En Mester Trenger ingen Hvit Hest ~ utdrag fra kapittel 16

En Mester trenger ingen staselig hest men nøyer seg med å leie sitt esel. Når du har gitt fra deg alt, og står naken igjen, vil alt som kommer til deg, være gaver…

~*~

Utenfor vinduene strekker landskapet seg ut og hus blir sjeldnere og sjeldnere å se. Etter langstrakte gule kornåkre kommer dype skoger med høye trær, og så begynner toget å klatre.

Sara sitter og ser ut av vinduet og tenker på tiden. I forståelsen av tiden ligger en nøkkel, til å tre ut av det delte og inn i det hele. Fra det kompliserte inn i det enkle, og til den tilstanden hvor alt er ett. Til den felles Sjelen som lever alle liv i samme nå. Hvordan kommer jeg dit? Hun spør seg selv og får et glimt av et ubeskrivelig kretsløp av uendelig bevegelse, gyllent og transparent og lydløst tordnende. Et sug av savn og spenning farer opp gjennom kroppen hennes. Etter å kjenne kretsløpet. Være kretsløpet. Og så, med ett, er det vekk…

«Kjære Uendelighet, du som springer ut fra Evigheten. Kjære Evighet! Jeg savner deg, oh du min Sjel, jeg savner deg av hele mitt hjerte! Så mye at jeg noen ganger bare halvveis er i hendelsene her. Som om denne verden ikke er for meg. Som om jeg var en som snart skulle dø. Hvor i min indre verden er jeg da? – På leting etter deg… Hva skal jeg på fjellet? – Finne Engelen, som kan hjelpe meg. Nei… Søke nærhet til Deg… Du, som er min Helhet…

Jeg vil at det usynlige skal være synlig. Og samtidig, hvis alt virkelig er synlig for meg – vil jeg ikke da få enda større problemer med å holde meg «her»? Ville det ikke bli enda vanskeligere å kommunisere det jeg ønsker å kommunisere, skrive forståelig, snakke forståelig, bli tatt alvorlig… Ville jeg ikke bare bli ansett som en narr? Jeg står her nå, på kanten av narren og vismannen. Må jeg søke ensomhet for å oppnå visdom? Må jeg søke ensomhet for å forenes med Deg?

Jeg savner Deg, og det er meningen, jeg vet det. Det er vondt og allikevel er det godt. Min kjærlighet til deg er uutgrunnelig dyp. Jeg merker denne kjærlighetens dybde og ønsker å utvide den til å gjelde alt. Men hvordan kan jeg det, uten å være ett med Deg? Hvis jeg skulle oppleve å elske alt like dypt som jeg elsker Deg, ville jeg gå til grunne som den jeg er her. Nå. Jeg kan elske mye, kanskje alt. Men i hvilken grad? Hvor mye kjærlighet tåler mitt legeme…?

Jeg kjenner Kjærligheten bak savnet som en utrolig kraft, som om den totale Kjærlighet er ubønnhørlig i sin styrke. Det må være derfor det er så tynt med den i den fysiske verden. Fordi den totale Kjærlighet ville oppløse det fysiske. Den er jo i alt, Kjærligheten. Men i «fortynnet» tilstand her…

 

~*~

 

Teksten er et utdrag fra boken …en Port til Salighet, skrevet av Tonje Nové Sønsteby, utgitt på Aurum Forlag i 1998. Boken finnes i restopplag og kan bestilles ved å benytte kontaktformularet på denne websiden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s