Kategoriarkiv: Døden (men mest Livet!)

Det er skummelt å leve

Hvor mye skal jeg frykte – Hvor mye kjærlighet tåler jeg å miste?

Det er skummelt å leve. Det er som å gå ut i et svart tjern om natten, for første gang. Hver dag. Du aner ikke hva som er der. Hva som venter, om det er her du vil møte døden. Det er skummelt å gå innover i livet, som din egen skjebnes gallionsfigur. Forrest i baugen, helt forrest i ditt eget liv, ubeskyttet og eksponert for alt som kommer. Du kjenner ikke historien enda. Du er spissen på kula som skyter inn i fremtiden. Det er hjertet som treffer først, hendelser i din egen skjebne foran deg. Det gjør ofte vondt når noe treffer.

Er det en skjebne som venter, eller blir den til etter hvert? Hvem vet noe helt sikkert om dette? Hvis du kunne fly høyt over ditt eget liv og se ned på det, ville det å vite gjøre livet mindre truende, mindre vondt? Hvis du visste at du hadde mange år igjen, ville du føle deg tryggere da? Valgt annerledes? Eller hvis du så at du står rett foran slutten. Hvis du så deg selv møte døden når du la på svøm i natten. Eller at stormen ville rive gallionsfiguren fra baugen. Eller at kula ville treffe en venn. At du skader en annen.  At det venter deg smerte før du endelig dør der lengst foran i ditt eget liv. Hvis du flyr over livet ditt og ser det selv, så du vet hva som kommer – vil du føle deg mer trygg da?

Når jeg kjenner på alt det som kan såre og true meg i livet, da merker jeg at jeg trenger å skyve det vekk. Beskytte meg mot det. Så bruker jeg krefter på å late som det går an å beskytte seg. Jeg ble såret allerede som liten, da jeg ikke hadde noe forsvar enda. Da jeg var helt åpen for verden og tok alt inn. Men så sluttet jeg med det. Begynte å bygge forsvar. Nå skal ingen få såre meg mer, tenkte jeg. Ikke skuffe eller svikte meg.  Jeg skyr unna når jeg merker det kommer. Bygger murer, skiller mellom deg og meg. Vi og de andre. Slik prøver jeg å unngå det som truer. Unngå å være i livet, unngå å være forrest i baugen på mitt eget liv. Unngå at hjertet sitter foran på kulespissen. Unngå at livet er rått og nakent. Jeg prøver heller å være forutseende, kanskje jeg kan gå rundt det svarte tjernet? Eller bare late som jeg svømmer? Jeg blir avhengig av sikkerhetsnett og rutiner. Legger dem utenpå, så jeg slipper å kjenne, og tror jeg er trygg. Jeg blir nummen. Gjør som andre. Følger på. Unngår å kaste meg ut i det. I morgen, sier jeg. I morgen skal jeg gjøre det. Eller når jeg har tjent meg opp nok penger. Når jeg har nok venner. Nok tid. Nok forsikringer. Eller når det blir «nødvendig», en dag. Når den dagen kommer, da skal jeg begynne å leve igjen. Da skal jeg tørre. For jeg kjenner lengselen. Lengselen etter det ekte, utilslørte, levende livet.

Jeg ser meg rundt. Hvordan mennesker går omkring og unngår å kjenne på livet og hverandre.  Vi går inni bomullen vår, vår lille boble, og unngår å møtes på ordentlig. Vi hører ikke helt, ser ikke alt. Vi kjenner ikke etter savnet lenger, savnet etter det levende livet som vil erfares og leves. Vi legger lokk på det. Gjemmer det i mørket. Der nedi tjernet, hvor vi ikke tør å dykke. Vi drikker. Vi ser TV. Vi kjøper masse ting. Og slik blir vi ensomme, innvendig. For sammen med det levende livet begraver vi også oss selv. Den levende, glade ungen vi en gang var, åpen for alt som livet bringer.

