Løvens Siste Sukk som Løve ~ utdrag fra kapittel 18

Du, hvis årstider er som natt og dag og hvis døgn er som blunk med øynene… Du som husker hvordan vi delte oss og ble så mange at vi ikke lenger kunne telle det. Du som husker hvor ensom du ble – når vi ikke lenger kunne se hverandres frydefulle åsyn. Når det som hadde en side fikk to. Og så tre. Og fire og fem… Så mange nye dimensjoner skapte vi at vi gikk oss vill i det vi hadde skapt. Jeg vandret så uendelig langt og tvang deg til så hyppig å skulle oppleve for meg at du gikk deg vill og jeg mistet deg. Og da mistet du meg. Du glemte at jeg fantes og at jeg alltid var der for deg. Du glemte at du var meg og tok deg ikke en gang tid til å vende tilbake til meg når du døde, så du kunne gi dine erfaringer til meg og få med deg min Visdom tilbake. Du svevet utålmodig i mellomsjiktet og overlot ditt liv til tilfeldighetene. Det skal du vite at jeg sørget over! Men du hadde jo Din Frie Vilje, O betingede Jeg! Og på dens bølger seilte du fra eventyr til eventyr gjennom fryd og kaos og fortvilelse…

~*~

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s