av oss gjøre? Kanskje bare tenke at nå er det nok. Kikke litt rundt, opp fra mobiltelefonen og kjenne at det lukter vinter. Eller sommer. Og innse hva det betyr. Hva er det som gjør at det lukter vinter? Høsten har en egen lukt. Preget av bladene som dør. Kanskje vi bare skal gjøre nettopp det – trekke pusten dypt og være fornøyd. Takknemlighet er en undervurdert følelse. Kjenn etter om du fortsatt finner den igjen. Det er den som kan redde verden.
Reklamer

Da er det håp allikevel?

I de siste dagene har jeg, som mange andre fulgt nyhetsoppdateringene om terroren i Paris. Jeg har lyttet til radioen mens jeg har kjørt bil og hørt kommentarer og uttalelser fra reportere, fagpersoner og spesialister på terror.

En snakket om Stockholmsyndromet, og generelt om gisseltakere at de kunne bli glad i sine gisler hvis de tilbragte lang nok tid sammen. Så lang tid at de fikk begynt å prate. Delt erfaringer og livshistorier. Sett hverandres ansikter. Og om gislene etter hvert trenger mat, drikke og annen form for omsorg, vekkes omsorgsrollen hos gisseltakeren. Da blir det med ett vanskelig å skade gisselet, og han mister sin forhandlingsmulighet. Derfor har gisseltakere begynt å maskere seg, og dekke til ansiktene til gislene. For å unngå å vekke omsorgsfølelser.

For å unngå å kjenne på det menneskelige i seg, tenker jeg da. Han er altså fortsatt et menneske. Han er altså fortsatt god, på bunnen. Så like er vi altså, vi mennesker. Vi er menneskelige. Vi er empatiske og har evnen til å elske. Selv de verste jævler er menneskelige, ser det ut til. På bunnen.

Det ble videre belyst hvordan det ikke er religion, men ideologi som forårsaker, og for voldsutøveren forsvarer, bruk av vold og terror; og at ideologien slår sprekker når f.eks. en gisseltaker begynner å merke sine basale behov – sult, mangel på søvn, tørste… Etter tredje døgnet uten søvn taper ideologien for menneskelige, grunnleggende behov. Det basale veier tyngst. Det menneskelige i terroristen vender tilbake…

Denne informasjonen får en til å tenke. Og jeg håper, at det får enhver til å tenke større enn den delen av oss som gjerne slenger om seg med raske slutninger, lettvinte fordømmelser og økt likegyldighet eller hat overfor et fiendebilde. Type «vi mot dem» holdninger. For det er nettopp en slik holdning som fører til vold, terror og krig! «Jeg har rett og du tar feil, så nå utraderer jeg deg så alle tenker som meg»…

Vi lever i en tilspisset tid. Man rekker ikke å fordøye det ene før noe nytt skjer, og det er lett å bli lamslått.  Det er nettopp nå viktig å holde både to og tre tanker i hodet på en gang. Så lenge vi holder på med skittkasting og hevn vil volden ikke ta slutt. Eller så lenge vi tror noen andre er mindre værdt enn oss selv.

Når en jævel med maskingevær kan bli glad i sitt gissel, da er det jo fortsatt håp for menneskeheten. Er det ikke? Så la oss klamre oss til dette håpet, og begynne med oss selv. Med våre kommentarer. Våre tanker. Hva vi velger å legge vekt på, og dele med verden.

Hva vil DU bidra med i menneskeheten, i historien? Mer skittkasting og hat? Mer likegyldighet? Mer besin på bålet av hevn,  vold og drap? Eller synes du det er på tide at barn i hele verden får leve og vokse opp i trygghet? At vi vet at også naboen kan le og smile? Hvor er det beste stedet å begynne? Hva med litt ydmykhet – overfor LIVET?

Kjære medmenneske, våkn opp til noe større inni deg, større enn troen og ideologien din, større enn din fordømmelse og angst. Vær den du innerst inne er, et medmenneske! Vær glad du lever, og la andre få være glad fordi de lever! Og gjør verden den tjeneste, at du begynner her nå, under din egen hud. Verden trenger din raushet, din glede, din latter og kjærlighet. Ditt håp, din vilje og omsorg. Ja, din medmenneskelighet. Og la den smitte!