Men så en dag, helt plutselig, faller jeg kanskje uti. Jeg mister en jeg er avhengig av. Noen dytter meg. Eller jeg bare rett og slett snubler. Sklir.  Teppet blir revet bort under føttene mine. Fundamentet forsvinner. Jeg faller uti dypet, og da er det for sent. Da ligger jeg der, og kaver. Midt i det svarte tjernet, midt i det livsfarlige livet. Jeg fikk aldri øvd, bare latet som jeg levde. Latet som jeg svømte. Latet som jeg kunne. Men jeg skjønner det nå, når jeg ligger her, at det er først nå jeg kjenner det på kroppen, kjenner vannet. Kjenner livet omslutter meg på alle kanter. Så virkelig, så ekte! Så rått. Jeg roper. Jeg kaver. Jeg dukker under, klarer ikke svømme. Svelger vann. Livet tett på, både rundt meg og på innsiden. Jeg dør, tror jeg da. Jeg dør helt sikkert nå.

Er det for sent å velge da? For sent å velge mellom redsel og aksept? Eller kan jeg fortsatt lære å svømme? Kan jeg fortsatt lære å leve, når jeg dør? Når det er for sent? Når kan jeg, midt i livet, «øve» på å leve? Når tør jeg å begynne? Er det ikke det som kommer til å ta knekken på meg til syvende og sist, – å leve, mener jeg? Å være gallionsfiguren, som  tar imot stormene foran i baugen? Å være meg, og gå min egen skjebne i møte, legge på svøm uansett hva… Når tør jeg det? Hva skal få meg til å slippe kontrollen, trosse frykten og bare kaste meg uti, FØR jeg faller uti ved et uhell? Rett og slett  bare legge på svøm, uten at noe plutselig skjedde, uten at noe tvang meg? Hvordan skal jeg klare å gå mine egne veier uten velsignelse fra noen, bare fordi jeg selv føler en dragning til det? Hvordan skal jeg klare å trosse alle advarsler og gjøre noe ingen andre rundt meg gjør, og føle meg trygg ved det valget jeg tar, og stole på det? Helt av meg selv, helt alene?

Langt, langt inne, nederst på dypet, kjenner jeg en jubel stiger. Endelig. Endelig trenger jeg ikke skyve det foran meg lenger. Endelig kan jeg bare gi slipp.

Og når jeg våkner igjen, er jeg ikke dø. Jeg er bare enda mer levende.

Det er natt. Jeg vil ikke vente til jeg faller uti, jeg vil velge det selv. Jeg bestemmer meg. Lengselen etter livet overdøver frykten og alle advarslene. Jeg legger normene og dogmene fra meg ved vannkanten og lar meg senke ned i tjernet, mørkt i augustnatten men oppvarmet fra solen. Jeg sparker fra med foten. Kjenner vannet omslutter meg. Det strømmer mellom fingrene når jeg legger på svøm. Når det er første gangen, da vet jeg ikke om det går an, om jeg flyter eller synker, om det kommer noe fra dypet og trekker meg ned. Men jeg svømmer. Jeg svømmer fritt, blir modigere og dykker opp og ned; og hvis jeg skulle holde på å drukne, kanskje noen rekker meg hånden og trekker meg opp? Jeg vet det ikke. Jeg kjenner ikke været i morgen. Jeg vet ikke om stormer er på vei. Men jeg svømmer.

Det er som å bli født en gang til. Jeg kan ikke la være, jeg må det bare. Og jeg gjør det, i tillit.

Når jeg tør, når jeg velger tilliten istedenfor frykten og lar nysgjerrigheten drive meg, lar lysten til å oppleve vinne, lar lengselen etter å kjenne på livet seire, da er jeg kanskje redd, men allikevel frydefull. Jeg velger å møte det som kommer. Uansett hva det er. Det er jo det som er livet. Det kan ikke øves, det kan bare leves. Og jeg velger å leve. Jeg velger å elske det som er. Kanskje er nettopp det, det eneste som kan gjøre meg trygg – at jeg elsker det som kommer. Det som er. Kanskje er det bare det, som lar meg nyte vannet mellom fingrene. Mot huden. Det varme øverste laget og det kjølige lenger ned. Når jeg slutter å bevege armene og lar kroppen synke litt, kjenner jeg nye lag av vann som solen ikke har varmet opp. Jeg opplever tjernet. Jeg kjenne livet strømme. Tett på og gjennom meg. Som det er, levende og virkelig. Ingen ting imellom. Det er jo jeg som ER livet, når jeg lever.
Kanskje møter jeg døden nettopp nå. Kanskje var livet mitt bare så kort. Kanskje skulle jeg bare hit. Det var tjernet og meg. Og det er nok. Kanskje er bildene og forventningene til morgendagen bare det, – forventinger, men ikke virkelighet. Kanskje er bare dette virkelig. Bare dette, at jeg svømmer i det mørke tjernet akkurat nå. Bare dette, at jeg møter døden nå. Eller lidelse. At jeg dør i frykt. At jeg drukner. Kanskje var det hele poenget, å oppleve det. Å dø i det svarte tjernet en varm augustnatt. Kan jeg elske også det? Kan jeg legge på svøm selv om jeg vet at dette er slutten, fordi jeg også elsker slutten? Kan jeg legge på svøm uansett, villig til å møte alt, fordi jeg elsker alt som møter meg, uansett hva det er? Kan jeg det? Er ikke det, det eneste som kan gjøre meg fryktløs i livet? At jeg elsker det som kommer, uansett hva det er? Fordi det å kjenne på livet, det er å leve. Det er å være levende.

