9 april

I dag er en spesiell dag, for noen i min familie. Ikke bare er det 75 år siden annen verdenskrig brøt ut i Norge, det er også min bestefars fødselsdag. Han er født 9 april 1910 og ville ha fylt 105 år i dag.

Tåken hadde lettet den morgenen i 1940. Min mormor sto ute på verandaen i annen etasje av huset på Jar da de tyske flyene kom inn over Oslofjorden.  Nå kommer Tyskerne! Ropte hun til min bestefar. Moren min var 4,5 år og husker det godt, det er hun som har gjenfortalt det. Bestefar kom ikke med en gang. Han trodde ikke på mormor. Men så hørte han også flyene. Og så sto de der ute på verandaen på hans 30 års dag, og så de tyske krigsflyene komme inn over Oslofjorden. Lavt flygende, med svastikaer på sidene. Krigen var kommet til Norge. Det er 75 år siden i dag. Ikke en eneste gang etter den dagen kunne mine besteforeldre flagge på hans fødselsdag.

Jeg bryr meg ikke om janteloven. Jeg tillater meg å være stolt av dem. Jeg er stolt av at de ikke var feige. Jeg er stolt av valget de tok. Av at de kjempet selv om de var redde, og jeg har lyst til å feire dem. Flagge for bestefaren min som hadde bursdag på en dag som man ikke kan flagge på, fra den dag han fylte 30. I dag er det 105 år siden han ble født. De sto der på verandaen den morgenen og jeg kan bare forestille meg hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem.  På alle menneskene som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet. Krig i Norge. Tvang og straffetiltak. Rasjoneringer og likvideringer. Kongen på flukt og regjeringen som ikke ville gi opp. Mange valg som skulle treffes på kort tid. Alle hoder og hjerter måtte velge. Alle i hele Norge. Et bitte lite land med en lang kyststripe som Tyskerne ville ha. Ja, jeg driter i janteloven og jeg har lyst til å flagge. Så det får bli på halv stang, for krig er jo død. Og bestefaren min lever ikke lenger. Men inni meg flagger jeg helt til topps, for livet. For mormor og beste. For motet deres. Og jeg erkjenner angsten i årene etterpå. De var aktive i motstandsbevegelsen, begge to. Min bestefar var i Milorg D13. Ja, gjett om jeg har hørt om det. Han var stadig på farten og mormor visste ikke hvor han var. Hun måtte ikke vite noe. Hun kunne bare bekymre seg, mens hun gikk med illegale aviser og gjemte flyktninger i kjelleren. Kom han tilbake? Ble han tatt? Gjorde han noe farlig i dag? Oppdaget Tyskerne hva de drev med? Ville gestapo plutselig komme stormende inn en natt?

Jeg har vokst opp med historier som gir meg gåsehud. De burde vært på trykk. Men de dør ut med generasjonen som opplevde dem. Ikke bare Gunnar kjakan Sønsteby og Max Manus var helter i de årene. Ikke bare det vi ser på kinolerretet er en triller. Min mor husker mye, hun skjønte tidlig alvoret og viktigheten av å holde tett. Ikke si noe om noe. Trene på å ikke huske hva hun visste og hadde hørt, i tilfelle hun ble tatt. Dypt ble det programmert overlevelsesstrategier som aldri slipper taket. Det er mange helter, noen var bare barn. Og ingen feirer dem. Og enda var min familie heldig, som overlevde.

Det var 5 år av livet som preget mine besteforeldre og deres barn, 5 år av en barndom er lang tid! Det var en tid som aldri slapp helt taket i noen av dem, år som satte dype spor og formet dem for livet. År som også har formet meg, gjennom dem.

Når krigen var slutt 8 mai 1945 og seieren jublet i gatene, og man skulle gå i tog for å markere, fikk kvinnene ikke gå med. Min mormor måtte stå på sidelinjen og hun kjempet i flere år med korrespondanse frem og tilbake med Norske myndigheter for at også hun skulle få krigspensjon. Hun følte stor urettferdighet over at hennes innsats ikke ble anerkjent og verdsatt. Mange kvinner opplevde nettopp dette. Vi har funnet gamle brev og papirer som viser hvilken kamp hun i årene etter krigen måtte kjempe med myndighetene for å få denne påskjønnelsen. Hun fikk den til slutt. Et diplom til å ha på veggen med Kongens signatur, hvor det takkes for hennes innsats. Men ingen medalje, som min bestefar fikk, for hennes arbeid var ikke registrert i Milorg.

Oppfordring:

Det kan fortsatt sitte noen et eller annet sted i dag som hadde fortjent en påskjønnelse  for hva de gjorde for medmennesker i krigsårene. Kjenner eller vet du om noen som har noe å fortelle, og hadde fortjent litt oppmerksomhet? Det holdes minnemarkeringer rundt om i hele landet i år. Ta kontakt med kommunen og tips dem om det. Det er nå det gjelder, og det er kanskje enda ikke for sent.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s