Tiden vi lever i

Hva skal man tenke om den tiden vi lever i. Grådighet uten grenser, ubegripelig terror. Og juleshopping. Ytterligheter uten sidestykke. Mon tro om vi er kommet til tiden Rudolf Steiner skrev om – alles kamp mot alle. Nå gjelder det å møte hverandre med et åpent hjerte. Vannmannens tidsalder gjør at alt det skjulte nå kommer for en dag. Globalt så vel som personlig. Det ser vi jo tegn på. Så selv om det er lett å føle avmakt, legger jeg mitt håp i at universet gjenskaper balansen og at mennesker må komme til fornuft. Huske at vi alle har det felles at vi har rødt blod og deler en liten klode midt i et uendelig univers. At vi er avhengige av hverandre. Av naturen. Av at jorden holdes frisk. Vi kan ikke leve av asfalt og penger og granater og kuler. Eller av å drepe barn. Av å utnytte naturen og hverandre. Av å ignorere problemene. Vi kan bare leve av å ta vare på. Pleie, stelle og ta vare på. Ikke for å tjene penger, men fordi vi trenger hverandre.

Når universet synger

Å høre farger og se musikk – synestesi, kaller de det.

Å spise mil og be med føttene – pilegrim, kaller de det.

Å lese tegnene og høre universet synger – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tørre selv om det er skummelt – modig, kaller de det.

Å si det selv om de ikke vil høre – opprørsk, kaller de det.

Å følge hjertet som hvisker – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å spille munnharpe i skogen, mens fuglene lytter – rar, kaller de det.

Å kaste puter og hoppe i høyet – leken, sier de.

Å oppdage det, ville det, og gjøre det – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

Å tro det beste og begynne på nytt – naiv, kaller de det.

Å se det enkelt, som det er bak fasaden – barnlig, kaller de det.

Å være ærlig med hvem jeg er – levende, kaller jeg det.

Levende.

 

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

Hvor er verden på vei hen? 4 uker uten medier

I fire uker var jeg uten TV, uten radio og internett. Ingen aviser. Ingen dårlige nyheter. Bare omgivelsene mine, naturen og dyrene. Solen sto opp og  gikk ned. Gresset og blomstene vaiet stille. Hver dag bare dette, som er her. Stille og fredelig. Himmelen og skyene. Flyte ut og inn i takt med min egen rytme og naturen og omgivelsene rundt. Barnelatter bak trærne, og naboene som stakk innom. Etter hvert kjente jeg at jeg har gått med knuter innvendig som jeg ikke visste at jeg hadde, fordi de alltid er der. Tre uker tok det før de slapp, og jeg kjente at alle organene la seg på plass der de skulle være. Som da jeg var liten, oppdaget jeg. lykkelig uvitende om verdens kaos og kontroll. Det var en ny oppdagelse å kjenne på denne naturlige freden innvendig, og innse hva verdensnyhetene og mediene gjør med meg til daglig. Hvordan knuter oppstår og gjør at organene liksom kjennes vridde. Hvordan hele jeg blir en annen, enn det jeg egentlig er når jeg får lov å være meg, i  min egen rytme samstemt med naturen rundt. Livet byr også på det som er godt og vakkert. Det var uendelig godt å oppleve det igjen.

I dag har jeg vært på nett og lest nyheter for første gang på lenge. Og jeg ser det er det samme som sist – krig, vold, ulykker og dyremishandling. Det er det nyhetene består av. I dag også, som for 4 uker siden. En politimann som sier det er nytt for ham at vold mot dyr ofte utvikler seg til vold mot mennesker. Hvordan kan det være nytt for ham, som har vold og kriminalitet som sitt fagområde, når jeg har visst det i mange år? Hvem er jeg til å vite og ha kunnskap om det, og ikke han? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det selv mens jeg sover.

Så leser jeg videre: Hvert år blir omlag tusen kvinner ofre for syreangrep i India, som er rangert som et av de farligste landene i verden å være født som kvinne. Jentebarn blir drept fordi fattige familier ikke har råd til medgiften, og vold og drap er nærmest legitimt. Og så lurer jeg, – trengs ikke kvinner? Hvordan kan et samfunn opprettholdes uten kvinner? Når landsby etter landsby tømmes for kvinner, da sitter mennene igjen med apatisk blikk og timeglasset renner ut. Snart er landsbyen tom. Jeg har sett det blikket og glemmer det aldri. En gjeng unge menn hang rundt utenfor huset til en av dem og fant ingen mening med livet lenger. Ja, det var jo et spennende resultat av en dødsdømt tradisjon. Og jeg lurer, lurer så jeg kjenner det langt inn i knoklene.