Kanskje et sted i meg elsker jeg bare. Å oppleve dette. Kaste meg ut i det og se hvor mye jeg tåler. Hvor mye jeg kan klare. Kjenne vinden røske i meg mens master knekker og tau ryker. Hvor mye kan jeg stå imot? Hvor mye kan jeg revne, før jeg dør av det? Hvor mye kan jeg elske også det. Hvor mye kan jeg frykte. Hvor stor kan jeg la frykten bli, og hvor mye kjærlighet kan jeg tåle å miste?

Hvis jeg unngår å kjenne på livet, fordi jeg er redd for hva det kan gjøre med meg, hvordan vil det da være å dø? Når den dagen en gang kommer og jeg vet at det var hit jeg kom – helt hit. Jeg hadde egentlig ikke trengt å frykte noe, for alt førte hit, og veiene var lange. Eller korte. Men de var der, og frykten hindret meg i å nyte dem. Frykten hindret meg i å leve, i å legge på svøm. Vil jeg være fornøyd med det? Vil jeg føle meg mett på livet, på hendelser og opplevelser, hvis jeg gjorde alt for å unngå å oppleve dem? For å unngå å komme hit, til døden? Unngå å leve av frykt for å dø. År etter år. Bortkastet tid. Bortkastet liv. For døden kommer uansett. Og når den kommer, er livet størst. Og jeg vil ikke vente helt til da med å oppdage det, vil jeg vel?

Nei, jeg vil leve. Nå. Med alt som hører med. Smerte, sorg, frustrasjon, glede, latter, skyld, svik, skuffelse – det er der alt sammen. Det er i livet vi kan oppleve det. Og så blir jeg sliten, og må hvile litt bare. Samle krefter for å møte livet igjen. Det er også livet. Å være utslitt. Og så en dag er jeg igjen klar – for å stå foran i livet og møte skjebnen som gallionsfiguren møter stormene, gjennom tåke og over stille hav. Klar til igjen å legge på svøm en augustnatt og møte det som venter meg. Synke ned i kjølig tjern og høre fisken vake. Kanskje drukne. Kanskje var det i dag, kanskje var dette dagen. En vakker augustnatt. Hit førte skjebnen meg. Jeg kan elske det. Jeg kan romme det om det skjer. Men kanskje skjer det ikke i natt, kanskje har jeg 20 år til med  spennende netter og hærlige stormer og deilig sol. 20 år til med nye, ukjente muligheter. Vil jeg flykte fra dem, eller gå dem i møte?
Det er MITT valg.
Kanskje har jeg bare i natt. Ingen flere netter, bare denne. Vil jeg da virkelig kaste den bort ved å gjøre meg nummen overfor den, fordi jeg frykter den? Fortjener min siste natt ikke hele min oppmerksomhet, alle mine sanser, hele mitt hjerte? Skal jeg ikke da kaste meg inn i den, og leve den for alt den er værdt? Og jeg vet jo ikke, hver natt vet jeg ikke – om det er den siste. Jeg vet at en natt er den siste. Bare ikke hvilken. Det kan være denne. Og når jeg kjenner etter det, da kjenner jeg at denne natten er umåtelig verdifull. Jeg vil ikke spare meg. Jeg vil ikke frykte eller unngå den av redsel for hva den kan bringe. Jeg vil gå inn i den som den store natten, den største natten av dem alle. Natten da jeg er tettest på livet, fordi jeg ser hvor verdifullt det er.

Reklamer

Barnets bønn

I dag ser jeg at jeg ville ikke bytte bort indre rikdommer mot ytre. Ikke noen gang. All verdens rikdommer blekner og er ingen ting i forhold til hvilken betydning ærlighet, ekthet og åpenhet har. Kjærligheten. Til Livet. Å bare være her jeg er akkurat nå. Sitte med et barn på fanget og bare kjenne etter, hva inviterer dette øyeblikket til? Hvilken gave venter på å åpnes akkurat her, nå? Sitte ved vannkanten med en hund ved siden av og kjenne fellesskap uten tilgjorthet. Å leve fri for tillært kunstighet. Jeg lever et liv hvor jeg får lov å være meg og jeg er umåtelig takknemlig for det. Jeg har akkurat nok ytre rikdom til at jeg ikke mangler noe vesentlig. Jeg er av de få priviligerte i verdenssammenheng. Og jeg har et stort ansvar, for å holde stien min ren og rydde hos meg selv, heller enn å peke på søpla hos andre. Vi har alle en ryddejobb å gjøre. Verden skriker etter det. Barna, de urettferdig behandlede, de uheldige. De sårede og skadde. De trenger at vi stopper opp og ser. Hviler. Kjenner etter. Vi kommer ikke lenger i fellesskapet enn de som kommer kortest. Vi får det ikke ryddigere av å peke på andres rot. Vi må alle ta tak i det som er her, akkurat nå. Og det begynner alltid med oss selv.

~ * ~

Finnes det en barndom uten arr? Hva med deg? Hva med dine arr når du får barn, vil du føre dem videre?

Barnets bønn lyder stadig: Ikke svik meg. Ikke unnlat å gjøre det du har sagt at du skal gjøre. Ikke glem eller kom for sent. Ikke prioriter jobben eller din egen angst. Følg opp det du har sagt og lovet. Dine handlinger setter spor dypere enn du aner og danner grunnlaget for neste generasjon igjen. Det fortsetter og fortsetter. Så vær heller den som bryter kjeden. Ta deg tid. Du får aldri tiden tilbake, eller en ny sjanse. Du har bare akkurat nå å være ansvarlig på. I morgen er det for sent.

Se på barna dine. Hva er det de egentlig trenger? Hva er det de egentlig ønsker seg, om ikke din tid og oppmerksomhet? Hva skal de med slalomski, ipad og ny jakke hvis du ikke er der? Hvis du haster og er sur fordi du gnages av stress og dårlig samvittighet? Hva er det du stresser for? Hva er det du absolutt må? Når barnet ditt gråter i barnehagen og ikke vil slippe deg, når du skal gå. Hva er viktigere enn å sette seg ned og være der, til barnet ditt klarer å slippe? Hva er viktigere enn det? Hva er viktigere enn den tiden du har, sammen med barnet ditt, og den muligheten du har for å gi tilhørighet, støtte, trygghet, en mulighet du kanskje bare har akkurat nå? Og hvis du heller tenker på jobben, at du har dårlig tid, at dette må vi ta senere, så kan du miste noe du aldri får tilbake. Litt og litt. En teskje av gangen, til det en dag ikke er mer tillit igjen. Og selv om det ikke var din hensikt, må barnet ditt slite med det resten av livet. Vil du det? Er jobben din værdt det? Er stresset ditt værdt det? Er angsten din for ikke å være god nok, virkelig værdt det? Eller vil du være den som bryter kjeden nå, og tar deg tid? Vil du være den som gjør hele forskjellen for fremtiden, akkurat NÅ?

Det er akkurat NÅ det gjelder. Det er akkurat NÅ du kan bestemme deg og endre alt. Det er ingen ting som stopper deg, egentlig. Annet enn deg selv. Glem alle unnskyldninger. Dårlig samvittighet hjelper ingen. Når det kommer til stykke er alle unnskyldninger vås. Jeg vet det. Du vet det. Barna ser på deg, og vet det. Det er min bønn fra barndommen og fra alle barn akkurat nå. Ta deg tid. Vær tilstede. Begynn.

Nå.

Når du en dag ligger for døden og ser tilbake, vil du juble over alle de gangene du tok deg tid.