Og så er det Gaza da. Atter en gang. En nyhetsreportasje om situasjonen fra 2009 kunne vært fra i dag, situasjonen er akkurat den samme. Bombing av sykehus, skoler og sivile. Hvem, hvem i all verden har glede av krigen på Gazastripen, eller krig i det hele tatt? De som produserer og selger våpen? De som er redd for å miste jord? Miste kontroll? Mer enn 1960 Palestinere drept og 67 Israelere leser jeg i dag. Det vil si at det går omtrent 29 Palestinere på hver Israeler. Men Israel får det meste av støtten, ihverfall fra USA og Norge. Hvis ikke er man antisemitt. Jeg kan ikke støtte dem. Jeg kan ikke støtte noen som dreper så brutalt. Jeg er bare et stort spørsmålstegn. Jeg kjenner at organene knyter seg igjen.

Selv maur har rett til å leve. Og når jeg først er inne på dyr – i Gaza zoo sitter de apatisk og sulter blandt døde skrotter. Bare dyr, -ikke så farlig. Palestinere, er de også «bare dyr»? Og kvinner i India, «bare dyr» de også? Er vold mot dyr, kvinner og «fienden» i en krig like lite kriminelt som når noen går inn i skogen og krafser rudt i en maurtue med en pinne? Hvordan, og når, skal barna som vokser opp, de potensielle voldsutøverne, lære at maur har livets rett? Hvem er disse unge som begynner med å torturere katter, som blir til disse mennene, ja, for det er for det meste menn, som har så mye vold i seg at kvinner og andre mennesker ikke er mer værdt enn maur i en maurtue?

Kjære dere som står for krigen i Gaza, i Syria, i Afghanistan og all denne volden – kan dere stå fram og si «Ja, jeg er ansvarlig for dette, jeg tar på meg ansvaret». Kan dere det? Hva ser dere, når dere ser i speilet? Hvordan er nattesøvnen? Jeg bare lurer. Og hvis sinnet er så sykt, at dere er stolte av det dere gjør, hvor skal vi i en så korruptert verden begynne helbredelsen?

Og så tenker jeg – hvordan ville det være om alle tar ansvar for det de selv gjør, og ikke skyver det over på andre, på en sak, på gamle skrifter og overtro, på Gud. Men bærer det selv?

Hvordan ville det være om alle de grådige, de rikeste familiene som Rockefeller og Rothschild som sitter og trekker i alle trådene, om direktørene i Monsanto med alle sine sprøytemidler og genmanipulerte vekster, sitt ønske om kontroll over alle såfrø, Nestlé som jobber for å kjøpe opp alle vannrettigheter i verden og selge på flasker, om alle oljeselskapene og deres ønske om kontroll over tilgjengelig energi og utnytting av naturressurser, og medisinalindustrien, om de ble gjennomskuet, om de ble sett, om nettet de har spunnet ble oppdaget og dratt vekk under føttene deres, om vi melder oss ut av spillet de har lagt opp for oss, og de står der med bare sine egne to hender og ikke noe annet, hva skjer da?

Når det ikke er grunnlag for krig lenger.

Når skjer det? Jeg bare lurer. Jeg lurer så jeg kjenner det mens jeg sover. Jeg lever i en verden som gjør meg syk. Og jeg er ikke alene om det. Er det sånn det skal være? Kan vi tillate at det skjer?

SAMSUNG

Verden byr også på det som er godt og vakkert. På bildet: Ida Nove Cannon og "Issi".

Hvordan er det mulig å være en Gud

Hvordan er det mulig å være en Gud, og samtidig bare et menneske? Hva gjør man med denne kunnskapen når den er glemt. Når det ikke er plass i verden til å være enestående stor. I hjertet. Når godhet blir mistrodd. Når frykten for det å mangle blir dyrket. Når man blir latterliggjort av å huske. Når man tvinges til å stå alene, mens alene er en illusjon og man vet det. Når det å vite ikke hjelper. Når det å huske blir mer ensomt enn å glemme. Hva gjør man da?

Da er naturen der. Dyrene er der. Det er bare en vei å gå, innover. Naturen lytter. Dyrene lytter. De vet det. De vet at du vet, når du vet. Barna også. Og de jubler.

Men hva hvis jeg selv ikke hører, hva hvis jeg velger å glemme, kan man det, kan man glemme etter å ha husket? Hva hvis jeg velger TV, elektroniske gadgets og fine klær, ukeblad og storbyferie. Hvis jeg snur ryggen til og later som jeg ikke vet. Later som jeg tror på politikerene, at det alltid må være krig i verden og at oljeutvinning i Lofoten er helt ok. Hvis jeg later som at alt er bra og jeg ikke trenger å huske, ikke trenger å ta ansvar. Blir jeg lykkelig da? Hva gjør naturen hvis jeg snur ryggen til. Hvis jeg velger å glemme, hva gjør dyrene da. Vil barna tilgi meg det?