 (Illustrasjonsfoto av Anja Sønsteby,  http://www.valhallfoto.no )

Når livet ebber ut

Når livet ebber ut. Hva var det å være redd for fram til da. Hele livet gikk vi og var redde for å leve. For å synes. For å stikke oss ut, for å være den vi var født til å være. Og så kommer den dagen da man ligger der. I en sykeseng. Med smerter, eller uten, og vet at det er, eller kanskje bare ønsker at det skal være, over.
Vi var redde for å leve og så visste vi ikke at livet ville vare helt til nå. Helt til nå skulle vi leve, skulle vi ha muligheten til å uttrykke oss. Føle på livet og alle smertene og alle nytelsene. Vi var så usikre, hele veien, på hvor veien skulle gå. Og så gikk den hit. Vi var redde for å gå feil. Og så var det ingen vei som kunne gå feil, for det var alltid bare veien hit. Uansett. Hele veien var livet. Livet forlot aldri veien. Livet forlater ingen veier, noen gang. Alle veiene jeg ville gått, som jeg gikk eller ikke gikk – ville ført hit. Til dette øyeblikket. Og nå skjønner jeg det kanskje, når jeg ligger her. Men nå ebber livet ut. Nå går alle stille ut og kommer tilbake med røde øyne. Sorgen. Sorgen de alle kjenner er over det de føler at skulle vært, men som aldri ble. Det er den største sorgen. Det som ikke ble. Det som de så for seg at de ville, men som de ikke fikk oppleve. Vi sparte. Alle sammen sparte vi på noe, på uttrykk, på ordene, på kjærligheten. Men hva sparte vi til? Sparte vi det til den store dagen? Den dagen da alt skulle sies og fanfarene skulle høres?
Det er denne dagen. I dag lyder fanfarene. I dag slipper vi det løs. Tårene, kjærligheten, latteren. Oss selv. I dag gir vi slipp på oss selv. I dag faller maskene. Foran sengen, tynne armer på hvitt dynetrekk. Åpen munn og blek hud. Når livet ebber ut. Da kommer det. Da åpner de munnen alle. Hjertene. Ingen ting å spare til lenger, det er for sent. For sent å gå tilbake. Det er bare nå. Det var det alltid, det var altid bare nå. Kanskje visste vi det, egentlig, men glemte det, glemte at det var en sparekonto helt uten renter. Men nå, nå husker vi det. Nå husker vi at det ikke er noe å være redd for. Uansett kommer vi hit. Alle. En dag. Og da er det godt å ligge med åpen munn og kjenne, at ja, du gjorde det. Du levde. Du viste deg frem, hvem du var. Og at alle som fikk møte deg, fikk oppleve DEG.

~En hyllest på dødssengen til min far, Kristiansand 30 april 2014 kl. 21.00

Det kommer mer…

 