 

~ * ~

 

Illustrasjonsfoto: Anja Sønsteby, http://www.valhallfoto.no

Barnets bønn

I dag ser jeg at jeg ville ikke bytte bort indre rikdommer mot ytre. Ikke noen gang. All verdens rikdommer blekner og er ingen ting i forhold til hvilken betydning ærlighet, ekthet og åpenhet har. Kjærligheten. Til Livet. Å bare være her jeg er akkurat nå. Sitte med et barn på fanget og bare kjenne etter, hva inviterer dette øyeblikket til? Hvilken gave venter på å åpnes akkurat her, nå? Sitte ved vannkanten med en hund ved siden av og kjenne fellesskap uten tilgjorthet. Å leve fri for tillært kunstighet. Jeg lever et liv hvor jeg får lov å være meg og jeg er umåtelig takknemlig for det. Jeg har akkurat nok ytre rikdom til at jeg ikke mangler noe vesentlig. Jeg er av de få priviligerte i verdenssammenheng. Og jeg har et stort ansvar, for å holde stien min ren og rydde hos meg selv, heller enn å peke på søpla hos andre. Vi har alle en ryddejobb å gjøre. Verden skriker etter det. Barna, de urettferdig behandlede, de uheldige. De sårede og skadde. De trenger at vi stopper opp og ser. Hviler. Kjenner etter. Vi kommer ikke lenger i fellesskapet enn de som kommer kortest. Vi får det ikke ryddigere av å peke på andres rot. Vi må alle ta tak i det som er her, akkurat nå. Og det begynner alltid med oss selv.

~ * ~

Finnes det en barndom uten arr? Hva med deg? Hva med dine arr når du får barn, vil du føre dem videre?

Barnets bønn lyder stadig: Ikke svik meg. Ikke unnlat å gjøre det du har sagt at du skal gjøre. Ikke glem eller kom for sent. Ikke prioriter jobben eller din egen angst. Følg opp det du har sagt og lovet. Dine handlinger setter spor dypere enn du aner og danner grunnlaget for neste generasjon igjen. Det fortsetter og fortsetter. Så vær heller den som bryter kjeden. Ta deg tid. Du får aldri tiden tilbake, eller en ny sjanse. Du har bare akkurat nå å være ansvarlig på. I morgen er det for sent.

Se på barna dine. Hva er det de egentlig trenger? Hva er det de egentlig ønsker seg, om ikke din tid og oppmerksomhet? Hva skal de med slalomski, ipad og ny jakke hvis du ikke er der? Hvis du haster og er sur fordi du gnages av stress og dårlig samvittighet? Hva er det du stresser for? Hva er det du absolutt må? Når barnet ditt gråter i barnehagen og ikke vil slippe deg, når du skal gå. Hva er viktigere enn å sette seg ned og være der, til barnet ditt klarer å slippe? Hva er viktigere enn det? Hva er viktigere enn den tiden du har, sammen med barnet ditt, og den muligheten du har for å gi tilhørighet, støtte, trygghet, en mulighet du kanskje bare har akkurat nå? Og hvis du heller tenker på jobben, at du har dårlig tid, at dette må vi ta senere, så kan du miste noe du aldri får tilbake. Litt og litt. En teskje av gangen, til det en dag ikke er mer tillit igjen. Og selv om det ikke var din hensikt, må barnet ditt slite med det resten av livet. Vil du det? Er jobben din værdt det? Er stresset ditt værdt det? Er angsten din for ikke å være god nok, virkelig værdt det? Eller vil du være den som bryter kjeden nå, og tar deg tid? Vil du være den som gjør hele forskjellen for fremtiden, akkurat NÅ?

Det er akkurat NÅ det gjelder. Det er akkurat NÅ du kan bestemme deg og endre alt. Det er ingen ting som stopper deg, egentlig. Annet enn deg selv. Glem alle unnskyldninger. Dårlig samvittighet hjelper ingen. Når det kommer til stykke er alle unnskyldninger vås. Jeg vet det. Du vet det. Barna ser på deg, og vet det. Det er min bønn fra barndommen og fra alle barn akkurat nå. Ta deg tid. Vær tilstede. Begynn.

Nå.

Når du en dag ligger for døden og ser tilbake, vil du juble over alle de gangene du tok deg tid.

 (Illustrasjonsfoto av Anja Sønsteby,  http://www.valhallfoto.no )