~ Av Tonje Nové Sønsteby

Lys levende møtte jeg plutselig døden

En morgen da jeg akkurat hadde våknet og slo opp øynene, var det noe rart der. Det var helt tydelig og nært og stille. Det hadde en sånn stillhet som var full av lyd. Jeg reiste meg opp på sengekanten, for å kjenne etter hva det var og prøve å orientere meg. Da så jeg meg selv rett i ansiktet. Lyden av meg. Stillheten av meg. En sånn talende stillhet som inneholdt alt, uten en lyd. Det var mitt ansikt som var der, uten at jeg ordentlig så det, smaken av meg, lyden av meg, det bare sto der rett foran meg. Helt inntil. Stille, klart og tydelig og helt absolutt. Som et speilbilde nesten, men av en helt annen karakter. Jeg satt der og prøvde å sanse hva det var.
Etter hvert gikk det langsomt opp for meg. Døden. Den merkelige og absolutte slutten. Som jeg alltid har skjøvet fremover og sett på som litt fjern, visst kommer den en dag. Men det er lenge til. Selv om jeg har skrevet om den, tenkt mye på den, trodd jeg har hatt forståelse for den, så plutselig bare var den der, helt udiskutabel. Når det ikke er flere muligheter, når det er et faktum og ingen vei tilbake. Der. Akkurat der. Ingen bekymringer. Gi slipp på alt. Et helt konsist, klart øyeblikk hvor det ikke er noe valg mer. Når bølgen sluker meg. Når bilen treffer. Eller hjertet bare slutter å slå. Og hjernen stenger av. Der. Akkurat der. Det er ikke noe å frykte lenger. Når ingen ting mer kan gå galt. Ikke noe mer ansvar. Helt fri fra byrder. Det er et faktum. Bare stillhet. En stillhet som taler. Gjennom hinnen, som er der hele tiden. Plutselig gjenkjente jeg at denne hinnen er her hele tiden. Det er øyeblikkets membran. Nå.
Nå.
Nå.
Hvert eneste Nå byr på denne absolutte stillheten og speilbildet på selv. Jeg kjente det foran meg, tett tett på. Rundt meg. Inntil, helt inntil, ørene, huden, hørselen, sansene, gjerningene. Hele tiden er den der. Dette avgjorte øyeblikket. Membranet som skiller meg fra den andre siden. Noe jeg til hverdags skyver vekk, og bruker mye krefter på å holde unna, selv om det er akkurat dette jeg samtidig hele tiden savner. Å kunne slippe. Gi slipp. På alt. På kontrollen. På frykten. På streben.
Hvordan kom vi fram til det, at vi flykter fra noe vi savner? Dyr ser ut til å være mer tilfredse. Kan rulle seg i gresset, riste seg eller gjespe, og så er de ferdig med det. Ikke noe nag. Kjenner de denne hinnen hele tiden? Mens vi moderne mennesker finner misnøye i det meste. Finner feil ved andre. Ting skulle vært annerledes enn de er. Men ting er som de er. Hvordan finne aksept i øyeblikket, i det som er, som det er? Er det denne hinnen, dette membranet som må erkjennes? Krysses? Møtes? Spises? Fordøyes? Når det ikke er noe mer. Hva skjer da? Når det ikke er noe mer å forandre, forvrenge, forvente.
Akkurat der, akkurat der oppdager man livet. Gjorde jeg. En hinne som er så tynn at den bare har en side. Eller to sider, som er ett. På denne siden, og på den andre. Er livet. I ett med døden. Egentlig. Men jeg vet det ikke til daglig, til daglig har jeg skjøvet det langt unna. Og det tok flere dager før jeg skjønte hva denne opplevelsen var, før det sank helt inn.
Senere så jeg på tv en by med høye bygninger sett ovenfra, og kjente med ett det samme suget jeg får når jeg ser stier og veier innover i landskapet. På pilegrimsvandring. Kjente med ett at det er smaken av det 3dimensjonale som utgjør suget, sulten etter rom og tid. På opplevelsen av å bevege meg inn i eventyret. Inn i opplevelsen og ha den rundt meg. Det er bare å nyte det mens jeg er her. For poff! Så er det over, og jeg er i andre dimensjoner som ikke er denne. Hvor det er mer gjennomskinnlighet, en tilstand uten overraskelser. Hærlig, kjærlig, fullkomment, men ikke dette. Døden kommer tidsnok. Det 3 dimensjonale er eventyret. På den andre siden av membranet er det umulig med skumle, fydefulle frysninger. Å kjenne at denne hinnen, døden, Nå, er her tett inntil hele tiden, gjør livet enda mer intenst. Jeg har ikke noe å miste ved å leve det, risikere det, satse det. Jeg satser livet og vinner. Livet. Som jeg akkurat nå skjønte at er ett med døden, men jeg visste det ikke. Inni døden. Dette øyeblikket som er så spesielt, som det skal så mye til å klare å få oppleve, her. Jeg vil hvile inntil hinnen. Jeg vil kjenne på Nå. Nå. Jeg vil ikke leve eventyret for å flykte fra virkeligheten, eller døden. Jeg vil leve så nært at det er et eventyr. Vinnerens eventyr. Seierens eventyr. Seieren som aldri kan tape, fordi tap er seier. Å bli født er å vinne. Å dø er å vinne: Ja, jeg har levd! Du kan ikke tape. Det finnes ikke noe å tape. Du er trygg, selv om du taper. For det værste som kan skje er at du dør. Og det er ikke skummelt. Du er i døden samtidig som du lever. Så bare lev, du. Bare lev.

 

– Av Tonje Nové Sønsteby

AntonellaVerdinoCopyrightFoto
Foto: Antonella Verdino ( www.bicromatica.com )

Modell: Anja Sønsteby.